Ti visjoner om fremtidens vernepleier

BSV utdanningene

UHR

I forbindelse med Universitets- og høgskolerådets prosjekt Sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene har ti arbeidsgrupper tilknyttet ulike høgskoler og universiteter beskrevet den gode vernepleieren om 10 år. Arbeidsgruppene har vært sammensatt av representanter fra bsv-utdanningene, studentene og tjenestene. Hva sier de så?

Fra arbeidsgruppen tilknyttet Diakonhjemmet Høgskole

En god vernepleier bør kjennetegnes av å ha et helsefremmende (1) perspektiv på yrkesutøvelsen og være deltakende i folks hverdagsliv (2). Det gjelder både i forhold til enkeltpersoner, grupper og lokalsamfunn, unge som eldre. Med bakgrunn i politiske signal om mer samarbeid i praksis bør en god sosialarbeider kjennetegnes ved at det sosialfaglige har fått større plass i folkehelsearbeidet.

(1) Begrepet helsefremmende tar opp i seg perspektiver på sosialfaglig arbeid som: salutogense, empowerment, brukermedvirkning, likeverd og rettferdighet, deltakelse og inkludering (se Poland, B.D., Green, L.W. & Rootman, I. 2000: Setting for health promotion: linking theory and practice. Thousand Oaks California: Sage Publications.)

(2) I følge WHO (1986) skapes helse der folk «learn, work, play and love». (se World Health Organization. Ottawa Charter for Health Promotion. An Internal Conference on Health Promotion, November 17-21. WHO Regional Office for Europe. Copenhagen: WHO, 1986).

Fra arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Bergen

Vernepleieren anno 2023 er trygg og tydelig på egen kompetanse både selv og overfor andre profesjoner. Hun har en gjenkjennbar faglig profil uavhengig av hvilken brukergruppe hun arbeider med og for. Hun arbeider som oftest med mennesker med utviklingshemning, men vet at hennes kompetanse er innrettet mot hjelp, tjenester og tilrettelegging for alle borgere som lever med redusert kognitiv funksjon enten det skyldes medfødte eller ervervete former for hjerneskade, kromosomvariasjoner, syndromer, langvarig alvorlig psykisk lidelse og rusbruk eller aldersrelaterte tilstander. Hun er stolt over å strekke seg langt for å møte personer som fungerer ulikt henne selv på deres premisser. Hun setter sin ære i å bidra til at enkeltpersoner og grupper som det stilles lave forventninger kan gjøre slike forventninger til skamme. Hun vet at hun arbeider for et mer inkluderende samfunn, og at dette må skje både ved å styrke brukeres individuelle forutsetninger og ved å endre fysiske og sosiale forhold i deres nære omgivelser. Hun er vant til å veilede andre ansatte. Det er like naturlig for henne å utforme pedagogiske tiltak for personale og andre involverte parter som helse-, trivsels- og opplæringstiltak for bruker. For å bidra til at borgere med annerledes eller nedsatt kognitiv funksjon får like muligheter til deltakelse, og til å hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, er hun vant til å gjøre felles sak med brukere og forhandle om individuelle tilrettelegginger, f eks av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven, arbeidsplasser i ordinært arbeidsliv og i varig tilrettelagte tiltak, læresteder og undervisning, og barnehager.

Fra arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Harstad

En god vernepleier om 10 år er: En fleksibel fagperson som i samarbeid med mennesker med funksjonsnedsettelser og deres nærpersoner, og med utgangspunkt i deres ønsker og behov, bistår med å fremme deltakelse, selvbestemmelse, likeverd, likestilling og inkludering.

Fra arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Lillehammer

Vernepleieren har om ti år en kompetanse som hviler på helse –, sosialfaglig- og pedagogisk kompetanse, og klarer å anvende den ut fra brukernes og samfunnets behov. Kompetansen anvendes tverrprofesjonelt, så den tverrprofesjonelle kompetansen skal være bedre enn i dag. Vernepleieren skal fortsatt være god på å møte, forstå – og tilrettelegge for brukermedvirkning for mennesker med ulike funksjonsvansker med et særegent fokus på de som har vansker med å formidle egne ønsker og behov. Vernepleieren har en forkjemperrolle og viser handlekraft i samarbeid med marginaliserte grupper. Han/hun bør være blant de beste på inkludering i arbeid, kultur og fritid (naturlig å vektlegge det når en ser på hvilke utfordringer det er med manglende inkludering av relevante målgrupper i dag). Vernepleier har kunnskap om normalutvikling for å forstå ulike utviklingsforstyrrelser. Videre skal kompetansen med å jobbe systematisk og målrettet både på individ og systemnivå opprettholdes, og god profesjonell relasjonskompetanse skal ligge i bunnen. Vernepleieren skal ha kunnskap, ferdigheter og evne til refleksjon for å kunne stille spørsmål og begrunne handlingsvalg. Vernepleieren er god på forebygging, blant annet med å starte så tidlig som mulig med tilrettelegging og opplæring av barn med spesielle behov. Forebygging innen alternativer til bruk av makt og tvang mestres også. Videre kan de lovverket slik at brukergruppens behov ivaretas, og arbeider etisk og faglig forsvarlig når bruk av tvang iverksettes. Vernepleieren tar sin autorisasjon på alvor blant annet når det gjelder medikamentell behandling og helsehjelp i enhver situasjon. Vernepleierstudenten trenes gjennom utdanningen til å bli en fleksibel og innovativ yrkesutøver. Kompleksiteten, endringer og nye utfordringer krever denne type kompetanse fra framtidens vernepleier.

