Et samarbeid på tvers av forskjeller og likheter

Mennesker med utviklingshemning og deres venner og hjelpere

Britt Evy og Torill

Torill Heia og Britt-Evy Westergård har skrevet bok sammen. Westergård er vernepleier. De har vært venner lenge, og vennskap er også tema for boken. Vi spurte de to hvordan de har samarbeidet underveis i skriveprosessen, og hvilke tips de har til andre som vil skrive sammen når den ene forfatteren har utviklingshemming.

– Britt-Evy Westergård og Torill Heia, hvordan har dere samarbeidet underveis i denne skriveprosessen? Helt konkret?

– Dette står beskrevet i siste delen av boka vår som handler om at alle har noe å fortelle, og at vi fant vår egen måte å skrive på. Det var viktig for oss at folk med utviklingshemming og personale kunne lese boken sammen eller aleine. Derfor er boken skrevet med enkel tekst og enkelt innhold. Vi bestemte oss for å ha det gøy når vi skrev og derfor reiste vi rundt til forskjellige plasser for å skrive. Oftest satt vi på kafeer og restauranter, spiste god mat, hadde nære og gode samtaler og skrev om det vi ville ha med i boka. Men vi har også vært på spa utenlands. Britt-Evy hadde med seg PC’n over alt og den kom raskt frem da Torill kom på nye historier eller sa noe klokt om vennskap. Vi har hjulpet hverandre med å finne ord og finne frem til temaer vi ønsket å ha med, men begge har vært klare på at det skulle være Torill sine ord som kom frem i teksten. Vi har ledd mye, fordi Torill sier mange morosamme ting. Vi fleiper mye med hverandre. Det beste vi veit er skøy og moro, da koser vi oss. Vi har også lært mye om hverandre og av hverandre den tiden vi har skrevet sammen. Det har vært godt å være to. Boken hadde aldri blitt det den var om ikke Torill var en av forfatterne. Andre ting har Britt-Evy tatt hånd om, for eksempel all redigeringen og delvis korrekturlesingen. Vi har lest korrektur sammen der det har vært ord som skulle byttes ut eller deler av avsnitt som skulle forandres, da har Torill bestemt hvordan det skulle være. Britt-Evy har plassert teksten i boken og sammen har vi lest sammenhengene mellom setninger, avsnitt og kapitler. Vi har lest mange ganger gjennom boken og brukt andre til å lese manus slik at vi ikke ble blinde på egen tekst. Vi fikk støtte fra Leser søker bok til å møtes fordi Torill bor i Kongsberg og Britt-Evy i Tønsberg. Samarbeidet med Universitetsforlaget og redaktøren Wenche Bjørnebekk har vært kjempeflott og vi har fått mange gode tilbakemeldinger fra både konsulentene i Leser søker bok og de forlaget hadde. Fotografen Jørn Grønlund arbeidet dessuten gratis for oss. Så vi er blitt støttet av mange mennesker til å skrive denne boken.

– Hvilke tips har dere til andre som vil skrive sammen, når en av dem har utviklingshemming?

Som nevnt, handler siste delen av boken om hvordan vi skrev sammen og tips vi har til andre. Når vi begynte, visste vi ikke at det kom til å bli en bok som skulle bli utgitt på et forlag, vi sa heller ikke til noen hva vi holdt på med. Det var for at vi ikke skulle la oss styre av andres forventninger.  Vi hadde bare fokus på gleden over å være sammen og snakke og skrive om ting vi synes var viktig i livet. I begynnelsen snakket vi også mye om hva vårt vennskap var, likheter og forskjeller mellom oss og hvilke roller vi hadde sammen som forfattere.  Britt-Evy har vært personale til Torill tidligere og det ble viktig for oss begge å legge av oss hjelper-bli hjulpet-rollen eller at Britt Evy skulle passe på Torill mer enn Torill passet på Britt-Evy. Vi snakket mye om at det var Torill som avgjorde hva hun ville fortelle og ordene som skulle brukes, men noen ganger trengte hun oppmuntring fra Britt-Evy fordi hun av og til trøbler med å finne ord, men også fordi det er uvant å bestemme så mye som hun gjorde underveis i skrivingen av boken. Hun er vant til at personalet eller andre bestemmer ting i hennes liv og blir fort usikker når det er nye situasjoner. Når Torill selv tok styringen gjorde hun en fremragende jobb hver gang, for eksempel er det Torill som har tatt ut alle bildene til boken. Andre ganger ønsket Torill hjelp og da ble det viktig for Britt-Evy å støtte, uten å ta over formidlingen eller bestemmelsene som lå der hele veien. Britt-Evy måtte også skjerpe seg, så hun ikke tok over skrivingen og for raskt kom med forslag når vi sto fast. Britt-Evy har lært mye av å gi tid og rom. Det er ellers viktig å finne sin stil, sin egenart og ikke forsøke å kopiere andre. Så er det viktig å skrive om noe som ikke bare forfatterne er interessert i, men som andre også er opptatt av. Under veis har diskusjoner mellom oss ofte handlet om dette. Å skrive boken har vært en to års lang reise og vi har ikke en gang under prosessen skyndet oss, vi har tatt det som kom der og da, på alle måter.

– Dere har også laget noen spørsmål som kan brukes for å snakke om bokens tema, altså vennskap. Hvordan tenker dere at de kan brukes, og hvor finnes de?

Vi har laget spørsmålene for at personalet og studenter som utdanner seg til å arbeide for folk, særlig for folk med utviklingshemming, kan samtale og reflektere omkring tema vennskap. Vi mener det har vært lite fokus på vennskap i tjenesten og at det ligger masse «ubrukte ressurser» i gode venner – som tjenesteyterne ikke benytter seg av.  Vårt mål er at folk skal få det bedre, både mottakerne av tjenester og tjenesteyterne. Så utfordrer vi noen ideer eller såkalte sannheter noen hevder, kanskje ganske mange!

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*