Trondhjemsvernepleier med lang fartstid

Inger Lien er den kvinnelige utgaven av Nils Arne Eggen

Vernepleier Inger Lien

I Heimdal Bo- og Aktivitetstilbud pleier vi å si at Inger Lien er den kvinnelige utgaven av Nils Arne Eggen: Alltid engasjert, og alltid med et fokus på brukeres utvikling, stiller hun store krav til oss andre samtidig som hun alltid også inspirerer oss. Snart blir hun pensjonist. Vi stilte Inger noen spørsmål.

Inger Lien og Kristin Hage Warholm
Vernepleier Inger Lien i faglig passiar med fagleder Kristin Hage Warholm

Inger Lien jobber ved Opplevelsen i Heimdal BoA, et aktivitetstilbud for utviklingshemmede hvor man legger vekt på opplevelser i naturen og i kulturelle tilbud. Hun er den mest erfarne vernepleieren i Heimdal Bo- og Aktivitetstilbud, og undertegnede ble faglig stormforelsket i denne kvinnen fra første stund. Som medlem i redaksjonsnettverket i Vernepleierportalen fant jeg anledningen til å gi flere et innblikk i hennes erfaring, hvordan hun greier å ha sånt engasjement og ikke minst hvilke krav hun mener man skal stille til seg selv og andre fagpersoner:

– Inger, når var det du gikk Vernepleierutdanningen?

– Jeg startet utdanningen på Klæbu vernepleierskole høsten 1975 og juni 1978 var jeg uteksaminert vernepleier. Vi var det fjerde kullet som gikk der og vi var 20 personer i klassen.

– Hva var det som førte deg til å bli vernepleier?

Tilstedeværelsen må være ekte. Du kan ikke late som at du er interessert i denne jobben.

– Halvparten av oss som gikk der hadde hjelpepleierutdanning fra før. Jeg tror det var kun ei som ikke hadde praksis. Jeg var 24 år den gangen. Jeg Jobbet på Hallsetheimen fra 1971, på gamle Solbakken, en barneavdeling med 34 barn. Det var en blanding av alt fra sterkt pleietrengende til utagerende unger. Alt foregikk i avdelingen. På dagtid hadde de barna som var yngst barnehage og de litt eldre skole. De som var mest urolige var på avdelingen hele døgnet. Det var ren oppbevaring.

– Vi hadde en ”leilighet” hvor de ti mest selvstendige barna var skilt ut fra resten. Dette fordi de reagerte også på uroen som var på den større avdelingen. ”Leiligheten” var på ca 15 kvm med et langbord med plass til de ti. De var på skole eller arbeidsstue på dagtid de fleste. I helgene og på seinvakt var vi aldri mer enn to bistandsytere. Vi gjorde masse vi. Jeg husker spesielt en ting som de og jeg syntes var artig. Det var å ta bussen til byen. Deretter gikk vi til Skansen hvor vi tok ferja over til Vanvikan og tilbake. Jeg husker jeg var skeptisk av og til hvordan vi skulle klare å holde kontroll på alle. Men det gikk alltid bra.

– Hvordan var utdanningsnivået på institusjonen når du startet der?

– Nesten ingen hadde utdanning. Noen ledere hadde hjelpepleierutdanning fra det som ble kalt Gaustadskolen. De var ofte avdelingsledere. Jeg husker en oversykepleier, som hadde ansvaret for alt. Hun hadde en notatbok som hun gikk og noterte i når hun kom rundt i uniformen. Det var også ansatt ett par sosionomer som snakket med pårørende til de som bodde der. Vi var flere unge damer som begynte rundt 19-20 årsalderen. Men veldig mange sluttet etter kort tid. De syntes det var vanskelige forhold på avdelingene, blant personalet, i forhold til ledelse og ikke minst i forhold til arbeidets art.

– Jeg har spurt meg mange ganger om hva som gjorde at jeg ikke sluttet? Akkurat den avdelingen jeg var på var en av de bedre. Det som var så bra var at vi hadde en avdelingsleder som var helt fantastisk. Han hadde altså et sånt humør og en sånn ”stå-på-vilje” at det var helt enormt og det gjorde at vi trivdes så godt. Han klarte å skape en sånn optimisme og en sånn glød og glede med å jobbe der, som hadde all betydning for at folk holdt ut. Hvordan han klarte det, har jeg lurt på mange ganger.

– Jeg tenker på de ungene som var på den avdelingen og som var blitt flyttet til institusjonen den gangen, de var ikke mer enn 7-9 år. De var fra Møre, Nord-Trøndelag og opp til Nordland. Man kan nesten telle på en hånd dem som hadde jevnlig kontakt med foreldrene sine etterpå. Det var sikkert så skremmende å måtte overlevere ungen sin på en sånn plass, at for å overleve så var det sikkert det beste for mange å fortrenge at de hadde barn der. Det var heller ikke lagt noe vekt på av institusjonen at det var viktig med opprettholdelse av relasjonen med familien.

– Hva var det som gjorde at du valgte å begynne på vernepleierutdanninga, da?

