Historisk har anvendt atferdsanalyse vært et tema som har splittet vernepleierne og sendt dem i skyttergravene. Er det større enighet om atferdsanalysens plass i utdanningene i dag, eller er vi bare uenige i det stille? Er det mulig å føre en mer nyansert debatt nå? Vi vil utover høsten invitere vernepleierutdannere til å prøve.
Hva er det så vi snakker om?
Det har skjedd mye siden «atferdsterapien» gjorde sitt inntog på Emma Hjorts Hjem på 1970-tallet og Arne Skouen og Dagbladet startet sitt korstog mot det de så som umenneskelig behandling av utviklingshemmete. Anvendt atferdsanalyse kan for eksempel innebære å gjøre funksjonelle analyser av utfordrende atferd hos brukere av helse- og omsorgstjenester eller pedagogiske tjenester, med fokus på samspillet mellom dem og deres omgivelser. Ut fra slike analyser kan en tilrettelegge ulike former for tiltak.
Tradisjonelt har slike tiltak vært rettet mot endring av atferd hos individet: Den som slår skal lære å ikke slå, i omgivelser som forblir relativt uendret. Det tilsvarer det psykolog Børge Holden i boken Utfordrende atferd og utviklingshemming (Gyldendal 2009) kaller «aktive metoder» og «standardmetoder», og da vil også målet være det som i funksjonshemmingsteori defineres som å «øke eller forbedre individets forutsetninger». Men en kan også utfra funksjonelle analyser legge opp tiltak som endrer omgivelsene, det Holden kaller «passive metoder», som andre kanskje heller vil kalle «tilrettelegging» og utfra funksjonshemmingsteori kan defineres som å «senke eller endre samfunnets og omgivelsenes krav» og «bygge ned funksjonshemmende barrierer». Slik kan også atferdsanalytiske tiltak innebære å «jobbe på begge sider av gapmodellen».
Men, i den grad det fortsatt er motstand mot anvendt atferdsanalyse, beror den i så fall på misforståelser? Når de mer relasjonelt og dialogisk orienterte hevder at anvendt atferdsanalyse innebærer et reduksjonistisk menneskesyn, en instrumentell tilnærming til andre mennesker (i dette tilfelle mennesker en har makt over) – handler det bare om manglende kjennskap til det som for mange er en tilnærming med et fremmedgjørende og tildels uforståelig språk? Eller er det fortsatt noe atferdsanalytikerne ikke forstår, når de møter kritiske røster med at «atferdsanalytikere også kan ha gode relasjoner til sine brukere», og at det beste med atferdsanalytiske tiltak er at de er effektive? Dette er noen av de spørsmålene vi vil utforske i en serie saker på Vernepleierportalen utover høsten, der vi inviterer vernepleierutdannere til en dialog. Målet er en debatt preget av gjensidig respekt. Det er ingen grunn til noe annet, for det overordnete målet har vi uansett felles: gode vernepleierutdanninger som gir studentene et best mulig utgangspunkt for å bidra til best mulige liv for flest mulig av landets borgere – også de som trenger ekstraordinær bistand og innsats i hverdagen.
Som redaktør er mitt mål å tilrettelegge for en nyansert debatt, en dialog der vi alle kan bli litt klokere. I den forbindelse er det to momenter som tåler å nevnes. Det ene handler om hvem jeg som redaktør vil prioritere å slippe til i den delen av debatten som foregår på Vernepleierportalen. Jeg vil prioritere vernepleierutdannere som selv er vernepleiere, for etter mitt syn er dette i stor grad også et profesjonsinternt spørsmål, et spørsmål om vernepleieridentitet og faget vernepleie. Det andre momentet handler om mitt eget ståsted. Jeg er selv vernepleier og vernepleierutdanner, og kan knapt påberope meg å være en «nøytral part» (i den grad slike finnes). Derfor skal jeg også si noe kort om mitt ståsted: Jeg underviser selv om funksjonelle analyser hver høst, og har ingen problemer med at jeg har tatt til orde for en atferdsanalytisk tilnærming, for eksempel her og i reportasjer fra atferdsanalytiske konferanser, som her. Men jeg har også stilt meg sterkt kritisk til noen former for praksis som kan knyttes til atferdsanalytisk tankegang og har med stor iver presentert Phoebe Caldwell og metoden Intensive Interaction, som likner besnærende på de relasjonelt og dialogisk begrunnete praksisene som psykolog Per Lorentzen tar til orde for. Og når jeg av og til hører atferdsanalytikere som beskyldes for å være instrumentelle svare med argumentet om «effektive tiltak», kan jeg undre meg over hvordan de forstår ordet «instrumentell». Men, summa summarum, for meg er ikke dette et spørsmål om «enten-eller», men «både-og». Det gjenspeiles også i forordet til den fagboken som jeg redigerte og skrev sammen min gode kollega Sølvi Linde: Vernepleiefaglig teori og praksis – sosialfaglige perspektiver (Universitetsforlaget 2011). På side 11 skriver vi at boken
(…) tar opp i seg elementer av relasjonell tilnærming, som i norsk sammenheng særlig kan knyttes til Per Lorentzen. Den tar også opp i seg elementer av atferdsanalytisk tilnærming, som vi i boken særlig knytter til navn som Børge Holden, og Jon A. og Gunn Løkke. Men dette er verken en «relasjonell» eller en «atferdsanalytisk» bok: Det er en fagbok i vernepleie. Vi ønsker å vise at det som i dag fremstår som til dels steile motsetninger på hver sin måte tilbyr nyttige og gode innfallsvinkler i arbeidet med å bistå noen av samfunnets svakeste grupper. Slik vi ser det, bør vernepleiere som profesjon stille seg bedre spørsmål enn om relasjonell eller atferdsanalytisk tilnærming er «best»: Uavhengig av hvilke faglige tilnærminger som legges til grunn, må vernepleiernes yrkesutøvelse stilles overfor – og oppfylle – noen overordnete kriterier. Det har vært vårt utgangspunkt i arbeidet med denne boken.
Første innspillet i debatten kommer tirsdag, under tittelen Atferdsanalyse i vernepleierutdanning – del 1. Første trio ut er vernepleierutdannerne Anne-Line Kihle (ansatt på Høgskolen i Lillehammer), Rolf Magnus Grung (ansatt på Høgskolen i Oslo og Akershus) og Erik Søndenaa (ansatt på Høgskolen i Sør-Trøndelag). Velkommen til debatt!
