– Fastlegene trenger hjelp, og vernepleierne kan hjelpe dem!

Ressurs for fastleger

Vernepleier Terje Fredheim

Vernepleier Terje Fredheim avla før jul doktorgraden med en avhandling om fastlegenes behandling og oppfølging av personer med utviklingshemming. I dette intervjuet reflekterer han over hvordan vernepleiere kan fungere som en ressurs for fastleger, og hvordan en vernepleierutdanning kan være en styrke på veien mot forskning og en akademisk karriere.

– Terje Fredheim, er du ualminnelig opptatt av fastleger?

– Fastlegene våre kan mye. De kan veldig mye. Og de er viktige. Nær sagt alle i hele Norge har en fastlege, og det er en av svært få tjenester som heter det samme og er felles uansett hvilken kommune eller fylke man bor i. Så det å rette tiltak mot fastlegene har potensial til å nå ut til alle som trenger det. Av og til får norske fastleger en svært krevende pasientgruppe på sitt legekontor: personer med samtidig utviklingshemming og psykiske problemer. Hvor stor denne pasientgruppen er, er det ikke lett å si noe sikkert om, men skal man tolke bruk av psykofarmaka som et tegn på psykiske problemer, vil hver fastlege ha 4-7 slike pasienter på sin fastlegeliste. Vi vet også at det å få skrevet ut psykofarmaka ikke er ensbetydende med å ha fått påvist en psykisk lidelse. Svært få utviklingshemmede får en diagnose som samsvarer med bruken av psykofarmaka. Stort sett blir de medisinert for uro. Dette skjer gjerne uten at vernepleiere eller andre profesjonelle bidrar med så mye inn i en vurdering av dette. Vi stoler på at legen gjør gode vurderinger, og at vernepleiere ikke har kunnskap som er viktig for fastlegen. Det er problematisk. Sykepleiere har en naturlig rådgivende posisjon for legene på en rekke områder, for eksempel anestesi, psykiatri, geriatri og klinisk kardiologi. Det bør være like naturlig at vernepleiere er en naturlig rådgiver når fastlegen møter en pasient med utviklingshemming og psykiske problemer.

– Så hva kan vernepleiere gjøre for å komme i en slik posisjon?

– Det vil selvsagt være individuelt. Men for det første må vi vernepleiere ta vår helhetlige kompetanse på alvor. Vi må bruke vår medisinske kompetanse for denne pasientgruppen, og tilrettelegge slik at det er vi som følger til legen dersom personen trenger følge. Altfor ofte får fastlegene en eller annen tilfeldig ansatt som følgeperson inn på konsultasjonen. I noen tilfeller vet ikke følgepersonen hvorfor man er hos legen. Dersom pasienten i tillegg har kommunikasjonsproblemer så sier det seg selv at det blir en relativt unyttig konsultasjon. Vernepleieren må følge personer med bistandsbehov til legen, og den samme vernepleieren bør følge pasienten hver gang. Dette gir nødvendig kontinuitet, og gjensidig kunnskap mellom fastlege og vernepleier. Husk også at det er lurt å be om dobbelttime dersom du vet at konsultasjonen kan ta litt tid. Fastlegen har en åpenbar medisinsk fagrolle, men vernepleieren kan være fastlegens forlengede arm. For eksempel ved å gjøre observasjoner under hverdagslige aktiviteter. En del enkle undersøkelser som blodtrykk, puls og temperatur kan man også gjøre uten å involvere fastlegen. Særlig viktig kan det være å gjøre dette før en konsultasjon på legekontoret dersom man av erfaring vet at dette kan være vanskelig på legekontoret.

– Og hva mer kan vernepleiere bidra med inn i slike samarbeid?

– Vernepleiere er systematikere, og kan hjelpe fastlegen med objektive evalueringskriterier når man skal vurdere om et tiltak, slik som medikamenter, har effekt eller ikke. Det er svært bekymringsfullt at kun 7 % av psykofarmaka til personer med utviklingshemming blir evaluert systematisk. Når kommunikasjonsutfordringene ofte er store så må man ha andre gode måter å vurdere effekt på. Vernepleiere er flinke på registreringer. All psykofarmaka blir skrevet ut på bakgrunn av at personer gjør for mye eller for lite av noe. Dette kan og bør registreres slik at man ser om medikamentene har effekt. Minst like viktig er det å ha fokus på mulige bivirkninger, og dette bør også registreres og observeres systematisk. Jeg vil at vernepleiere skal fortelle fastlegene at vi har både mulighet til og kompetanse til å gjøre slike objektive observasjoner og registreringer. Videre kan vi gjøre en viktig jobb med å berolige fastlegene med at det ikke forventes fasitsvar på utfordringer knyttet til psykiske problemer, men at det forventes engasjement. Et tett lite samarbeidsteam bestående av en vernepleier og en fastlege kan bidra til at psykiske problemer/utfordrende atferd kan bli vurdert helhetlig. Det er mange faktorer som kan påvirke atferd; sykdom, smerte, psykisk lidelse, omgivelsesmessige hendelser, mangelfullt tjenestetilbud etc. Vernepleiere har en helsefaglig kompetanse som det er naturlig å bruke til å vurdere om det kan være somatiske problemer, smerte eller sykdom. Når det gjelder psykiske lidelser, så kan dette ofte være vanskelig å vite med sikkerhet, men vernepleiere har kompetanse til å vurdere om nåtidige eller tidligere hendelser kan ha bidratt til en uheldig påvirkning, og ikke minst kan vernepleiere si noe om personen har endret atferd gradvis eller plutselig. I tillegg er det en del ytre tegn som vi kan se etter, som f.eks. unormal svette, skjelving, risting, oppkast og pusteproblemer. Og til slutt – det området der vernepleierne har en unik kompetanse, nemlig i å se etter omgivelsesmessige forhold, inkludert relasjonelle forhold med nærpersoner. Her er det mange faktorer å se etter, men eksempler kan være mangelfullt aktivitetstilbud, ineffektiv opplæring i nødvendige ferdigheter, for store krav, støy, dårlig «kjemi» med nærpersoner, uforutsigbarhet, manglende individuell tilrettelegging, grad av oppmerksomhet, dårlig påvirkning fra andre og mobbing.