Fra arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Oslo og Akershus

En god vernepleier:

  •  Har god kjennskap til ulike former for velferdsteknologi og benytter dette i samarbeid med bruker for å øke dennes livskvalitet og selvstendige livsutfoldelse.
  • Har styrket helse- og sosialfaglig kompetanse for å yte adekvate tjenester i et mer komplekst samfunn.
  • Samarbeider på tvers av etater og forvaltningsnivåer for å sikre brukeres behov for langvarige og koordinerte tjenester (Jf. Samhandlingsreformen).
  • Arbeider i tverrfaglige team med fokus på forebyggende helsearbeid, og har en sentral rolle i arbeidet med tidlig innsats overfor barn med kognitiv svikt og barn som opplever omsorgssvikt.

Fra arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolene i Sør- Trøndelag og Nord-Trøndelag

Om 10 år er vernepleieren en yrkesgruppe som markerer seg sterkt i samfunnsdebatten både fra høgskole og praksisfelt. Vernepleierens arbeidsfelt er i hovedsak rettet inn mot mennesker med sammensatte hjelpebehov, herunder mennesker med kognitive vansker. Vernepleierens arbeidsmodell har blitt mer anvendelig og er aktivt i bruk i praksisfeltet. Arbeidsmodellen legger vekt på koordinering av tiltak basert på brukerens ønsker og ressurser. Koordineringen fordrer arbeid både på individ-, gruppe-, samfunns- og globalt nivå. Forskning innen feltet vårt er godt innarbeidet og mange vernepleiere har master – og dr.gradsutdanning. Vi kan vise til en utvidet miljøterapeutisk verktøykasse hvor relasjonelle tilnærminger og helsefremming har en vesentlig plass i kompetansen til vernepleierne og i utdanningen. I yrkesfeltene har hovedvekten av yrkesutøverne høgskoleutdanning og vi har utviklet godt tverrfaglig samhandlingsmiljø.

Fra arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Telemark

Om 10 år ønsker vi at både praksisfelt og studenter/nyutdannede har en klar formening om hva det innebærer å være vernepleier og hva vernepleiere kan. De overordnede målene for utdanningen er i stor grad tidløse men samfunnet, kunnskapsgrunnlaget og metodene utvikler seg. Fremtidens profesjonsutøvere må derfor 1) ha et godt felles kunnskapsgrunnlag 2) ha god spesialistkunnskap som gjør at en kan omsette kunnskap til praktisk arbeid med målgruppene 3) være moderne kunnskapsarbeidere som kan innhente, omsette og tilpasse ny kunnskap til praktisk arbeid (livslang læring).

Fra arbeidsgruppe Nordvest (tilknyttet Høgskolen i Molde, Vitenskapelig høgskole i logistikk, Høgskulen i Sogn og Fjordane og Høgskulen i Volda)

Selv om framtida på mange måter er umulig å spå om, kan vi kanskje tro at en god vernepleiere om 10 år har god kompetanse om miljøarbeid, habilitering, funksjonshemming og helsefag. Dette er sentrale kompetanseområde som det fremdeles vil være store behov for. Den gode vernepleieren har et relasjonelt perspektiv på funksjonshemming og habilitering, som innebærer at også ulike barrierer påverker deltaking i samfunnet. Den gode vernepleieren sitt virkemiddel er miljøarbeid – i tett samarbeid med bruker, nettverk og andre profesjonelle. Den gode vernepleieren har sterkt individfokus, og bygger på den enkeltes ressurser. Vernepleiere blir ofte oppfattet som både handlekraftige og reflekterte, og sannsynligvis vil det bare bli økende behov for handlekraft i lys av alle de nye utfordringene med samhandlingsreformen. Samtidig har vernepleiere styrke i sitt brukerperspektiv, som innebærer en fleksibel hjelperrolle som bare blir viktigere i framtiden. Det fordrer blant annet:

  • Evne til «turtaking».
  • Evne til å lytte.
  • Evne til å tilpasse seg og vente når det trengs.
  • Evne til å ta beslutninger.
  • Evne til å legge til rette.
  • Evne til å gripe inn, når det trengs.

