NFU + vernepleiere = sant. I hvert fall i 2014

Norsk Forbund for Utviklingshemmede

Jens Petter Gitlesen

Den gang sentralinstitusjonene ble lagt ned, mente Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) at vernepleierne var «institusjonsskadd», og at utdanningen var en anakronisme som burde få ligge igjen på historiens skraphaug. Tjuefem år senere spør vi nåværende leder, Jens Petter Gitlesen, om hvordan han og NFU ser på dette i dag.

– Gitlesen, rammeplanen for vernepleierutdanning fra 2005 slår fast at mennesker med utviklingshemning er en sentral målgruppe for vernepleiefaglig arbeid. Hva tenker du om det?

– Jeg ser ikke noe negativt med det. Det er tvert om svært positivt at en profesjon kan ha mennesker med utviklingshemning som sentral målgruppe. Blant profesjonene er det vanskelig å finne andre enn vernepleierne som har – og har hatt – et så kontinuerlig og bredt fokus på utviklingshemmede og deres situasjon. Ingen er imot at mennesker med utviklingshemning skal ha gode livsforhold, men de glemmes likevel av de fleste i de fleste sammenhenger. Som profesjon blir vernepleierne en kontinuerlig interessebærer som kan bidra til at de og deres behov får fokus og kommer på dagsorden i alle ledd av forvaltningssystemet, fra den enkeltes dagliglivssituasjon til nasjonal politikk.

– Og håper du at denne føringen ligger fast når rammeplanen nå etterhvert skal erstattes av mer generelle forskrifter for utdanningene?

– Ja, absolutt. Det har vært forslag om å slå sammen de såkalte BSV-utdanningene. Faren med en slik «smeltedigel» er at det som angår de få taper i kampen mot det som angår de mange. Ut fra WHOs anslag vil mellom 50.000 og 150.000 nordmenn ha en utviklingshemning. Men få av disse har et vedvarende bistandsbehov gjennom livet. Kanskje bare de drøyt 20.000 som har en IQ opp til cirka 60, og så kan en vel plusse på noen med høyere kognitivt nivå som av andre årsaker har behov for bistand og tilrettelegging. Men når det er sagt, har FO absolutt vært på banen. I forbindelse med behandlingen av «Frihet og likeverd»,  altså Melding til Stortinget (2012 – 2013), tror jeg at FO var mer på Stortinget enn NFU. Vi pratet samme sak. Og få andre enn FO og NFU var opptatt av denne saken.

– Og hva er vernepleiernes styrker som interessebærere for utviklingshemmede?

Vernepleie er et ektefødt barn av institusjonsomsorgen. Men både tiden og utdanningen har endret seg. I dag er hovedoppgaven å sikre den enkelte tjenestemottaker et aktivt og meningsfylt liv i fellesskap med andre. Oppgaven er sosialfaglig og sterkt knyttet til etikk, menneskerettigheter og menneskeverd. Men vi vet at det å forstå og formidle signaler på helseproblemer er kognitivt krevende. Vi vet at mange med utviklingshemning har medisinske tilleggsproblemer. Vi vet at det er utstrakt bruk av medikasjon overfor mennesker med utviklingshemning. Vernepleiens helsefaglige forankring er derfor velbegrunnet, selv om begrunnelsen er en annen i dag enn da de første kullene fullførte sin utdannelse. Den største utfordringen til vernepleierne er at denne hovedoppgaven, det å sikre tjenestemottakeren et aktivt og meningsfylt liv, er en såpass omfattende og innfløkt oppgave at den ikke kan fullspesifiseres. Da kan en heller ikke sette opp en «heldekkende» studieplan eller pensumliste til utdanningen. I praksis er utfordringen ennå større.

– Når du sier at i praksis er utfordringen ennå større, hva legger du i det?

– Hvordan sikre forsvarlige tjenester når oppgavene som skal utføres ikke kan listes opp? De senere år har redningsplankene hatt karakter av planlegging, dokumentasjon, mål og resultatstyring samt evidensbaserte metoder. Alt dette kan være bra, men det løser ikke det overordnede problemet. Forsøkene på å spesifisere mål på områder som ikke så lett lar seg fange i målformuleringer, plasserer vernepleierne i samme situasjon som 22. juli-kommisjonen. Kommisjonen hadde evaluert alt som lot seg evaluere, men så viste det seg at det mest interessante lå i det som ikke lot seg evaluere. Hadde verden vært endimensjonal, kunne vi beskrevet alt med et metermål. Når vi ikke kjenner dimensjonaliteten i det vi skal uttale oss om, er det kun den endimensjonale som kommer med metermålet. I det ligger også at vernepleierprofesjonens overordnede målsetninger ikke oppnås med rapportering, datasystemer og statistikk. Det viktigste en kan gjøre er å uttrykke disse utfordringene, ha respekt for usikkerheten og anspore til en kontinuerlig kritisk debatt.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*