Det fokuseres stadig mer på tverrprofesjonelt samarbeid i helse- og velferdssektoren. Noen bruker orkesteret som metafor: Det hjelper ikke om musikerne er glitrende hver for seg, hvis de ikke klarer å samspille og utfylle hverandre når det er konsert. Vi har invitert vernepleier Anne-Berit Løw Sandtorv til å utforske sine samarbeidsrelasjoner på jobb.
– Anne-Berit Løw Sandtorv, du er vernepleier. Du jobber med utredning av psykisk helse og spesialfeltet ditt er ADHD. Og så har du sagt at på avdelingen der du jobber, arbeider dere utpreget tverrprofesjonelt. Hvilke tverrprofesjonelle samarbeidsrelasjoner har du?
– Jeg jobber tett med både lege, psykiater, psykologer, sykepleiere, sosionomer, andre vernepleiere og brukerorganisasjoner i tillegg til pasientene. Først og fremst handler det om pasientene. Når de kommer til et utredningsopphold, er det en av mine oppgaver å sikre at de har et eierforhold til sin egen utredning. Så vi utarbeider en utredningsplan sammen. Den omfatter ulike tester som pasienten skal igjennom, samtidig som hun eller han kan legge inn momenter som er viktig for ham eller henne. Alt dette er også mulig å endre på underveis.
– Kan du si litt mer om din rolle?
– Som behandlingsansvarlig for ”mine” pasienter er det min oppgave å holde trådene sammen. Jeg tenker at det vernepleierfaglige viser seg i å kunne bruke observasjoner og kartlegging som gode redskaper i forhold til utredningen. Jeg tenker også at veiledning er sentralt, både overfor andre som jobber tett med pasienten og ovenfor pasienten selv, og at jeg aldri blir utlært. Jeg liker å jobbe med fagpersoner fra andre fag- og ansvarsområder, fordi det bidrar til min egen utvikling. Forhåpentligvis bidrar jeg til andres også.
– Er det slik at det dannes team rundt pasienten?
– Ja, rundt den enkelte pasienten dannes team med lege, psykolog, miljøarbeider, eventuelt sykepleier, treningsterapeut, kanskje psykiater og meg. Med andre ord, mange fagpersoner med til dels ulik kompetanse og ulike ansvarsområder. Likevel utfyller vi hverandre på mange måter.
– Hvordan utfyller dere hverandre?
– Ja, det kan jeg prøve å si noe om. Du har jo også utfordret meg til å intervjue noen av mine kollegaer med annen profesjonsbakgrunn om hvordan de oppfatter at vi utfyller hverandre, og hva de opplever at vernepleiere særlig bidrar med i slike tverrprofesjonelle samarbeid.
– Og hvis vi tar de tre første du nevnte, lege, psykolog, miljøarbeider – hvordan oppfatter du for eksempel at du samarbeider med legen?
– Den medikamentelle delen tar jeg med lege. Jeg samarbeider tett med legen i forhold til medisinering. Fungerer medisineringen? Hvilke bivirkninger rapporterer pasienten, og hvor alvorlige er de? Jeg drøfter også andre somatiske utfordringer med legen, og jeg kan da tilbakemelde til pasienten om hva som er vurdert.
– Og hva sa legen om samarbeidet med deg og andre vernepleiere?
Jo, legen sa: «Jeg kontakter gjerne en vernepleier hvis jeg har behov for et mer utfyllende bilde på pasienten, og hvis jeg ønsker gode observasjoner (søvn, mat og liknende). Og har vi ikke observasjonsskjema på det jeg trenger, lager de ett som passer, greit sånn! Opplever å ha et godt samarbeid med vernepleiere, og kan ha gode drøftinger med dem, men visste lite om yrkesgruppen fra før. Vi trenger dem og opplever at de, sykepleierne og sosionomene her utfyller hverandre godt.»
– Okei, og hva sa psykologen?
– Psykologen sa: «Vanskelig – men jeg tror det må være helhetsbildet, som jeg opplever mer hos dere enn hos andre. Det er naturlig å spørre vernepleiere om miljøobservasjoner, dere kan være utrolig gode på å se ting uten å tolke. Gode på observasjoner! Det er vanskelig å putte en vernepleier i bås, dere har ofte mange ulike oppgaver og fokus. Dere ser etter flere aspekter ved pasientene. Jeg kontakter ofte en av dere vernepleiere når jeg vil ha et ‘utvidet’ perspektiv, og, ikke minst når det gjelder kartlegging av funksjonsnivå til pasientene. Dere er gode på å se detaljer og sterke sider hos pasienten. Farlig å si det, men jeg opplever at sykepleiere i en del tilfeller er mer fokusert på medisiner, somatikk og ‘hva som ikke går’. Jeg spør vernepleieren hvis jeg ønsker observasjoner, spesielt når det gjelder funksjonsnivå, søvnrytme eller sosiale ferdigheter. I vanskelige samtaler er det ofte greit med en vernepleier, ikke minst på grunn av kommunikasjonsferdigheter. Artig spørsmål, jeg var ikke klar over at jeg tenkte sånn før du spurte meg så konkret om yrkesgruppen.»
– Og så samarbeider du med miljøarbeidere?
– Miljøarbeideren kan utføre observasjoner etter at jeg har sagt noe om hva jeg ønsker observert. Eksempler kan være: Mestrer pasienten å utføre enkle arbeidsoppgaver? Og hvordan fungerer pasienten når det gjelder søvn? Tas medisin til riktig tid, eller trenger han/hun påminnelser? Dette er informasjon jeg innhenter fra miljøarbeidere, og jeg kan gi informasjon tilbake om mulige tiltak, også ut fra hva pasienten tenker at han eller hun kan profitere på.
– Og hva sa miljøarbeideren om samarbeidet med deg og andre vernepleiere?
– Miljøarbeideren sa: «Jeg har brukt vernepleier som veileder. Hvor bevisst jeg har vært på det, er jeg usikker på: men jeg opplever at vernepleiere kan ha større evne til å hente fram ‘mine’ ting, og er mindre opptatt av å gi råd. Vernepleiere stiller ofte gode spørsmål, og får fram viktige ting. Det er selvfølgelig personavhengig, men jeg opplevd at sykepleiere kan være mer ivrige på å gi konkrete råd. Føler også at vernepleieren ofte gir et bedre bilde av pasientene under overlapping, ‘viser’ meg mer av pasienten. Det virker som vernepleiere har et bredt fagfelt, både innenfor det sosialfaglige, psykiske, funksjonsnivå, og at de har gode verktøy å bruke, som ikke alltid er så ‘synlige’, men likevel viser seg over tid. Jeg ville valgt vernepleieryrket selv, dersom det ble aktuelt med høyskoleutdanning.»
