Mjøsen Bo og Habilitering AS er en privat aktør innen omsorg, habilitering, opplæring og aktivitet, og kurs og veiledning for personale. Profilen er atferdsanalytisk, tjenestene rettet mot mennesker med sammensatte bistandsbehov og utfordrende atferd. Av 38 høgskoleutdannete ansatte er 24 vernepleiere. Men hvorfor privat? Og hvorfor vernepleiere? Vi har snakket med daglig leder.
– Jonny Finstad, du er daglig leder for Mjøsen. Og så er du vernepleier med mastergrad i Læring i komplekse systemer. Hvordan endte dere opp med å starte et privat firma?
– Mjøsen Bo og habilitering AS ble opprinnelig startet fordi en kommune som hadde brukt meg som veileder i forhold til en av sine tjenestemottakere for noen år tilbake, spurte om jeg kunne tenke meg å etablere et botjenestetilbud for denne personen. Sammen med to andre vernepleiere og et eiendomsfirma la jeg inn anbud på dette oppdraget. Vi vant anbudsrunden og startet dermed Mjøsen.
– Og hvordan er det i forhold til å arbeide innenfor et offentlig tilbud?
– Selv har jeg jobbet i habiliteringstjenester i rundt 17 år, samt i kommunale omsorgstjenester, og Ullevålsveien 34 i Oslo, et tilbud for mennesker med utviklingshemming og alvorlig og sammensatt problematferd. De siste årene i habiliteringstjenesten opplevde jeg at fokus dreide, fra ambulant virksomhet med veiledning ute i «felten» til stadig flere «inneoppgaver» med f eks utredning og diagnostisering. Jeg opplever at tilretteleggingen for å drive habiliteringsarbeid ute der det skjer, blir gradvis svekket. Dette er en av grunnene til at jeg, som alltid har vært opptatt av «faget» og da spesielt praktisk veiledning, ønsket å gjøre mer av dette. Derfor ble privat virksomhet løsningen. Mjøsen skiller seg ikke organisasjonsmessig så veldig mye fra en «etat» i det offentlig. Men vårt fokus er faglig virksomhet og ambisjonene retter seg mot å levere høy faglig kvalitet. Det reflekteres blant annet gjennom at det er fagpersoner som innehar lederstillinger og at alle har en rimelig stor andel av stillingen sin avsatt til veiledning og utøving av miljøarbeid.
– Hvorfor så mange vernepleiere?
– Vernepleiere har de grunnleggende forutsetningene for å tilfredsstille våre ønsker og krav og derfor er det kanskje også naturlig at det er flest vernepleiere ansatt. Men jeg vil understreke at når vi innkaller til intervju er grunnutdanning lite vektlagt sammenlignet med atferdsanalytisk kompetanse og interesse. En annen grunn til at vi prioriterer ansatte med høyskole er selvfølgelig kravet om formell kompetanse når det foreligger vedtak etter helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9. Vår ambisjon er å unngå å søke om dispensasjon fra utdanningskravet og det har vi lyktes med i flere tilfeller.
– Jeg oppfatter at mange fagpersoner utenfor de atferdsanalytiske miljøene er skeptisk til atferdsanalyse, blant annet fordi det oppfattes at personale får en veldig styrende rolle overfor brukere i det daglige. Hva tenker du om det?
– Denne skepsisen er nok fundamentert i manglende kunnskap om atferdsanalyse. Det vil klart være slik at enkelte tjenestesteder/personer gir dårlige tilbud under «fanen» atferdsanalyse. Slik er det også innen andre fagretninger. Men tjenester som baserer seg på anvendt atferdsanalyse og tilfredsstiller kravene til kartlegging, analyse av atferd, implementering av tiltak, kontinuerlig evaluering, og ikke minst en vurdering av etisk og faglig forsvarlighet, vil etter mitt skjønn kunne gi tjenestemottakerne det beste tilbudet. Jeg mener at vi som helsearbeidere er forpliktet til å gi tjenestemottakerne tilgang til metodikk og behandling som er evidensbasert eller i hvert fall ansett som «best praksis» innen fagfeltet. Dette bør gjøres uavhengig av hva man personlig mener, overbevisning av ulike slag eller ideologiske forhold. Personlig har jeg på ingen måte et «religiøst» forhold til atferdsanalyse, eller andre tilnærminger for den saks skyld. Jeg anvender det utelukkende fordi det gir best effekt og tilfredsstiller kravene til dokumentasjon. Hvis det skulle komme metodikk som er mer effektiv, mener jeg at vi vil være forpliktet til å tilegne oss denne, uavhengig av om den er basert på den ene eller andre tilnærmingen.
– Så hvordan sikrer dere at tjenestetilbudet så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient og bruker, for eksempel i møte med brukere med lite språk?
– For å si det enkelt, så tilrettelegger vi for at tjenestemottaker flere ganger om dagen kan velge seg til eller fra aktiviteter og gjøremål. Vi legger til rette for at valget skal være hensiktsmessig, men anerkjenner også tjenestemottakers valg, også der dette valget i våre øyne ikke er det mest hensiktsmessige. Det gjelder da innen de praktiske, trivielle områdene som alle mennesker er en del av og må ta valg knyttet til. Når det foreligger behov for atferdsendring og behandling er det i mine øyne ikke alltid opp til «pasienten» hvordan det skal utføres. Likevel er det fullt mulig å la «pasienten» påvirke innholdet uten at det svekker behandlingseffekten. Dette er ikke avhengig av språkkompetanse hos «pasienten», men tilretteleggingskompetanse hos miljøet.
– Hvilke saker lykkes dere aller best med?
– Jeg er så ubeskjeden at jeg hevder at vi lykkes godt i alle saker. Det er en påstand som kan virke arrogant, men det er faktisk et spørsmål om å definere «suksess». Vårt mål på det er knyttet til om vi klarer å levere kvalitative tjenester. Det vi yter skal være basert på observasjon, kartlegging og analyse. I tillegg skal valg av metode være evidensbasert og utføringen i tråd med prosedyren, med andre ord høy grad av behandlingsintegritet som blant annet omfatter forenlig praksis. Hvis vi når målet om å gi tjenester i henhold til dette så mener jeg at vi lykkes. Ofte samvarierer «suksess» på dette med «suksess» i behandling, men dessverre ikke alltid. Dette betyr ikke at metodikken nødvendigvis er feil, men at utfordringene er store og komplekse og at det hittil ikke er mer effektive metoder tilgjengelig. Slik er det også på en rekke andre fagfelt. Det skal imidlertid ikke stå til hinder for at personene det gjelder skal ha tilgang på best mulig kvalitet i tjenesteytingen.
