Vernepleierens sammenvevde kompetanse

UHR

UHR

Det sies ofte at vernepleiere har helse- og sosialfaglig kompetanse. Men sannheten er vel at vi har tre grunnkompetanser: helsefaglig, sosialfaglig og pedagogisk. Så er spørsmålet: I hvilken grad kan disse skilles fra hverandre i det praktiske arbeidet? Les hva de ulike arbeidsgruppene tilknyttet UHRs sosialfagprosjekt skriver om vernepleierens sammenvevde kompetanse.

Arbeidsgruppen tilknyttet Diakonhjemmet høgskole skriver at vernepleiere har «en samla helse- og sosialfaglig kompetanse» og «analyserer hvilke handlinger man bør gjøre ut fra en slik samla helse- og sosialfaglig forståelse» (s. 10). Og: «Vernepleieren tar med seg helsefagforståelser inn i sosialfaglige problemstillinger og sosialfaglige forståelser inn i helsefaglig relaterte problemstillinger» (s. 4).

Arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Bergen knytter vernepleierens sammenvevde kompetanse (blant annet) opp mot kartlegging: «Vernepleieren må selv ha kompetanse i kartlegging, men også i å tilrettelegge for andre ansattes deltakelse i kartleggingsprosesser. Når brukere har redusert evne til å formidle ønsker, behov og opplevelser, blir det desto viktigere at andre fanger opp når noe er galt. Hos personer uten verbalspråk kan fysiske og psykiske plager ytre seg gjennom atferdsendring, nyanseforskjeller i væremåte, eller utypiske valg. Å fange opp slike endringer kan stå sentralt i det å sikre dem nødvendig helseoppfølging. Ofte må ønsker og preferanser fanges opp på tilsvarende måter. Å sikre adekvat helseoppfølging og ivareta brukers rett til å påvirke utformingen av tjenestetilbudet kan kreve at ansatte har god kjennskap til personen og at det gjøres en jevn datainnsamling og beskrivelse av relevante sider ved personens funksjon, slik at det til enhver tid finnes et oppdatert sammenlikningsgrunnlag for observasjoner. Vernepleiere må kunne tilrettelegge slike prosesser, som innebærer å sikre at ansatte vet hva de skal se etter, at registreringene er til å stole på og at innsamlete data systematiseres og tolkes. Dette er også et eksempel på vernepleierens sammenvevde helsefaglige, sosialfaglige og pedagogiske kompetanse» (s. 8). Videre skriver de at det finnes «mange arenaer i samfunnet der de gruppene vernepleiere arbeider med ikke har tilgang på lik linje med andre uten bistand og/eller tilrettelegging, som skole og utdanning, ordinært arbeidsliv, fritidstilbud, foreninger, menigheter, osv. Å bidra til deres likeverdige deltakelse i fellesskap og på ulike arenaer kan dreie seg om tilrettelegging og oppfølging, samt pedagogisk innsats for å utvikle deres egne praktiske og sosiale ferdigheter. Men det kan også dreie seg om en pedagogisk innsats for å utvikle andres kunnskap, ferdigheter og holdninger, f eks gjennom veiledning av nøkkelpersoner eller grupper i fellesskap eller på arenaer der bruker ønsker å delta. Dette er et eksempel på vernepleieres sammenvevde sosialfaglige og pedagogiske kompetanse. I den grad bruker også har helsemessige problemstillinger som må tas hensyn til, vil denne sammenvevde kompetansen være både helsefaglig, sosialfaglig og pedagogisk.» (s. 11).

Arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Harstad skriver: «Vernepleierfaglig kompetanse består utvilsomt av en integrasjon av helse- og sosialfaglig kompetanse. Dvs. at vi ofte spiller på helsefaglig kompetanse i sosialfaglig arbeid, samtidig som vi ofte trekker veksler på sosialfaglig kompetanse i vårt helsefaglige arbeid. Nettopp dette utgjør videre det sentrale skillet mellom vernepleierfaglig kompetanse og barnevernsfaglig kompetanse og sosialt arbeid.» (s. 6).

Arbeidsgruppen ved Høgskolen i Lillehammer skriver at «det virker noe kunstig å skulle skille kompetansene, framfor å se på dem som integrerte kompetanser, slik som de faktisk framstår i møte med samfunnet og brukerne. Vernepleierens kompetanse anses god, nettopp fordi den har flere ben å stå på (sosialfaglig, helsefaglig og pedagogisk). Kompetansene kan sees på som en «verktøykasse» i praktisk arbeid der brukerens og samfunnets behov styrer hva som anvendes til enhver tid. Som eksempel kan her nevnes den helsefaglige kompetansen for forståelsen av mennesker med ulike psykiske lidelser som er viktig i arbeidet med etablering av nettverk for brukeren (hvor den sosialfaglige kompetansen om nettverksarbeid er nødvendig).» (s. 4).

Arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Oslo og Akershus eksemplifiserer viktigheten av vernepleierens «helhetlige og integrerte helse- og sosialfaglige kompetanse» med de kommunikasjonsvanskene som personer med utviklingshemning ofte har , som gjør at de kan ha «problemer med å si ifra om symptomer på sykdom eller å gi tydelig uttrykk for smerter og annet ubehag. Videre medfører disse vanskene at de ofte har vansker med å gi tilbakemelding om behandling virker. (…) Kombinasjonen av kommunikasjonsvansker og økt sykelighet hos utviklingshemmede stiller krav til vernepleieres helsefaglige kompetanse. I stor grad går dette ut på forsvarlig medikamenthåndtering og observasjon av mulige bivirkninger av medikasjonen. I tillegg må vernepleiere ofte tolke om ulike former for problematferd på ulike måter kan være relatert til somatisk sykdom. For eksempel kan slag mot øret være et symptom på ørebetennelse, brøling og sammentrekking kan (ofte i kombinasjon med selvskading og/eller utagering) være tegn til magesmerter (obstipasjon, kolikksmerter eller annen sykdom), diare kan være et tegn på obstipasjon (paradoksal diare) og matvegring kan være relatert til tannverk. I disse tilfellene vil vernepleiere ofte være den yrkesgruppen som fører dialog med annet helsepersonell/fastlege samt at vernepleiere ofte er den yrkesgruppen som gjennomfører nødvendig behandling. Eksempler er medikamentell behandling forordnet av lege eller iverksetting av miljøterapeutiske tiltak rettet mot obstipasjon. Til syvende og sist er målet med alle tiltak en vernepleier utfører at disse skal bidra til sosial inkludering og en aktiv og meningsfylt tilværelse for brukerne. For å nå dette målet er det ofte ikke tilstrekkelig med en «ensidig» helse- eller sosialfaglig kompetanse. Det er kombinasjonen, den helhetlige helse- og sosialfaglige kompetansen som er nødvendig for at med mennesker med fysiske, psykiske og/eller sosiale funksjonsvansker skal få god livskvalitet og størst mulig grad av mestring.» (s. 9)

Arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolene i Nord- og Sør-Trøndelag skriver: «Vernepleiere er en yrkesgruppe som innehar både helse- og sosialfaglig kompetanse. I dette ligger det muligheten til å se individets behov for hjelp og støtte både på fysiske, psykiske og sosiale områder, samtidig som en ser på de samfunnsmessige forhold som påvirker eller begrenser individets muligheter for utfoldelse og vekst innenfor både de fysiske, psykiske og sosiale områder. Når den spesifikke sosialfaglige kompetansen som kjennetegner vernepleieryrket skal operasjonaliseres gjøres dette i relasjon til vernepleierens doble kompetanse, et helse- og sosialfag. Denne dobbeltkompetansen gir vernepleieren mulighet til å arbeide med mennesker med kognitive vansker og/eller sammensatte bistandsbehov.» (s. 8-9). «Det som skiller den sosialfaglige kompetansen og vernepleierfaglige kompetansen er at vernepleieren også innehar en helsefaglig kompetanse der mulighetene til å forstå og se individets begrensninger og muligheter ut fra de begrensninger sykdom eller
funksjonsnedsettelse gir. (…) Store deler av den individrettet helsefaglige kompetansen bygger på kunnskap om kroppens normalfunksjon og funksjonsnedsettelser og sykdommers konsekvenser for individet. (…) Den sosialfaglige kompetansen bidrar til en utvidet forståelse av helsebegrepet og gir i større grad vernepleieren mulighet til å se og forstå helsebegrepet både ut fra et rent individperspektiv og opp mot de rammebetingelser som virker inn på personens helse.» (s. 10).

Arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Telemark skriver at det er «måten disse fagområdene kobles sammen, integreres og settes i kontekst som gir vernepleierne en egen fagkompetanse. For å forstå hva som er essensen i denne fagkompetansen må en se på kjerneoppgavene for en vernepleier/ hva vi forventer at vernepleier skal kunne når de er ferdig utdannet. Vernepleierutdanningen er rettet inn mot arbeid med mennesker som av ulike grunner har kognitive funksjonsnedsettelser/ utfordringer. Årsaken til at mennesker har eller får kognitive begrensninger er mange men vil ofte være helserelatert eller få helsemessige konsekvenser, og en av konsekvensene er at man får utfordringer sosialt. Hjelpebehovet vil altså være både sammensatt og for de fleste også langvarig. Vernepleierne vil ha en særlig kompetanse knyttet til å vurdere å sette i verk tiltak som kan bistå personer med kognitive funksjonsnedsettelser å fungere best mulig i hverdagen. Den helsefaglige kompetansen er sentral sammen med sosialfagligkompetanse som bidrag til bedre fungering i hverdagen. » (s. 12).

Arbeidsgruppen tilknyttet Høgskolen i Østfold skriver at sosialfaglig kompetanse ikke kan «ses som uavhengig av vernepleierens helsefaglige kompetanse. Denne kompetansen gir et helhetsperspektiv og er helt sentral i forhold til brukere med funksjonshemming som rammer kommunikasjonsevner. Vernepleieren har slik en særstilling som sosialarbeider.» (s. 2). Videre skriver de: «Den helsefaglige kompetansen oppfattes som sentral i vernepleieren sosialfaglige arbeid og anses som et lavterskel medisinsk tilbud ved daglig ivaretakelse av medisinske forhold.» (s. 15).

Arbeidsgruppen tilknyttet Universitetet i Agder skriver: «Ved å ha fokus på helsefag, sosialfag og pedagogikk bidrar vi med en bred forståelse av hva den sosialfaglige kompetansen handler om. Dette innebærer at det sosialfaglige sees i relasjon til helse og læring. Dette gir studentene en praktisk tilnærming til helhetstenkning.» (s. 10).

Relaterte lenker

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*