Pleie- og omsorgstjenestene i kommunene mangler i dag kompetanse på spesielt tre områder, kompetanseområder som framtidige vernepleiere bør bli spesielt gode på:

  • Utfordrende atferd.
  • Kommunikasjon med multifunksjonshemmede.
  • Psykiske vansker hos mennesker med utviklingshemming.

Vernepleiere har i dag mye å bidra med her, men områdene bør styrkes i utdanningene, slik at vernepleierne kan bli enda tydeligere pådrivere i kunnskapsutviklingen i kommunene. Med en økende sammenslåing av kommuner og interkommunalt samarbeid vil det ellers bli økt behov for vernepleieres samhandlingskompetanse og ferdigheter i tverrprofesjonelt samarbeid. Vernepleiere kan bli mer attraktive i årene som kommer. De er spesialister på miljøarbeid og personer med store og sammensatte hjelpebehov. Av utviklingstrekk ser en flere barn med utviklingshemming i barnevernet og ei eldre befolkning, der aldersrelaterte lidelser/demens vil øke både mellom folk flest og hos mennesker med nedsatt funksjonsevne. I tillegg vil det bli behov for at vernepleieren kommer inn på arenaer som psykisk helsearbeid i kommunene. Vernepleierutdanningen legger vekt på at studentene både skal kunne ta et individ- og et systemperspektiv. I tillegg vektlegger studiet utvikling av studentenes planleggingskompetanse og gjennomføringskraft. Dette gir handlekraftige vernepleiere som det vil bli et økt behov for i årene som kommer.

Fra arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Østfold

Vernepleieren kjennetegnes av handlingskompetanse i endrings- og integreringsarbeid og miljøterapi. Vernepleiere er effektive konsumenter av forskning og velferdsteknologi med evne til kritisk tenkning. Tverrfaglig samarbeid, samhandlings- og veilederkompetanse bør økes i profesjonen. Vernepleieren skal delta aktivt i tverrfaglig samarbeid med respekt for andre faggruppers kompetanse. Fokuset på personer med utviklingshemning anses å være for smalt. Miljøterapiinnretningen av utdanningen gjør at en bredere brukergruppe bør ha tilgang til vernepleierens kompetanse. Den aktuelle brukergruppen er mennesker med nedsatte/reduserte kognitive evner, problemer med selvkontroll, og utfordringer til å ta selvstendige informerte valg. Psykiatri og rusbehandling hvor det medisinske perspektivet har stått sterkt er et eksempel på en arena hvor vernepleierens kombinasjon av helsekompetanse og sosialfaglige vinkling er nyttig. Det samme er institusjoner for behandling av atferdsproblemer hos barn og unge. Den helsefaglige kompetansen oppfattes om sentral i vernepleieren sosialfaglige arbeid og anses som et lavterskel medisinsk tilbud ved daglig ivaretakelse av medisinske forhold.

Fra arbeidsgruppen tilknyttet Universitetet i Agder (utdrag)

(…) en god vernepleier er en som ser ressursene hos folk, ser hele mennesket, ser mulighetene og ikke begrensningene, som er opptatt av å fremme deltakelse, empowerment, få folk i arbeid hvis det er aktuelt, som er god til å forvalte makten de har, og som ikke er så opptatt av selv å hjelpe som av hjelp til selvhjelp. Vernepleiere arbeider med svake, men samtidig sterke mennesker. En god vernepleier bruker et språk som folk forstår, som ikke snakker så akademisk, som ikke er så opptatt av akademisering av faget (jf. representant fra praksisfeltet). Det ble videre kommentert at det sentrale i dette er vernepleieren som utøvende som person, og det samme gjelder for sosionomen. Dette kan stå i motstrid til en tendens i samfunnet i dag som sier at folk er utskiftbare og som overser den personlige betydningen. En god sosialarbeider har bevissthet om egen rolle i samspill med andre og om sine egne styrker og svakheter i møte med andre. En god sosialarbeider tåler å være nær andre i sårbare og vanskelige situasjoner, og kan stå i det uten å ty til fraser, prosedyrer eller for raske tiltak. En god sosialarbeider er en person som er nærværende og som lytter til det som faktisk utspiller seg.

Relevante linker:

Her finner du mer informasjon om Universitets- og høgskolerådets prosjekt Sosialfaglig kompetanse

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*