Atferdsanalyse i vernepleierutdanning – del 1

Atferdsanalyse

Atferdsanalyse i vernepleierutdanning

Som varslet på lørdag ønsker vi å invitere vernepleierutdannere til en nyansert debatt utover høsten om hvilken plass anvendt atferdsanalyse bør ha i vernepleierutdanning. Første trio ut er Anne-Line Kihle (ansatt på Høgskolen i Lillehammer), Rolf Magnus Grung (ansatt på Høgskolen i Oslo og Akershus) og Erik Søndenaa (ansatt på Høgskolen i Sør-Trøndelag).

– Hvor sentralt bør anvendt atferdsanalyse stå i vernepleierutdanningen?

Anne-Line Kihle: Anvendt atferdsanalyse bør være en sentral del av vernepleierutdanningen og bør representere kjernekompetansen hos vernepleiere uavhengig av hvilken utdanningsinstitusjon de kommer fra. Det bør være et gjennomgående tema gjennom de tre utdanningsårene. Hovedbegrunnelsen for dette er at atferdsanalysen så langt er den best dokumentert metoden på flere områder hvor vernepleiere arbeider.

Rolf Magnus Grung: Anvendt atferdsanalyse bør ha en sentral posisjon i vernepleierutdanningen. Det finnes både etiske og juridiske argumenter for dette. Implisitt i kravet om at helse- og omsorgstjenester skal være faglig forsvarlige, ligger blant annet et krav om at de tiltak man iverksetter skal være virkningsfulle, at effekter skal kunne tilskrives nettopp tiltaket, og at en atferdsendring først og fremst skal være i brukerens interesse fordi dette medfører en bedring i brukerens livskvalitet.

Erik Søndenaa: Jeg ville prioritert dette slik at studentene med egne praksiserfaringer kan forstå atferdens dynamikk. Det vil si at praktiske eksempler blir satt inn i en atferdsanalytisk forståelsesramme og at arbeid med funksjonelle analyser blir gjort kjent.

– Hvilke fordeler ser dere med en atferdsanalytisk tilnærming i vernepleie?

Anne-Line Kihle fra Høgskolen i Lillehammer

Anne-Line Kihle: En slik tilnærming gir vernepleiere et fortrinn. Det gir kunnskap om virkningsfull metodikk som setter dem i stand til å møte kompliserte problemstillinger (atferdsformer) på individ og gruppenivå. Atferdsanalysens motstandere fokuserer ofte på fortidens atferdsanalyse og dets straffeprosedyrer – men det glemmes ofte de svært mange barn, ungdom, voksne og deres nærpersoner som gjennom godt atferdsanalytisk systematisk arbeid – med positive strategier –  lærer seg f eks talespråk, viktige sosiale ferdigheter og selvstendighetsferdigheter som bidrar til økt livskvalitet. Atferdsanalysen kjennetegnes ved et høy presisjonsnivå på tiltaksarbeidet, som kvalitetssikrer tilbudet til brukerene. Tilnærmingen har høye krav til måling og dokumentasjon, og vil på denne måten avbryte tiltak som ikke virker. Dette strenge kravet til dokumentasjon er slik det er i dag ganske særegent for atferdsanalytisk tilnærming innen opplæring og behandling av atferdsvansker. En atferdsanalytisk kjernekompetanse vil tydeliggjøre vernepleierkompetansen og vernepleiere vil fremstå med en egen kompetanse i møte med andre profesjoner på ulike arenaer. En vernepleieridentitet uavhengig av hvor studenter er utdannet vil styrke hele yrkesgruppen og gjøre den mer tydelig i møte med andre profesjoner.

 

Rolf Magnus Grung fra Høgskolen i Oslo og Akershus

Rolf Magnus Grung: Fordelen med atferdsanalyse er at det finnes solid empirisk støtte for at tiltak basert på en slik forståelse av atferd er virkningsfulle. Pragmatisme, det vil si å gjøre noe som faktisk fører til atferdsendring, enten i form av læring av nye og viktige ferdigheter eller reduksjon av problematferd, er et «sannhetskriterium» i anvendt atferdsanalyse. Pragmatisme innebærer at effekt av tiltak bestemmes ut fra objektive og observerbare atferdsmål og at tiltak som ikke viser til ønsket effekt seponeres/avbrytes.

En annen fordel med atferdsanalysen er at den ser på atferd som et resultat av miljøbetingelsene. Dermed unngår man forklaringer av problematferd som går ut på at dette skyldes negative personlige egenskaper. Atferdsanalysen bidrar derfor til forebygging av stigmatisering av utsatte grupper.

Erik Søndenaa: a) Faglig identitet hvor vernepleiere har vitenskapelig dokumenterte forklaringsrammer. Læringspsykologi er etter min oppfatning bedre kjent og praktisert av vernepleiere sammenlignet med andre beslekta utdanningsgrupper. b) Virksomme metoder som egner seg godt i langsiktige miljøarbeid der mange vernepleiere har sitt virke. Mengden på dokumentasjon/forskning er stor. c) Optimistiske og løsningsretta tilnærminger til svært krevende omsorgsoppgaver. Tilnærminga kan bidra til å gi håp og entusiasme under forutsetning at tjenestemottaker, arbeidsfellesskapet og oppgavene settes i høyeste prioritet.

