Den første saken

Eldreomsorg og psykisk helse

Vernepleier Bodil Ellingsen

Noen hevder at vernepleierens spisskompetanse er bredde. Bodil Ellingsens fortelling viser at virkemidlene kan være enkle, bare målene er klare og noen grunnprinsipper følges. Som at hjelp skal være ønsket og oppleves som hjelp. Ellingsen ser tilbake på sin første sak som vernepleier og oppfølgingen av en eldre kvinne med alvorlig psykisk lidelse.

– Bodil Ellingsen, du var utdannet vernepleier i 2012. Fortell om denne første saken din!

– Jeg var nytilsatt og skulle følge opp «Ragnhild», en dame i slutten av sekstiårene som hadde slitt med angst og depresjon mye av livet. I tillegg var hun plaget med store smerter på grunn av en revmatisk lidelse og hadde diabetes type 2. Jeg var opptatt av at hun ikke skulle føle noe press til å ta i mot meg eller like meg. Vårt første møte foregikk i yttergangen i huset hennes. Jeg hadde laget meg noen ærender. Jeg ringte og sa at jeg tenkte å komme en snartur med informasjonspapirer fra kurbadet hun var på vei til. Det betød at mitt besøk ikke krevde at jeg måtte inn til henne. Jeg kunne hilse på henne i gangen, si hva jeg het, og at jeg var «den nye». Hun ble overrasket og glad over at jeg kom med all informasjonen samlet i en folder og hadde streket under de viktigste punktene, for hun gruet seg til reisen. Jeg sa at om hun trengte noe mer i forbindelse med reisen eller noe annet måtte hun for all del ta kontakt.

– Og kontakten deres fortsatte?

– Da hun var tilbake, ringte jeg henne og lurte på om hun ønsket besøk. Vi avtalte tid. Da jeg kom inviterte hun meg inn, viste meg plass og unnskyldte rotet. Jeg kommenterte ikke det, jeg fokuserte heller på utsikten: «Med en slik utsikt trenger man verken malerier eller TV», sa jeg, helt oppriktig. Hun var enig. Fra godstolen sin hadde hun verdens vakreste utsikt, der hun kunne sitte i timevis og se utover havet, fortalte hun. Vi snakket en halv time om løst og fast. Hun lurte på hvor jeg kom fra, min bakgrunn. Jeg hadde ikke vansker med å svare på hennes spørsmål, selv om noen var litt personlige. Mitt mål var at hun skulle føle at hun visste litt om meg, at jeg ble et menneske, ikke bare være en «offentlig tjenesteyter». Etterhvert, for å sirkle meg inn på temaet «Ragnhild», sa jeg at jeg hadde lest i papirene som vedrørte hennes helse, men uten å fordype meg i dem. Jeg sa litt om det jeg hadde fått med meg, men sa at det kunne være interessant å høre hennes egen fortelling. Jeg lurte på om det var OK for henne, eller om hun ønsket at jeg satte meg bedre inn i hennes papirer til neste gang vi skulle møtes. Hun var villig til å fortelle, men strevde med å holde tråden. Hun stoppet opp flere ganger, og sa «hvor var jeg nå?», før jeg ga henne et stikkord og hun kunne fortsette. Plutselig sa hun: «huff, jeg er så dum, jeg klarer ikke å snakke en gang», og så i gulvet. Jeg ventet litt, og spurte så: «er det slik at du får så mange tanker på en gang at du liksom sporer av»? Da så hun opp og bekreftet: «Ja, det er bare kaos i hodet mitt! Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe!» ”Men», sa jeg spørrende, «da er det kanskje ikke så rart at du plages med å sove, da?» Hun fortalte meg at om hun greide å sovne, våknet hun etter en stund og var svett og sliten.

– Her var dere tydeligvis allerede i dialog?

