En tilrettelagt jobb på SFO

SFO på Bjerkaker skole i Tromsø

Klaudia Gundersen

Klaudia Gundersen har utviklingshemning i moderat grad – og en 50% stilling på SFO på Bjerkaker skole i Tromsø. Vi har snakket med både med Gundersen selv, hennes mor, med SFO-leder på skolen, og med hennes tante, som er vernepleier: Hvordan gikk dette seg til? Hvilke former for oppfølging og tilrettelegging har hun?

– Klaudia Gundersen, hva betyr jobben på SFO for deg?

– Jeg er glad for at jeg har en jobb som jeg kan gå til hver dag. De kollegaene som jeg jobber i lag med forstår hvordan jeg funker og ungene liker meg.

– Og hva er dine arbeidsoppgaver?

– Det er å krysse ut ungene når de blir henta. Fordi da vet vi voksne hvor mange vi har igjen. Jeg ser etter ungene i utetida, om de har det bra. Hvis noen av ungene trenger hjelp, så prøver jeg å hjelpe dem. Jeg sier i fra når de skal gå hjem. Og noen ganger tar jeg telefonen når foreldrene ringer, og det er artig. Av og til hjelper jeg kollegaen min med å ta fat ned i fra skapet før ungene skal spise.

– Hvilke oppgaver er det bare du som har, og hvilke oppgaver er dere flere som har?

– Vi voksne gjør alt i lag.

– Alle har sterke sider. Hvilke av dine sterke sider får du vist frem aller best på jobb?

– Det er å vite hvor alle ungene er, fordi de andre voksne sier at jeg er flink til det.

– Å starte i ny jobb er alltid krevende. Hva har vært mest krevende for deg med å bli vant til å jobbe på SFO?

– Det verste har vært å gå i trappene på jobb fordi de er så lange.

– Er det noen situasjoner der du må be om hjelp fra andre voksne på SFO?

– Når jeg skal ta ned fat i fra skapet, fordi det er tungt og jeg er redd for å knuse dem.

– Hva synes du er det aller beste med jobben din?

– Jeg elsker jobben min, fordi man kan ikke få en bedre jobb.

– Er det noe annet du vil si om jobben din?

– Ikke noe spesielt.

– Elin Barkost, du er leder for SFO på Bjerkaker. Hva kan du si om den jobben hun gjør hos dere?

– Da hun begynte hos oss var jeg baseleder og jobbet veldig tett med henne. I dag er det ny baseleder, som har den daglige oppfølgingen av Klaudia. Jeg er veldig glad for at vi ansatte Klaudia. Hun har sine faste arbeidsoppgaver, som hun takler på like god måte som hvilken av de helst andre ansatte. Hun er en stor ressurs. Som observatør av hva barna foretar seg er hun den av oss alle som er flinkest. Hun får med seg alt.

– Hva slags særlig oppfølging har du med Klaudia som kan knyttes til hennes utviklingshemming?

– For det første er det viktig at vi har daglig dialog med Klaudia. Det er det baselederen som har. Det er viktig at det er en god dialog mellom alle ansatte på jobben. Alle ansatte kan ha dager der de trenger ulik form for ekstra oppfølging. Klaudia har dager der hun trenger å sette seg ned for å hvile litt. Hun sier ifra hvis det er noe hun vil at vi skal ta ekstra hensyn til. Ellers forsøker vi å tilrettelegge for henne slik at hun får oppgaver hun mestrer, liker og som fungerer bra for henne. Jeg vil fremheve at dette er resultat av et svært godt samarbeid mellom Bjerkaker SFO og Tromsprodukt og NAV.

 – Hvis du skulle beskrevet hvilke former for tilrettelegging Klaudia har i det daglige som støtte i arbeidet, som ikke dine andre ansatte har, hva kunne du sagt om det?

– Det er en del ting som ikke er pålagt henne å gjøre, blant annet gå i trapper eller gå lengre strekninger, for eksempel når vi er på tur. Videre skal hun helst ikke bære tunge ting, og vi har forsøkt å veilede henne bort fra oppgaver som medfører tunge løft. Men hun ønsker selv å ha dem. Hun ønsker i størst mulig grad å ha like arbeidsoppgaver som de øvrige ansatte, og jeg mener vi må vise såpass mye respekt for henne, at hun får være med på slike avgjørelser om seg selv.

