Det er tretti år siden Britt-Evy Westergård tok vernepleierutdanning. Alt var ikke bedre før. Men heller ikke bare verre. I ettertid oppfatter Westergård at det skjedde et faglig brudd da Helsevernet for Psykisk Utviklingshemmete ble lagt ned, som tjenestene til personer med utviklingshemning aldri helt har kommet seg etter. Vi ba henne utdype.
– Men, aller først, hvordan var det å bli utdannet som vernepleier på 1980-tallet?
– Første gang jeg ble kjent med en HVPU-institusjon var på Bakkebø i 1977. De korte ukene jeg var sammen med de som bodde der på turer og i idrett, gjorde at jeg ble nysgjerrig. Fra før hadde jeg kjennskap til noen få med Downs syndrom, men på Bakkebø fant jeg ut at dette var noen skikkelig hyggelige folk å være sammen med. Siden ble det praksis andre steder før jeg tok vernepleierskolen midt på 1980-tallet, i en tid da reformen var under opprulling. Jeg husker de mange spennende foredragene og diskusjonene vi hadde på Oslo Vernepleierskole og jeg ble godt kjent med Oslo HVPU hvor jeg hadde min skolepraksis i tillegg til at jeg jobbet som nattevakt i en overgangsbolig der. Det var en tid med utvikling på mange områder. Det hastet med å utvikle gode tilnærminger i normaliseringens og integreringens navn. Vi lærte teorier og metoder for å kartlegge såvel som holdninger og prinsipper for integrering. Det var teamjobbing på flere plan – også på de mange saftige festene. Den tiden jobbet vi i nært samarbeid med flere yrkesgrupper, også psykologer og leger. Når jeg tenker tilbake på min «vernepleiervugge», var det diskusjonene med lærere og andre studenter i kantina, på jobben og festene vi hadde sammen som ga næring og trygghet til videre utvikling.
– Det har vært sagt mye stygt om Helsevernet for Psykisk Utviklingshemmete?
I praksisen vi hadde i HVPU så jeg ting jeg vil betegne som overgrep, men det var også en profesjonalitet basert på metodisk miljøarbeid som hjalp beboerne til en bedre livssituasjon. Det handlet om å skape nye rammebetingelser for tjenesteutøvelsen og det var et stort engasjement i alt nytt som ble utviklet. Både «BA-82/84» og «Info-mål» så dagens lys på denne tiden sammen med oversatte versjoner av integreringsverktøyene «PASS» og «VOIS». De dannet alle en forståelse for viktigheten av å kartlegge, observere, og spørre klienten. Jeg har et inntrykk av at prosjektene og tiden til å bli kjent med brukerens livshistorie ikke er den samme nå. Jeg opplever at mye av det det gode faglige arbeidet som både vernepleiere og andre faggrupper gjorde, i stor grad ble «kastet ut sammen med skyllevannet» etter HVPU. Det samme gjelder psykolog- og legekompetansen som var den gangen.
– Hva med habiliteringstjenestene som ble opprettet, mange steder som en videreføring av fylkesteamene i HVPU?
– Måten habiliteringstjenestene ble opprettet, jeg hadde nær sagt kriseopprettet, ivaretok ikke så mye av det gode arbeidet som var i HVPU på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Og slik jeg ser det, er disse tjenestene i dag for langt fra praksis. Særlig gjelder dette legetjenesten og psykologtjenesten. Få fastleger har mulighet til å bygge opp en slik kompetanse vi så hos legene i HVPU, og en kommunal psykologtjeneste som har forståelse for situasjonen til personer med utviklingshemning er i mange sammenhenger et ikke-tema i det kommunale tjenesteapparatet. Mangelen på tverrfaglige tjenester i brukerens kommune legger et større ansvar på nærpersonene ansatt i boligene. Videre er det en kjent sak at helseoppfølgingen i tjenester for personer med utviklingshemning ikke er tilfredsstillende. Spesialisthelsetjenesten, der det også jobber vernepleiere, jobber etter mitt syn ett nivå for høyt oppe til å få tilstrekkelig innvirkning på praksisfeltet. På det nivået de i dag befinner seg, blir de lett bare en «omreisende i gode råd», noe som kan få fatale følger dersom det ikke er forutsetninger tilstede for en faglig forståelse av rådene som blir gitt, eller en kontinuitet i målrettet og utrettelig jobbing med endringene som foreslås. Mange vernepleiere arbeider i tjenester med høy andel ufaglærte, og det er en faktor som kan gjøre det mye vanskeligere å omsette gode råd til god praksis. Hvem ble egentlig vernepleiernes gode samarbeidspartnere etter reformen? Og hvor godt forberedt var kommunene dengang til å ta imot mennesker med såpass store og komplekse hjelpebehov som mange mennesker med utviklingshemning har?
