Marianne Solberg Johnsen skal lede profesjonsutvalget for vernepleiere. Hva er hennes bakgrunn og jobberfaring? Hva står hun for som vernepleier? Hva ønsker hun å få til som leder av profesjonsutvalget? Hva er hennes fremtidsvisjoner for vernepleierfaget og profesjonen? Vi har slått av en prat.
– Marianne Solberg Johnsen, kan du si litt om din bakgrunn og jobberfaring?
– Jeg er 38, er gift, med en vernepleier, og har to barn, en gutt på 10 og en jente på 4. Jeg er utdannet vernepleier fra Høgskolen i Østfold i 2000. I 2004 ble jeg ferdig med videreutdanning i Psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Buskerud. I 2013 startet jeg opp på et masterstudie i Offentlig styring og ledelse ved Høgskolen i Oslo og Akershus som jeg håper å fullføre våren 2016. Innimellom her har jeg litt ymse kurs og utdanninger i kognitiv terapi. Jeg bestemte meg veldig tidlig for at jeg ville jobbe med mennesker med utviklingshemning eller andre funksjonsnedsettelser. Allerede i arbeidsuka på ungdomsskolen jobbet jeg i et bofellesskap for mennesker med utviklingshemning. Under hele studietiden jobbet jeg i to ulike bofellesskap, men som ferdig utdannet vernepleier har jeg hele tiden jobbet i spesialisthelsetjenesten innenfor psykisk helse for voksne. Jeg startet ut med to år som miljøterapeut på en allmennpsykiatrisk post på DPS i to år, før jeg de neste 5 årene jobbet på sentralsykehusnivå på Lier sykehus, på lukket avdeling for mennesker med psykoselidelser – også der som miljøterapeut. Fra 2007 og frem til nå har jeg jobbet som leder i ulike stillinger ved Kongsberg DPS. Jeg kom nå fra jobben som seksjonsleder for Døgnseksjonen, men har også hatt et år hvor jeg vikarierte som leder for den allmennpsykiatriske poliklinikken.
– Da har du ikke jobbet med utviklingshemmede som ferdig utdannet vernepleier. Er det tilfeldig?
– Grunnen til at jeg aldri har jobbet full tid i tjenestene til mennesker med utviklingshemning er først og fremst at jeg ble skremt av de rammevilkårene og de stillingene jeg ble tilbudt som nyutdannet. Jeg ble tilbudt stillinger med mye ansvar og liten mulighet til å forvalte dette ansvaret, slik jeg så det. Jeg ønsket meg et fagmiljø med andre jeg kunne lære av og utvikle meg sammen med. Da falt valget på spesialisthelsetjenesten. Selv om det var noe annet enn jeg egentlig hadde tenkt meg er jeg allikevel glad jeg har fått en del år innenfor helseforetakene og innen psykisk helse. Både som miljøterapeut og som leder ser jeg jo hvordan vernepleierutdanningen gir en trygg faglig base for å gi gode tjenester innen dette feltet også. Både i praksisperioder på skolen og de første årene etterpå ble jeg ofte advart om at man lett ble en «sykepleier light» når man jobbet på sykehus og at det skulle man passe seg for. Dette må jeg si at jeg i årenes løp har sett er et helt feil perspektiv for meg. Det er da virkelig ikke sykepleie som er det mest fremtredende når man jobber som miljøterapeut innenfor psykisk helsevern! Dersom man ser på hva personalet faktisk gjør og hvilke perspektiver som løftes i diskusjonene på vaktrommene, må det da være mer betimelig å si at vernepleierne er de som får jobbet mest ut i fra sin kjernekompetanse. Vernepleiere har mye å tilføre dette feltet, særlig når det gjelder systematikk, brukermedvirkning og et annet perspektiv på hva som er god omsorg.
– Hvis du skulle sagt noe om hva du står for faglig som vernepleier, hva ville du sagt?