– Og hva lærer du av å ha Klaudia som arbeidstaker hos deg?

– Masse! Klaudia er en inspirasjonskilde for oss alle. Hun er bestandig i godt humør, smiler og er hyggelig. Selv på dager som hun har vondt i kroppen. Hun har en stå-på-vilje som er helt makeløs. Hun viser oss arbeidsglede, og det smitter over på oss andre. Det har lært meg at man skal ikke undervurdere folk, selv om de har sine utfordringer.  Det har også lært meg at barn er tolerante i forhold til ansatte som er funksjonshemmede.

– Har du noen råd til andre SFO-ledere som vurderer å ta inn en arbeidstaker med utviklingshemning?

– Forarbeidet er viktig. Det er viktig at arbeidstakeren føler seg godt mottatt fra dag én på jobben, og får mye støtte og veiledning i begynnelsen. Mange arbeidstakere med funksjonsnedsettelse har aldri vært ute i jobb, og det er viktig at de føler seg godt ivaretatt, både fysisk og psykisk. Man må tenke nøye gjennom hva slags arbeidsoppgaver vedkommende skal ha. Det er også viktig å snakke med personalgruppen om at det kommer en person med funksjonsnedsettelse, slik at det ikke blir misforståelser i forhold til fordeling av arbeidsoppgaver. Jeg vil anbefale andre SFO-er til å ta inn arbeidstakere med utviklingshemning. Noen vil fungere bra, andre vil kanskje ikke fungere så bra. Akkurat som når man ansetter andre! Folk med funksjonsnedsettelser er like individuelle som folk uten funksjonsnedsettelser. Det er verdt å prøve.

Klaudia og mor
Klaudia Gundersen og mor Marit Gundersen. Foto: Benjamin Sandvær Eftevand

– Marit Gundersen, du er Klaudias mor og har fulgt hele denne ansettelsesprosessen på nært hold. Hva kan du si om den?

– Da Klaudia var ferdig på videregående, planla hjemkommunen nybygg med felles botilbud og dagsenter for utviklingshemmede: Det var nokså usentralt plassert. For å unngå segregeringa dette kunne medføre, valgte Klaudia et år på internatskole i Tromsø sammen med «normaltfungerende». Det ga henne et skikkelig løft i selvstendiggjøring og sosial fungering. Etter dette skoleåret tok vi kontakt med NAV og ba om hjelp til arbeidsutprøving. Vi ønsket å unngå at Klaudia skulle rett til uføretrygd. Samtidig fikk Klaudia leie en toroms andelsleilighet, som hun etter et år var så heldig å få kjøpe. Leiligheten ligger 5 minutter fra skolen hun gikk på. Hun har derfor opprettholdt den sosiale kontakten med skolemiljøet. Klaudia fikk arbeidsutprøving gjennom attføringsbedriften Tromsprodukt, som gjorde en god kartlegging av interesser, sterke sider og praktiske muligheter. Hun fikk prøve seg på SFO på Bjerkaker skole, 7 minutters gangavstand fra hjemmet. Hun liker ikke å ta buss, så det passet fint å kunne gå til jobb. Utprøvinga ble gjort over en lengre periode, og hun fikk muligheter til å vise hva hun kunne mestre og hvor stor stilling som passer for henne. Klaudia har gått barne- og ungdomsarbeiderlinje på videregående, og hun ønsket å jobbe med småskolebarn og ikke barnehagebarn, noe hun hadde gjort i praksis. Småskolegruppa matcher henne bedre. Hun er glad i barn og flink til å kommunisere med dem, men hun liker ikke løfting, bæring, bleieskift og påkledning. Hun er flink til å lese for barn og liker spill og lek som passer for småskolegruppa.

– Og hvordan er denne stillingen formelt organisert?

Vernepleier Annie Mikalsen
Annie Mikalsen er vernepleier – og Klaudias tante

– Klaudia har nå varig tilrettelagt arbeid ved Bjerkaker skole. Hun får utbetalt vel 4.000 kroner månedlig av de pengene skolen får fra NAV. Pengene betyr ikke så mye for henne, det som er betyr mest er å ha en fast arbeidsplass hvor hun stortrives. Klaudia har et godt liv. Hun trives med å bo i egen leilighet, trives på jobb og har kontakt med sitt gamle skolemiljø.