– Jeg tok hjelpepleierutdanning i 1974 etter at jeg hadde jobbet ett par år. Jeg var blant annet innom Dikemark et halvt års tid og så tilbake til Klæbu. Da var storavdelingen utflyttet og det ble det bygd paviljonger hvor det var plass for åtte pasienter i hver paviljong. Forholdene ble gradvis bedre. Jeg ville være med å sørge for at utviklingen fortsatte. Derfor begynte jeg også på vernepleierutdanningen.

– Hvilke fag hadde dere på vernepleierutdanninga den gangen?

– Vi hadde kjemi, kost og diettlære, hygiene, farmakologi og anatomi. Kjemien holdt på å ta knekken på de fleste av oss. Det var nesten tro kopi av sykepleierutdanningas fagplan. Men etter hvert fikk vi jo også nevrologi, psykologi, sykdomslære og pedagogikk. Det var langt mer interessant. Vi hadde veldig flinke lærere.

– ”Gro-saken” rullet opp rundt den tiden. Det satte enormt preg på institusjonen. Mange av de mest uerfarne ble satt til å være pleier for ”Gro”. Hun var regnet som svært krevende. De som jobbet med henne ble et eget miljø i institusjonsmiljøet. Det ble sett på som et forsøkslaboratorium. Det gikk mange rykter. Det hele var helt uvirkelig. Mange flinke folk som havnet i noe de ikke skjønte konsekvensene av.

– Men på alle avdelingene var det en enorm bruk av tvang og makt. Det var bruk av tvangstrøyer og isolat. På pleieavdelingen ble de bundet og reimet. Noen av de som har klart seg best har jeg kontakt med i dag. Tenk på hvilke muligheter de kunne fått hvis de hadde sluppet å bo der. For en vilje de måtte ha for å overleve denne perioden i livet.

Jeg savner at dyktige vernepleiere jobber i direkte fagutøving.

– Den treårige vernepleierutdanningen startet våren 1973 i Klæbu. Vernepleierstudentene skapte et annet fokus. Ting kom under lupen. Det var en politisk aktivitet på skolen. Det var allmøter så det sang i veggene. Det gjorde at folk stod på i fritiden, gjennom praksisen og gjennom utdanninga for å bedre forholdene. Vi var idealister til tusen. Vi gikk i demonstrasjonstog. Vi var i møter med sykehussjefen. Vi ble uglesett i avdelingene som urokråker. Den påvirkningen vi som studenter og vernepleiere fikk var enorm. Vi var uredd. Det kunne bare bli bedre.

– Hva forventer du av kolleger?

– Du er på en måte opp til eksamen flere ganger i løpet av dagen i vårt arbeid. Du skal kjenne de brukerne du jobber med så godt at du vet til en hver tid hva du holder på med. Tilstedeværelsen må være ekte. Du kan ikke late som at du er interessert i denne jobben.

– Forventningene jeg har til mine kolleger er nettopp dette. Det er en evig kamp. Det som irriterer meg mest er overhodet ikke det som handler om ressursproblemer, men når jeg opplever sløve medarbeidere. Vi skal jobbe når vi er på jobb og holde fokus på det vi er her for!

– Hva tenker du om framtidens vernepleiere?

– Jeg synes det er litt påfallende at så mange flinke vernepleiere jobber i administrative stillinger. Det trengs folk der også, men jeg skulle ønske at det var like mye fokus på fagutøverne. Både lønnsforhold og karrierestige skulle vært innen faget og ikke bare i administrative stillinger. Jeg savner at dyktige vernepleiere jobber i direkte fagutøving.

– Vernepleiere i dag er langt mer faglige sterke. De har blitt mer teoretikere. Men av og til har jeg lyst til å si ”that’s it”. Mye som er gått tapt er det glødende engasjementet. Kampen. De er dyktige til å lage gode individuelle tiltak, men alt som er med å påvirke, politikere og samfunnet for øvrig som vi var glødende opptatt av når jeg var nyutdannet er ganske fraværende. Det savner jeg, for det er et spesielt yrke. Utviklingshemmede er fremdeles ei gruppe mennesker som jeg ikke opplever at det er noen selvfølgelighet for. I forhold til rettsikkerhet, helsehjelp, boligvalg osv. Alle ting som vi andre tar som selvsagt.

– Har du noen råd til nyutdannede vernepleiere?

– Du må være uredd og tørre å markere deg som vernepleier. Det er fort gjort å bare ta etter de andre ved en arbeidsplass. Det kan være ubehag i å være den som driver faget og stiller spørsmål. Som nyutdannet så kan det være en ide å finne seg en mentor innenfor faget for å få støtte i det du tenker og gjør i starten av karrieren. Det kan bli lettere å tørre å stå fram som fagperson hvis man har noen å drøfte rollen sin med. Det blir lett sånn at man skal finne ut alt selv. Du må ha hjelp til å avgrense deg mot fokusområder i starten. Ellers kan man brenne seg ut. Du må bare høre på oss som er gamlest, sier hun og smiler.

Skrevet av Asbjørn Strømmen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*