Line Aune Narvestad, ferdig utdannet vernepleier i 2012, jobber nå på Sogndal vidaregåande skule. Arbeidstittelen er Miljøkoordinator og arbeidsoppgavene mange: Alt fra å grille mat til elevene, til å undervise om rus og psykisk helse, til å lage strukturerte tiltaksplaner rundt enkeltelever. Vi har spurt henne nærmere om hennes arbeid og faglige funksjon.
– Line, kan du fortelle litt om dine arbeidsoppgaver på skolen?
– Arbeidsoppgavene strekker seg veldig langt. Jeg tilpasser stillingen som jeg vil, men har noen bestemte oppgaver, som å hjelpe russen, avslutningsforberedelser, skidager, og så videre. Jeg har også oppfølging av enkeltelever, for eksempel elever som får et spesialpedagogisk opplegg eller som allerede har et opplegg som skal videreføres. Vi har også mye fokus på hybelbeboerne i starten av skoleåret. Videre underviser jeg i rus og psykisk helse sammen med helsesøster. Undervisningen har vi selv satt sammen, og vi fokuserer på elevenes ønsker, slik som stress i forhold til eksamen, sosiale aspekter, kjæreste, krav sastt av samfunnet, og krav som de setter til seg selv.
– Hvordan jobber dere inn mot hybelboerne?
– I starten har vi en stor samling for alle elever som bor på hybel med middag, leker og moro slik at de kan knytte relasjoner med hverandre og på den måten bli kjent. Vi ønsker at skolen kan fremstå som en sosial arena. Jeg satser mye på det sosiale aspektet. Noen faller utenfor, og da er det fort at de bare blir sittende på hybelen alene. Videre har jeg oppfølgingssamtaler i løpet av året. Der går jeg inn på hvordan det går reint praktisk, for eksempel knyttet til å vaske opp eller vaske leiligheten, betale husleie, lage middag og så videre. Jeg hjelper dem å finne aktiviteter som de kunne tenke seg og spør hvordan det er i forhold til festing. Dette har vi med alle som er nye og det er cirka 60 hvert år.
– Er du alene på de 60?
– Ja det er jeg, samtalene er frivillige og det er ikke alltid jeg kommer i mål. Jeg oppfordrer alle til å komme innom, og skulle behovet for kontakt melde seg senere er terskelen for å ta kontakt mye lavere. I år har jeg ikke kommet i mål med alle, enten fordi de ikke svarer, ikke vil eller ikke møter opp.
– Hvis det går galt for en elev, for eksempel hvis noen blir sittende mye inne, hvordan går du da frem for å hjelpe dem?
– Jeg kontakter eleven for et samarbeid og finner ut hva vi kan gjøre sammen. Hva vi kan gjøre steg for steg for at hverdagen kan bli bedre. Samtidig kan jeg også snakke med kontaktlærer hvis det er noen problemer i klassen. Man må finne de holdepunktene man har rundt seg og samarbeide. Det er jo mye tverrfaglig samarbeid.
– Hvordan er din utdanning som vernepleier relevant for jobben?
– I utdanningen har jeg lært å fokusere ikke bare på et problem men hva som kan ligge bak. Det å kunne se på atferd som et utrykk, for eksempel skulking, selvskading, og spørre meg selv hva det er ungdommen egentlig prøver å fortelle meg med denne typen atferd. I forhold til det medisinske kan jeg i samarbeid med andre, helsesøster eller pedagogisk-psykologisk tjeneste, kanskje utelukke eller eventuelt se at det foreligger et medisinsk problem. Noen elever får magesmerter når de kommer på skolen. De kan føle seg trøtte og utslitte. Da må jeg vurdere om dette kan ha en sammenheng med hjem/skole, være noe somatisk eller psykisk. Fordelen er at man er trent opp til å se hele mennesket. Jeg bruker vernepleierens arbeidsmodell i møte med enkeltelever. Det er en strukturert og ryddig måte å jobbe. Å drive miljøarbeid er så mangt, for en klasse på yrkesfag med et vanskelig klassemiljø kan det være å sette opp et biljardbord som en sosial arena, for andre kan det være samtalegrupper og klassebesøk. Å ha åpen skole med gratis middag er også en måte å drive miljøarbeid på, der kan en tilrettelegge for sosiale aktiviteter samt samtale for de som trenger det. Det handler om å gjøre elevene rustet til å møte livet, om å gi dem verktøy som gjør at de kan håndtere de ulike fasene i en ungdomstid som egentlig er naturlige, som kjærlighetssorg. For å komme frem til disse verktøyene er brukermedvirkning et viktig punkt. Det er ikke sikkert løsningen for meg er den riktige for dem. Jeg tror det brede fagspekteret vi vernepleiere har, slik som rus, psykiatri, miljøarbeid, kommunikasjon, helsefag og nettverkskartlegging, gjør at vi kan møte disse utfordringene. Jeg hører stadig ”du kan brukes til alt”, og det er akkurat det jeg vil. Ellers tror jeg at å gå rundt i gangene med et smil, være synlig og stoppe for å ta en prat er viktig i tilnærmingen til elevene. Jeg jobber hele tiden for at min dørstokk skal være så lav som mulig.
– Ser du nytten av ditt arbeid på skolen?
– Absolutt, vi har flere eksempler på at vårt arbeid lykkes. Jeg tenker spesielt på et tilfelle hvor en elev ikke fikk hevdet seg faglig sett og hadde mye fravær. Det er lett og tenke at elever ikke vil lære eller gå på skole, men ting er mer komplekst enn det. Jeg og kontaktlærer tok tidlig tak, satte i gang tiltak og koblet inn andre instanser. Det hele endte med en lærlingplass som var mer enn vi kunne håpe på. Dette gjør jobben min nyttig!