– Dette var starten på vår relasjon. I ettertid ser jeg at det var av avgjørende betydning at hun ble møtt med varme, respekt og empati gjennom aktiv lytting. Hun fikk en opplevelse av å bli sett og hørt, og hjelp til å utforske sine egne tanker. At vi delte noen interesser, kunne snakke om dagligdagse ting og le sammen i tillegg til de alvorlige temaene, gjorde at hun fikk pauser fra tankekjør og prestasjonsangst. Etterhvert la vi samtalene utenfor hjemmet. Helt tilfeldig satt hun på med meg en gang fordi hun skulle samme vei. Å komme ut gjorde noe med henne, hun pratet mye lettere ute enn inne. Derfor begynte jeg å spørre hver gang vi gjorde avtaler: «Ønsker du at jeg skal komme på besøk, eller skal jeg hente deg og så kjører vi eller går en tur?» Ragnhild takket uten unntak ja til turforslagene, og kom ofte med forslag til ruter å gå. Dette førte til at de to ukentlige samtalene foregikk på kjøreturer, på skogsturer, eller spaserturer ved vannet.

– Hva førte disse samtalene til?

– Etter et halvår hadde jeg dannet meg et bilde av hennes situasjon, en kartleggingsperiode der jeg benyttet meg av samtaler, observasjoner og skriftlige kilder som epikriser og journaler fra sykehusopphold og spesialister. Kartlegging og evaluering av tiltak må alltid gå hånd i hånd, for stadig kan det dukke opp nye momenter. I denne perioden ble det likevel iverksatt noen tiltak. Som vernepleier hadde jeg kunnskap om hva det kan innebære å leve med kroniske smerter, med påvirkning både på søvn, daglig fungering og sosial deltakelse – som igjen kan føre til isolasjon og forsterke depresjon. Jeg var derfor opptatt av at hun skulle få best mulig hjelp for sine fysiske plager. Vi fikk til et tettere samarbeid med hjemmesykepleien og hun fikk en egen kontaktsykepleier. Han hadde særlig kompetanse på diabetes. Det var en trygghet for Ragnhild, som slet med alt for høyt langtidsblodsukker og de plager det innebar. Sammen startet de i det små, med jevnlige målinger og enkle kostholdsendringer. I tillegg ble det satt i gang daglige besøk der hun fikk hjelp med påkledning og medikamentadministrering, og det lettet dagene hennes. Hun hadde fått mer smertelindrende medisiner av legen, men turde ikke å ta dem, for hun var redd sin egen glemsomhet. Med oppfølging fra hjemmesykepleien følte hun seg tryggere på at det gikk rett for seg. Hjelpemiddelsentralen ble også koblet inn, og hun fikk en del hjelpemidler som gjorde dagene lettere og tryggere for henne. Hun begynte å gå til fysioterapeut to ganger i uken. Det var utfordrende å få til logistikken, men det samkjørte jeg, hjemmesykepleien og fysioterapeuten slik at hun fikk sitte på når vi kjørte til og fra. Ofte satt hun på når fysioterapeuten skulle hjem.

– Et godt eksempel på samarbeid på tvers av etater! Og hvordan gikk det med det psykososiale?

– Ragnhild var en rasjonell dame. Hun så selv at mye av angsten var ubegrunnet og hvilke tankemønstre som var destruktive. Hun maktet bare ikke å endre dem. Det var så mye og følelsene var så sterke, med panikk, hjertebank og sug i magen som på tivoli, som hun sa. Hodet hennes var fullt av tanker, hele dagen og natten, som et dusin garnnøster som hadde vaset seg sammen og var umulig å nøste opp uten at det ble mer vase. Jeg oppdaget tidlig at Ragnhild selv brukte metaforer og mentale bilder, og at hun forstod meg godt når jeg gjorde det samme. Det var til stor hjelp. Hun fikk visuelle knagger å henge tankene på, og da ble de mer håndterlige. «Garnnøstene» var en slik metafor. «Lottotrekkemaskinen» en annen: trommelen som går rundt, fylt med nummererte baller som hopper og spretter alle veier. Det var et bilde jeg foreslo på tankene som var så mange og vanskelige å fokusere på – for plutselig dukket en ny opp. Slike metaforer hjalp henne å forstå at det ikke bare var å «ta seg selv i nakken», som hun så ofte hadde forsøkt, uten hell.

– Du bygget også videre på dette på andre plattformer enn samtale?