– NAKU har tidligere tatt til orde for at fastleger skal kalle inn sine pasienter med utviklingshemming til faste kontroller. Hva tenker du om det?

– Vernepleiere må ta initiativ til årlige helsesjekker for personer med utviklingshemming. Og det gjelder alle personer med utviklingshemming, psykiske problemer eller ikke. Her finnes det ny oppsummert vitenskapelig forskning som tilsier at dette er nyttig. Av en eller annen merkelig grunn har våre fastleger et datasystem som ikke gjør det mulig å sende ut innkallinger, slik tannleger kan og gjør. Dette innebærer at vernepleiere må lage et system som sikrer at det bestilles legetime til personer med utviklingshemming minst en gang i året. Til sammen er dette noen av de mest konkrete rådene for å oppnå en slik tydelig rolle som vernepleiere bør ha når de samarbeider med fastlegene. Mange av disse rådene er antagelig overførbare til en rekke andre grupper av personer som får bistand fra vernepleiere. Det er grunn til å tro at fastlegene setter pris på vernepleierne og vår kompetanse. Som profesjoner har vi mange likheter: sterkt engasjement for «pasientene», systematikk i arbeidet, opptatt av objektive kriterier, løsningsorienterte og kunnskapssøkende. I tillegg deler vi en ganske lik arbeidsmodell, som i grove trekk består av å kartlegge, vurdere tiltak, gjennomføre tiltak og evaluere effekt.

– Du har også noen tanker om at en vernepleierutdanning kan være en styrke på veien mot forskning og en akademisk karriere?

Jeg tenker at vernepleierne har mye å bidra med i akademiske miljøer! Men det jeg har å si om vernepleiere som en del av et akademisk miljø blir nødvendigvis mer erfaringsbasert og personlig. Egne opplevelser har nok dårlig ytre validitet, det vil si at de ikke uten videre kan generaliseres til andre, men det er å håpe at det kan ha en viss overføringsverdi. Til de som leser dette og tenker at de overhodet ikke har akademiske interesser eller kvaliteter, så kan jeg berolige dem med at jeg heller ikke hadde dette i noen særlig grad da jeg studerte vernepleie. Man bruker å si at det viktigste talentet en idrettsutøver kan ha, er et talent for å trene. En sammenligning til forskning og akademia er at det eneste man trenger er nysgjerrighet. Man må ha et sterkt ønske om å finne ut av ting. Og man må overhodet ikke være redd for å eksponere seg for sin egen uvitenhet. Det som har fulgt meg gjennom studietiden og mitt arbeid er at jeg er en «påstandsjeger». Jeg sliter med å svelge påstander uten dekning, eller påstander basert på vage sammenhenger. Sannhet ved enighet holder rett og slett ikke for meg. At man sitter i et personalmøte og blir «enige om at Per har blitt verre i det siste», blir for vagt for meg. Og da er det ikke slik at det viktigste målet er å vise at folk tar feil, men å finne ut om påstanden er riktig. Og slik er det med mange områder. Jeg vet at vernepleiere både underveis i utdanningen og i arbeid sitter i grupper der man diskuterer og snakker om mange ulike ting. Vernepleiere, slik jeg kjenner dem, er generelt kritiske til påstander, noe som passer godt inn i et akademisk miljø.

– Og ut over det å diskutere og være kritisk?

– Vernepleierens arbeidsmodell er for eksempel et utmerket utgangspunkt for å forske. Behovskartlegging, målvalg, tiltaksar­beid og evaluering er velegnet for å gyve løs på forskningsmessige utfordringer av all slags karakter. Man forsker ikke på ting som ikke kan ha nytte for noen, så det å vurdere behovet for forskningen er første bud. Målvalg vil i denne sammenhengen innebære å stille et eller flere forskningsspørsmål som skal besvares. Og som for målvalg ellers må målene være så klare at man kan si om spørsmålet er besvart eller ikke. Spørsmålet bestemmer metoden, og metoden blir her det samme som tiltaket. Først og fremst finne ut om man må bruke kvalitativ eller kvantitativ metode for å få svar på forskningsspørsmålet. Til slutt, gjerne også underveis, må man oppsummere og evaluere. Med god planlegging, et godt forskningsspørsmål og en velegnet metode vil evalueringen være relativt grei. Godt begynt er nesten mer enn ferdig. Det man jo må gjøre når man har evaluert er å bestemme seg for hvordan man vil gå videre med svarene man har fått. Kort og godt mener jeg at den helhetlige vernepleierutdanningen er godt egnet som utgangspunkt for å gå videre med en mer akademisk karriere. Vi har kvaliteter som er forenlig med akademisk arbeid, og min erfaring er at andre akademikere tar imot oss med åpne, om enn litt undrende, armer. Ikke alle problemer i verden skal løses med skalpell eller mikroskop. Noen må bidra til å løfte blikket og se mennesket som individ i samspill med omgivelsene. Vernepleiere kan bidra sterkt til dette.

Terje Fredheim kan nås på denne mailadressen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*