– Ja, hvordan opplevde du selv overgangen til omsorg i kommunal regi?
Når kommunene tok over på 1990-tallet ble mange vernepleiere stående ganske alene med utfordringer som de tidligere hadde kunnet diskutere i flerfaglige team. Gjennom hele 1990-tallet var det store variasjoner mellom kommunene både i forhold til faglighet og omfanget av tjenester. I kommunen der jeg arbeidet var de generelt lite forberedt og de visste lite om vernepleiefaglig arbeid. Det er mulig denne kunnskapen var bedre i de større byene og i kommuner som hadde hatt sentralinstitusjoner. Men der jeg jobbet var det liten bevissthet om hvilke faglige forutsetninger som må være til stede for å yte tjenester til mennesker med utviklingshemning. På den tiden var det ikke uvanlig at nyutdannede vernepleiere ble ansatt som ledere og fikk ansvaret for å lære opp personalgrupper bestående av omplasserte hjelpepleiere og ufaglærte fra hjemmetjenesten.
– Kan du gi et eksempel på noen av utfordringene det medførte?
To av oss som jobbet sammen som vernepleiere den gangen ble nærmest latterliggjort fordi vi laget årsplaner basert på kartleggingene og oppsummeringene som ble laget før utflytting. Vi møtte også liten forståelse for personalveggen vi laget med bilder av alle ansatte som kom på jobb den uken, slik at huseierne kunne velge hvem de ville ha med seg til tannlegen eller hva nå de ønsket hjelp til.
– Huseierne?
Ja, heller ikke vår leder i hjemmetjenestene forsto ikke hvorfor vi benevnte de som bodde i boligen som huseierne, selv om det var de som eide huset og kommunen som leide et personalrom. Vi jobbet med å etablere dem som myndige personer i eget liv, og involverte dem i ansettelser og stillingsressurser til boligen. Vi var forut for vår tid, men møtte liten forståelse fra ledelsen for kommunen, og i hvert fall ingen jubel. Når vi så kom med en «omvendt» dagsplanlegger, en måte der huseierne kunne styre oss i hverdagen, nådde vår iver et nivå som provoserte kommuneadministrasjonen så mye at de besluttet å fjerne noe av personalressursene (1). Dette er jo lenge siden, men erfaring viser at problemstillingen som omhandler forholdet mellom faglig og medmenneskelig iver versus ledelse med økonomiske siktemål fortsatt er til stede. Det er i dette spenningsfeltet mange vernepleiere og andre jobber i dag også. Spørsmålet er også om vi egentlig er kommet så mye lengre i vår måte å samarbeide på og om vi gjør det vi kan for å tilrettelegge optimale muligheter for våre brukere, nå etter reformbølgen har lagt seg?
(1) Når det gjelder den «omvendte dagsplanregistreringen», handlet det om det på huseiernes dagsplaner ble registrert at de hadde mottatt hjelp, noe de selv gjorde eller fikk hjelp med. Selve bistanden de mottak fra personalet, f.eks. ulike grader av håndledelse, ble registrert ut fra personalatferd og ikke definert som et hjelpebehov personen hadde. Bakgrunnen for dette er at personalet har ulike forutsetninger for å yte bistand og de gjør det forskjellig, så egentlig er en registrering av daglig hjelp en personalatferd og ikke en brukeratferd.
Britt-Evy Westergård er for tiden i sluttfasen av et doktorgradsarbeid ved Universitetet i Edinburgh (med støtte fra Forskingsrådet i Helse Sør Øst og Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse). I tillegg jobber hun deltid hos fylkesmannen i Vestfold.
