Siden 2007 har Kompetanseenhet for utviklingshemmede sone Vest i Bergen kommune og Vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Bergen samarbeidet om kompetanseutvikling i relasjonell tilnærming. Prosjektet heter «Fra Poiesis til Praxis». Samarbeidet omfatter også praksis for 4-5 vernepleierstudenter, der ett av de mest unike trekkene er «refleksjons-mandagene», som samler studenter, veiledere, kontaktlærere og ressurspersoner.
Hver mandag gjennom praksisen møtes studentene, deres kontaktlærere og praksisveiledere samt inviterte ressurspersoner til en hel dag med dialog og refleksjon over praksiserfaringer med utgangspunkt i tekster av filosofisk og grunnlagspedagogisk art. To av ressurspersonene er for eksempel Per Lorentzen og Tone Sævi (som er sentrale i det relasjonelle nettverket rundt nettsiden Etiskpraxis.no). I dette prosjektet inngår studentene som fullverdige parter i kompetanseutviklingen, og refleksjonsmandagene starter med at de deler praksisfortellinger fra sine praksislogger, som så i fellesskap analyseres i lys av noen grunntekster og -begreper.
«Når studentene starter i prosjektet, blir de raskt introdusert for Skjervheim sin filosofiske tenkning, med spesielt fokus på Aristoteles sine begreper poiesis og praxis» skriver Pettersen, Vindenes, Tollefsen og Rommetveit (2012, 51) i sin artikkel i Fontene Forskning i 2012. Her går det også frem at studentene som deltar, opplever både personlig utvikling og å få denne tenkningen «under huden». De får et godt grunnlag for å skriftliggjøre faglige perspektiver, og mange har bearbeidet sine erfaringer videre i bacheloroppgaven med gode resultater.
Alle parter evaluerer prosjektet som fruktbart. På høgskolens nettsider finner vi en rekke eksempler på det:
Marit Pettersen, høgskolelektor ved vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Bergen, har vært en sentral aktør og pådriver i prosjektet siden oppstarten i 2007.
– Marit Pettersen, hvor går veien videre nå?
– Etter store endringer i Kompetanseenheten, der mange av de involverte hadde skiftet jobb, var det nødvendig å orientere seg på nytt. Dette studieåret er vi så heldige å også få innlede samarbeid med en ny resultatenhet i Etat for tjenester til utviklingshemmede, Åsane sone 1, om gjennomføring av en tilsvarende prosjektpraksis. Det blir svært spennende å prøve ut den pedagogiske modellen i nye boliger, samtidig som en viss kontinuitet sikres ved at ett av bofellesskapene i Kompetanse Vest, som har deltatt hele veien, også er med videre. Når det gjelder nettverket som helhet, er ressurspersonene fra kompetanseenheten fremdeles en aktiv del av nettverkssamlingene våre. En rekke tidligere prosjektstudenter inngår også i nettverket. Noen fungerer som ressurspersoner i praksis og deltar i artikkelskriving og undervisning. Som en kan forstå, er det er stort engasjement. Nytt av året er at nettverket er utvidet til andre felt, og det diskuteres nye former for praksissamarbeid, samt et bokprosjekt.
– Og får dette samarbeidsprosjektet konsekvenser for vernepleierutdanningen i Bergen som helhet, eller er dette bare for «noen utvalgte»studenter hvert år?
– Så langt har 30 studenter deltatt i prosjektpraksisen, 4-5 studenter i hvert kull. Etterhvert har mange av lærerne både hørt om og deltatt i prosjektet, og nå er det i større grad slik at hele kullene får undervisning knyttet til relasjonell tilnærming.
– Hvis noen er interessert i å lese mer for å forstå relasjonell tilnærming, hva vil du anbefale?
– Vi anser følgende tekster som grunnleggende for prosjektet:
Her finner du Hans Skjervheims essaysamling «Deltakar og tilskodar og andre essays» i fulltekst. På sidene 241-250 finner du essayet «Det instrumentelle mistaket», som er en av grunnlagstekstene i prosjektet Fra Poiesis til Praxis.
Forsidebildet er av skulpturen «The Wishing Hand», Linda Brunker (2001), som står i Dublin, Irland.
