Hva er galt med det ordinære arbeidslivet?

Redaktørens hjørne med Thomas Owren

Svært få av våre utviklingshemmete medborgere deltar i det ordinære arbeidslivet. Men hva hindrer dem? Å si «utviklingshemningen deres» er feil svar, når vi samtidig har ambisjoner om å sikre alle borgeres mulighet til deltakelse uavhengig av funksjonsevne. Hva er så problemet? Hva kan gjøres? Dette blir tema for flere saker i høst.

Melding til Stortinget 45 (2012 – 2013) Frihet og likeverd – Om mennesker med utviklingshemming slår fast at det er få utviklingshemmete i ordinært arbeidsliv (s. 19), og viser til tall fra NAKU: I 2010 hadde 48% kommunale dagtilbud og 35% tilbud i varig tilrettelagt arbeid i skjermete virksomheter. 12% hadde ingen tilbud om arbeid eller aktivitet. Kun 6% deltok i ordinært arbeidsliv (s. 56).

Meldingen nevner arbeid som ett av mange viktige innsatsområder (s. 9), og beskriver deltakelse i arbeid som ett av de viktigste temaene i diskusjonen om hvordan personer med utviklingshemning skal oppnå reell likestilling (s. 12). Den viser også til FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, som sier at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre, og at statene, i dette tilfellet Norge, skal treffe hensiktmessige tiltak for å virkeliggjøre retten til arbeid (s. 19).

Det overordnete rammeverket synes dermed å være på plass. Et stykke på vei er også disse rettighetene på plass i lovverk, som i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven: Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av funksjonsevne. Både offentlige myndigheter, arbeidslivets organisasjoner og arbeidsgivere pålegges å arbeide aktivt for dette:

  • «Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling uavhengig av nedsatt funksjonsevne» (§18).
  • «Arbeidslivets organisasjoner skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sitt virkefelt» (§19).
  • «Arbeidsgivere skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet» (§24).

Og på sin side har NAV allerede en rekke relevante støtteordninger på plass, slik som Tidsubestemt lønnstilskudd, Mentor, IA-plass og ikke minst Funksjonsassistanse i arbeidslivet (selv om denne foreløpig er forbeholdt andre grupper).

Hva er så problemet? En faktor kan være en utbredt og tradisjonell oppfatning om at utviklingshemmedes vansker med å delta i arbeidslivet er en beklagelig, men naturlig følge av utviklingshemningen deres. Det er i så fall en forståelse som er gått ut på dato.

Hvorfor det? Først og fremst fordi en slik forståelse ikke tar hensyn til det vesentlige skillet mellom funksjonsnedsettelse (i dette tilfellet utviklingshemningen) og funksjonshemming (de vanskene som oppstår i møte med fysiske og sosiale omgivelser som ikke er tilrettelagt for alle). Dette skillet har blitt fremhevet i offentlige utredninger og meldinger helt siden NOU 2001:22 Fra bruker til borger – og er relativt lett å gripe når vi ser en person i rullestol stoppes av en trapp, sitte igjen utenfor en bygning der døren er for smal, eller streve med å komme seg opp eller ned av en fortauskant. En slik forståelse ligger også implisitt når diskriminerings- og tilgjengelighetsloven angir hvordan deltakelsen for personer med nedsatt funksjonsevne skal bedres: Det som ikke kan oppnås gjennom universell utforming (tilrettelegging av hovedløsningene) skal oppnås gjennom individuell tilrettelegging (tilrettelegging rundt den enkelte i den situasjonen der tilgang skal oppnås). Og vi har begynt å akseptere at det ikke er beina som er problemet når en rullestolbruker ikke kommer seg inn på en buss som ikke er universelt utformet. Vi er i stadig større grad villig til å spørre hva som er galt med bussen når den ikke er tilgjengelig for alle.

Ut fra alt dette vil det være rimelig å forvente at når utviklingshemmedes deltakelse i arbeidslivet skal drøftes, vil jakten på barrierene stå sentralt: Jakten på hvilke konkrete trekk ved det ordinære norske arbeidslivet det er som samspiller med utviklingshemmedes kognitive funksjon og resulterer i utestenging. For før barrier kan bygges ned må de identifiseres. Og når det gjelder personer med utviklingshemning og ordinært arbeidsliv er det jo ikke trapper, dører eller fortauskanter som utgjør de vesentlige barrierene.

Dermed er det påfallende at ingen steder i Melding til Stortinget 45 (2012-2013) stilles de essensielle  spørsmålene:

  • Hva er de funksjonshemmende barrierene som hemmer utviklingshemmetes tilgang, f eks til ordinært arbeidsliv?
  • Hvordan kan disse barrierene bygges ned i praksis gjennom tilrettelegging av hovedløsningene pluss tilrettelegging rundt den enkelte?

Spørsmålene kan også formuleres på andre måter: Hva er galt med det ordinære arbeidslivet? Hvordan kan det endres for å fungere mindre ekskluderende?

Det nærmeste meldingen kommer å diskutere funksjonshemmende barrierer, er når det sies: «Det har blitt reist spørsmål ved om den økende bruken av digitale og automatiserte løsninger kan vanskeliggjøre deltakelse for personer med utviklingshemming» (s. 27). Og det er ikke så veldig nærmt. Akkurat dette fenomenet har jeg for øvrig selv berørt i et vernepleiefaglig essay i 2008:

«Det dukket for øvrig nylig opp en ny funksjonshemmende barriere i Bjartes liv. Før gikk han på postkontoret alene, fant seg en kø, ventet på tur, og klarte seg fint. Men så fikk de kølappsystem. Bjarte kan fint trekke lapp, vente, se opp når det plinger, og se når det er hans tur – men han sliter med å oppfatte hvilken luke han skal gå til. Det har flere ganger ført til episoder han opplevde som pinlige. Nå vegrer han seg for å gå dit alene.»

Dette er ikke et eksempel på en barriere som hemmer tilgangen til arbeidslivet. Men det er et eksempel på en funksjonshemmende barriere, og når det gjelder utviklingshemmete har forsvinnende få slike barrierer blitt beskrevet. Kanskje fordi vi som samfunn fortsatt tenker at deres manglende deltakelse skyldes utviklingshemningen alene? I så fall er dette aspektet ved flertallets tenkemåter i seg selv et eksempel på en funksjonshemmende barriere.

Hva er det for øvrig som er så interessant ved ordinært arbeidsliv? For det første er det overalt, og det er allerede på plass. Hvis vi kan endre det arbeidslivet vi allerede har, slik at det i mindre grad utestenger, vil det kunne inkludere langt flere enn allverdens nye plasser i skjermete virksomheter. For det andre er det det som skal til for å snakke om reell inkludering og likestilling: Vi må endre hovedløsningen. Mangfolds- og inkluderingsaktivist Marte Wexelsen Goksøyr, som selv har Downs syndrom, sier det slik: «For at vi skal få et inkluderende samfunn, må vi få oppleve hverandre. Vi må blandes». Når det gjelder arbeidslivet kan vi dermed si: For å få et inkluderende arbeidsliv må det endres. Og vi arbeidstakere må blandes. Overalt.

Utover høsten vil vi prøve å sirkle inn noen av de mekanismene som holder utviklingshemmete borgere utenfor arbeidslivet, og løfte frem noen gode eksempler på inkludering av utviklingshemmete i ordinært arbeidsliv. Ikke minst skal vi fokusere på hva vernepleiere kan bidra med på ulike nivå. Den første saken kommer mandag morgen!

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*