– Hvilke ulemper eller farer ser dere med en atferdsanalytisk tilnærming i vernepleie?

Anne-Line Kihle: Jeg ser i utgangspunktet ingen farer ved en atferdsanalytisk tilnærming i vernepleie, men ser større faremomenter slik det fungerer i dag. Utdanningsinstitusjonene har ulik faglig ståsted og «studentene lærer litt om mye» . Det er i seg selv er en fare for utøvelsen av vernepleierfaget. Å utvikle en kjernekompetanse i anvendt atferdsanalyse hos studentene krever at utdanningsinstitusjonene har lærere med høy kompetanse i atferdsanalyse. Dette fordrer i tillegg et tett samarbeid med praksisfelt, med gode oppfølgingsrutiner når studenten skal ut og praktisere. Da  kan en spørre om det er vilje og kompetanse i høgskolesystemet til å ansette og verdsette klinisk kompetanse ved utdanningene? Eller favoriserer systemet akademikerne og ikke klinikere? Satt litt på spissen: når det undervises lite/eller ikke noe i anvendt atferdsanalyse – er det fordi det krever oppdatert klinisk kompetanse hos de som underviser og finnes dette ved de ulike høgskolene?

Rolf Magnus Grung: Ulemper med en atferdsanalytisk tilnærming kan ikke relateres til selve atferdsanalysen, men snarere til den enkeltes anvendelse av den. Etter mitt syn bør ikke atferdsanalyse dominere hverdagen. Det vil være både etisk og juridisk betenkelig å gjøre all atferd til gjenstand for måling og planlagt og systematisk forsterkning. Muligheten for spontanitet og det å «ta ting som det kommer» bør dominere hverdagen. Atferdsanalysen vil, dersom den benyttes med de rette formålene, med den rette kunnskapen og under de rette betingelsene, være til stor glede for brukeren og dens nærmeste. Og omvendt, med formål som ikke imøtekommer atferdsanalysens strenge etiske krav, med mangelfull kunnskap hos den som gjennomfører tiltakene og under ukurante betingelser vil dette kunne medføre betydelig negative effekter for brukeren og dens nærmeste. Men da kan vi heller ikke si at atferdsanalysen benyttes!

Erik Søndenaa: a) Isolerer faget, bygger stammespråk, begrenser tverrfaglig jobbing og reduserer vernepleieres muligheter på arbeidsfelt der deres kompetanse har potensiale. «Atferdsanalyse» er i seg selv et ord svært få av oss forstår. Tilfanget på andre og ytterligere fremmedgjørende ord, gjør at  en «atferdsanalytisk orientert vernepleier» i beste fall kan oppfattes som en kuriositet, i verste fall som en trussel mot andre fagtradisjoner. b) Kan skape polariseringer i utdanningsmiljøet samt i praksisfeltet. I fremveksten av læringspsykologien, har diskusjonene og konfliktene mot  andre forståelsesmåter vært framtredende. Jeg tror at slike konfliktlinjer fortsatt lever i det vernepleierfaglige miljøet.

– Som redaktør vil jeg med dette invitere andre vernepleierutdannere som selv er vernepleiere til å ta kontakt med meg om de skulle ønske å kommentere det dere har sagt og dele sine perspektiver. Er det noe dere vil si i den forbindelse?

Erik Søndenaa: En debatt om atferdsanalysens plass i utdanningen er viktig ettersom denne kunnskapen formidles kvalitativt og kvantitativt svært forskjellig mellom høyskolene (så vidt jeg vet).

Rolf Magnus Grung: Debatten om atferdsanalysens plass i vernepleierutdanningen er ikke en debatt som kan vinnes eller tapes. Den er viktig i seg selv fordi alle fag og fagutøvelse utvikles ved at det stilles gode spørsmål.

Anne-Line Kihle: Som vernepleier, praktiker og veileder i tidlig intensiv opplæring basert på anvendt atferdsanalyse og nå, de siste to årene, lektor ved Høgskolen på Lillehammer, har jeg hele tiden arbeidet med anvendt atferdsanalyse. Mitt mantra har hele tiden vært at jeg ikke vil delta i et korstog for atferdsanalysen, men jobbe praktisk med anvendt atferdsanalyse og på den måten vise barna og deres nærpersoner at dette er en god måte å samhandle på. Dette vil fortsatt være hovedfokuset i møte med studentene når kunnskap og erfaring om det å arbeide atferdsanalytisk skal formidles. Mulig jeg nå fraviker litt fra denne planen når jeg nå kaster meg inn i denne debatten. Men jeg håper at den kan bli spennende, konstruktiv og føre til at høgskoleansatte rundt på de ulike skolene kan komme ut av kontorene sine og diskutere den anvendte atferdsanalysens plass i vernepleierutdanningen. Jeg har våget meg ut…. Er det noen fler som vil gjøre det samme?

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*