– Du sa noe om at kommunens planer for Klaudia ville medført en mer segregerende løsning. Har du opplevd dette også i andre sammenhenger?

– Vi som foreldre har stadig måttet kjempe for integrering i møte med «hjelpeapparatet», fagfolkene. Dette har vi gjort fordi vi har sett at Klaudia har hatt størst læring og utvikling i «normalt» miljø. Og hun har hatt det bedre der. På videregående skole ble hun plassert i ei spesialgruppe på en base. Her mistet hun mye sosialt og faglig utbytte som hun kunne hatt i vanlig klasse med god tilrettelegging. I stedet møtte hun kompliserte sosiale utfordringer, siden de hadde samlet mange vidt forskjellige personer med diagnosen utviklingshemming. De gikk glipp av den sosiale støtten og utviklingen de ville fått dersom de hadde vært i et gjennomsnittlig ungdomsmiljø. Vi har opplevd at hos fagfolk utløser diagnosen utviklingshemming negative forventninger og automatiske tanker om plassering i gruppe. Det synes ikke utenpå at Klaudia er moderat utviklingshemmet – og så lenge diagnosen ikke er «synlig» blir hun behandlet mer normalt. Derfor er det meget viktig å bearbeide holdninger.

– Annie Mikalsen, du er vernepleier, men også Klaudias tante. Hvilke tanker får du, som vernepleier og fagperson, når du leser det de andre har sagt i dette intervjuet så langt?

– Her er det jobbet etter vernepleierens arbeidsmodell. En fin historie. Jeg ser at det er gjort godt forarbeid. NAV har vært på banen og har, sammen med Klaudia og foreldrene, kartlagt Klaudias situasjon.  Foreldrene har vært tydelig med hvilke mål de ønsker for Klaudia.  De har selvfølgelig gjort det fordi de vet at dette var best for Klaudia. Det er de som kjenner henne best. Videre er Klaudias interesser og ressurser blitt vektlagt. Som tiltak har de funnet en arbeidsplass som matcher de funn de gjorde i kartlegginga. Bjerkaker skole har vært positiv til å ha Klaudia i arbeid. Skolen har også gjort godt forarbeid med å informere de ansatte om at det ansettes en person som har behov for tilrettelegging i jobben. Klaudia har fått spesifikke arbeidsoppgaver. Både hun, hjemmet og skolen vet at hun er flink i det arbeidet hun gjør. Alle lykkes og mestringsfølelsen brer seg!

– Og hva tenker du om tilretteleggingen som er gjort og gjøres?

– Bjerkaker skole sier de har daglig dialog med Klaudia. Evalueringa ser ut til å gjøres kontinuerlig. De tar også høyde for at det kan være forskjell fra dag til dag. Framover ser jeg at det muligens kan være riktig å endre en smule på arbeidet i skolen. Klaudia burde ikke trenge å gjøre tunge løft av fat og kopper. Slik tilretteleggingen på Bjerkaker skole er gjort, blir ikke Klaudias utviklingshemming på noen måte et hinder. Hennes begrensinger har ikke fokus.  Alle mennesker er vi forskjellige, med sterke og svake sider, og vi passer til forskjellige arbeidsoppgaver.  Klaudia er flinkere enn alle andre til å observere og det er noe Bjerkaker skole har sett nytten og verdien av.  Hun får gå på jobb og stortrives. Bjerkaker skole får nytten av en blid og arbeidsglad observatør som inspirerer de andre på jobben.  Ved å ha god forprosess med kartlegging av ressurser og begrensinger, betydningsfulle mål, riktige tiltak og kontinuerlig evalueringer sammen med pårørende og arbeidsplass er dette eksemplet blitt en vinn-vinn-situasjon for alle.

– Og hvis du skulle oppsummere hva andre kan lære av dette?

– Utviklingshemmende mennesker er ikke en egen kategori som trenger en spesiell arena bare for dem.  Vi er alle ulike, bidrar hver på vår måte og har våre individuelle behov for tjenester i samfunnet.  I denne saken har Klaudias ressurser stått i fokus, ikke hennes begrensinger. Dette tror jeg har overføringsverdi.

Her finner du nettsiden til Tromsprodukt

Her kan du sende mail til Klaudia eller Marit Gundersen

Her kan du sende mail til Annie Mikalsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*