– På bakgrunn av våre samtaler, laget jeg en kollasj på min iPad som jeg sendte til hennes iPad. Den bestod av det jeg oppfattet som essensen av de tankene jeg hadde fanget opp i løpet av de månedene vi hadde snakket sammen, og så plasserte jeg dem oppi, ved siden av, eller utenfor to «sekker»: ANGST og DEPRESJON. Kollasjen var laget slik at hun selv kunne redigere, flytte om på og endre på de ulike elementene. For eksempel var «bekymringer for økonomien» en av hovedgrunnene til søvnløse netter. Den tanken lå oppi ANGST-sekken. I samtalene videre så Ragnhild selv at dette var et konkret problem som krevde konkrete tiltak. Da vi hadde snakket om hvordan de økonomiske bekymringene kunne løses, kunne hun flytte den tanken ut av ANGST-sekken. Slik gjorde vi det, tanke for tanke. Noen av tankene kunne flyttes ved å iverksette eller legge planer for tiltak. Andre hadde dypere røtter. Når vi mente at vi hadde en rimelig god oversikt over «hva er hva», begynte vi å snakke om mål. Økonomi var en byrde som overskygget det meste. Jeg spurte hva hun kunne tenke seg å sette seg som mål i forhold til det. «Trygghet og forutsigbarhet», svarte hun kontant. Jeg foreslo at jeg kunne undersøke hvor det kunne være mulig å få hjelp med å rydde i det. Det ville hun. Etter noen dager kunne jeg gå tilbake og fortelle at hun kunne få hjelp av en navngitt ung mann på det lokale NAV-kontoret. Det første møtet gikk ut på å finne ut av hennes behov og hvordan han kunne bistå. Før møtet var omme hadde de lagt en plan for det videre arbeidet, og Ragnhild så en ende på bekymringene sine. Denne unge mannen ble også med i teamet til Ragnhild etter hennes eget ønske.

– Var det flere saker dere løste på samme måte?

– Å flytte hadde vært en urealistisk tanke for henne før, for hun kretset om tanker som «hvem skulle hjelpe henne» og «hva med huset». Likevel ble det av helsemessige grunner mer og mer nødvendig å ta stilling til dette. Nå kom «flytte til omsorgsleilighet» inn på lista over mål, med delmål og tiltak som «rydde og kaste, rom for rom, ukentlig». Hun hadde et annet mål – «være mer sosial» – som ville bli mer realistisk hvis hun flyttet. Da kunne hun begynne å planlegge hva hun skulle delta på på sitt nye bosted. På grunn av den sviktende helsen ble det vanskeligere og vanskeligere å komme seg på aktiviteter. Vi søkte om støttekontakt, noe som hun fikk innvilget to timer i uken. Hun var strålende fornøyd og de fant tonen fort. Flere tiltak ble iverksatt. Teamet som samarbeidet for at Ragnhild skulle nå sine mål jobbet godt sammen, og det hele ble nedtegnet i en Individuell plan. Alle som var involvert var mennesker som hun følte hun hadde en tilknytning til og ønsket som samarbeidspartnere: kontaktsykepleieren, fysioterapeuten, den unge mannen fra NAV og meg.

– Hvordan var det for deg å delta i dette?

For meg personlig var dette en fantastisk opplevelse. Et tverrfaglig team der alle var opptatt av hvordan vi best kunne bistå Ragnhild, selv om det innebar at alle til tider gikk ut over sine stillingsbeskrivelser – som når hjemmesykepleieren fylte bilen full av flyttekartonger, fordi han skulle samme vei.

– Og hvordan endte det?

– Vikariatet mitt nærmet seg slutten. Ragnhild ble lei seg, men vi ble enige om å sette oss noen flere mål som skulle oppnås før jeg sluttet, og her var hjemmetjenesten og støttekontakt gode medspillere og støttespillere. Mot slutten tok jeg meg selv i å stresse med å komme i mål med noe av det jeg hadde satt meg fore. Jeg hadde Ragnhilds velsignelse til å gjøre det, og la mye arbeid og prestisje i det. Når jeg kom tilbake til henne og la frem det jeg hadde jobbet så hardt med, viste det seg at hun vurderte annerledes, og ønsket noe annet enn det jeg hadde lagt opp til. Jeg kjente på både skuffelse og skam – men også på et snev av stolthet. Ragnhild grep friheten og tok et annet valg, selv om hun visste hva jeg mente. Hun stod på egne ben! Tok regien! Det var seier, det!

Her kan du sende mail til Bodil Ellingsen

Foto: Tore Grande

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*