– Jeg er opptatt av at vi ikke skal ta for lett på diskusjoner rundt begreper som vi ofte liker å bruke, som «brukermedvirkning» og «selvbestemmelse». Jeg opplever at vi litt for lett ser på det som selvfølgeligheter – helt til vi går inn og ser hva det faktisk innebærer i enkelttilfeller. Da blir vi utfordret på våre bevisste og ubevisste holdninger og det må vi tørre å innrømme for oss selv og kollegaer. Her er veiledning helt avgjørende. Jeg er selv godkjent veileder og synes gruppeveiledning er noe av det morsomste, og mest krevende, man kan drive med. Det kan være lett for oss som hjelpere å sette fokus på den personen vi skal hjelpe og hva det er det ved han eller henne som gjør at det går bra eller dårlig. Jeg er opptatt av at vi blir bedre hjelpere dersom vi snur fokuset oftere på oss selv i forhold til hva er det ved det jeg gjør som bidrar i den ene eller den andre retning. Dette er kanskje en ekstra stor fallgruve innenfor psykisk helse, hvor fokuset på diagnoser er sterk og alt for ofte blir brukt til å forklare hvorfor behandlingen ikke lykkes. Det forklares med egenskaper pasienten har «i kraft av sin diagnose», mens det i virkeligheten er vi som hjelpeapparat som ikke har lyktes i å tilpasse behandlingen slik at pasienten settes i stand til å nå sine mål.
– Hva ser du for deg fremover når det gjelder vernepleieres yrkesmuligheter?
– Mitt ønske for fremtiden er at arbeidsgivere i ulike deler av velferdstjenestene vil ta utgangspunkt i en reell analyse av sitt kompetansebehov når de skal utlyse nye stillinger og ta det som utgangspunkt når de skal avgjøre hva slags folk de skal søke etter. Dersom arbeidsgivere satt med oppdatert kunnskap om de ulike profesjonenes kompetanse og ikke utlyste «på gammel vane og tradisjon» er jeg helt sikker på at man enda oftere enn nå ville se utlysninger etter vernepleiere. Vernepleierens kompetanse må synliggjøres! Slik det tenkes om fremtidens velferdstjenester kan jeg ikke skjønne annet enn at vernepleiere trengs inn i de fleste tjenester. Jeg mener selvfølgelig ikke at man bare trenger vernepleiere. Vi trenger tverrfagligheten og jeg opplever at vernepleiere, i større grad enn i alle fall andre helseprofesjoner, utdannes til og forberedes på å tre inn i en tverrfaglig hverdag. Å jobbe tverrfaglig og å få det beste ut av dette samarbeidet må læres og øves på.
– Hvis du tenker langsiktig, hvilke visjoner har du for vernepleiefaget og -profesjonen?
– Når det gjelder FO og vernepleiere må vi ha fokus på hvordan vi skal få økt vernepleieres organisasjonsgrad. Hva er det vernepleiere ønsker seg av FO? Hvordan kan vi være det helt naturlige førstevalget for alle vernepleiere der ute, uavhengig av hvilket felt de jobber innenfor?
– Og hvis du tenker uavhengig av FO?
Jeg er veldig stolt av å være en del av en profesjon som har utviklet seg og blitt større og sterkere gjennom årene. Jeg mener vi utgjør en veldig viktig gruppe for velferds Norge. Vi må fortsette jobben med å synliggjøre vår unike kombinasjonskompetanse og vi må fortette å utvikle oss som profesjon. Vi må være i førersetet for denne utviklingen, blant annet gjennom praksisnær forskning og fagutvikling av vernepleiere. Vi må sørge for å være premissleverandør til praksisfeltet og vi skal alltid utvikle oss for de som trenger oss i sine tjenester.
– Hvis du tenker mer kortsiktig da, hva venter deg på kort sikt?
– De nye profesjonsrådene skal velges på det første landsstyremøtet som er i juni. Jeg er veldig spent på hvem det blir og hva slags erfaringer og visjoner de tar med seg inn i profesjonsrådet. Det finnes så mange flinke folk der ute og jeg gleder meg så mye til å treffe disse folka.
– Hva slags leder kan de vente seg?
– Som leder for profesjonsrådet skal jeg ikke være den «flinkeste» eller den med alle de store ideene, jeg vil være med å utvikle god profesjonspolitikk sammen med vernepleiere der ute. Jeg blir fort veldig engasjert og har mange meninger, men arbeider aller best sammen med andre. Det er sammen og i diskusjoner med andre engasjerte mennesker at de beste tankene og ideene utvikles. Jeg ser på det som et stort privilegium å få bruke min tid fullt og helt på å jobbe for FOs medlemmer, vernepleierprofesjonen spesielt og ikke minst ha fokus på gode tjenester. Tenk at man skal få lov til å reise rundt og treffe gode fagfolk innen alle mulige sektorer og høre og lære. Og så i tillegg kunne være i en posisjon som gjør at man kan bringe denne kunnskapen videre og bruke den til å påvirke politikere og andre til å bygge et enda bedre og sterkere velferdssamfunn – for FOs stemme høres. Det er jo helt fantastisk!
Her kan du sende mail til Marianne Solberg Johnsen
