Bufdir og Kripos oppfordrer vernepleierutdanningene til å integrere retningslinjer ved seksuelle overgrep mot utviklingshemmede

Vernmotovergrep.no

Utviklingshemmede løper større risiko for å bli utsatt for overgrep enn for befolkningen for øvrig, og få overgrepssaker blir anmeldt. På nettsiden Vernmotovergrep.no finnes nå kunnskap og retningslinjer. Men de må også tas i bruk, minner seniorrådgiver John-Ingvard Kristiansen og politioverbetjent Rolf A. Sætre om, og her kan vernepleierutdanningene spille en viktig rolle!

Seniorrådgiver John-Ingvard Kristiansen– John-Ingvard Kristiansen, du er seniorrådgiver i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdir) Avdeling for rettferd og inkludering, Seksjon for likestilling og inkludering, og har stått sentralt i utviklingen av nettsiden Vernmotovergrep.no. Kan du si litt om innholdet på nettsiden?

– Siden inneholder et materiale som skal bidra til å forebygge og sikre en god håndtering ved seksuelle overgrep, eller mistanke om dette, mot voksne personer med utviklingshemming. Materialet som er publisert består av:

  • En plakat som visualiserer fremgangsmåten ved seksuelle overgrep eller mistanke om overgrep
  • Retningslinjer ved seksuelle overgrep mot voksne personer med utviklingshemming (finnes på både norsk, samisk og engelsk)
  • Veileder til «Retningslinjer ved seksuelle overgrep mot voksne personer med utviklingshemming» (finnes på både norsk, samisk og engelsk)
  • Lettlestbrosjyre for utviklingshemmede (finnes på mange ulike språk)
  • Opplæringsmateriell for ansatte i tjenestene for utviklingshemmede
  • Fagartikler
  • Lenker til fagbok og e-læringskurs

– Hvem er målgruppen for nettsiden, og hva er målet med å opprette den?

– Målgruppen er ansatte som arbeider med mennesker med utviklingshemming. Målet er å gi et redskap til å forebygge mot overgrep, og en hjelp i å håndtere overgrep, eller mistanke om dette, på en god og riktig måte. Retningslinjer, veiledere og brosjyre kan lastes ned og skrives ut til bruk i boliger, dagsentra eller bedrifter. Det er også lenke til et e-læringskurs hvor det henvises til retningslinjene, og kommunene kan for eksempel tilrettelegge for at ansatte gjennomfører dette e-læringskurset.

– Dere har gjort noen fremstøt mot vernepleierutdanningene. Hvorfor akkurat disse, og hva håper dere å oppnå med det på kort og lang sikt?

– Overgrep mot mennesker med utviklingshemming har vært et forsømt felt. Det er store mørketall og få overgrep blir oppdaget og anmeldt. Det vil bety svært mye i forebygging og riktig håndtering av overgrep, om nyutdannede vernepleiere har fått dette i «ryggmargen» gjennom utdanningen. Vernepleiere er kanskje den viktigste yrkesgruppen for å gi mange mennesker med utviklingshemming et godt liv. De påvirker også andre ansatte med sine holdninger og sin kunnskap. Det hadde derfor vært et stort fremskritt på dette feltet om det ble satt mer søkelys på dette i utdanningene. Det kan gjøres gjennom pensum, forelesninger, kurs og seminarer, veiledning og oppgaveskriving, og også i etter- og videreutdanning. Vi har lagt til rette for at utdanningene skal kunne bruke nettsiden, for eksempel finnes det noen fagartikler og vi har lagt lenke til en fagbok hvor hele eller deler av den, sammen med retningslinjer og veileder, kan være aktuell som pensum.

SAETRE_Rolf_Arne– Rolf A. Sætre, du er politioverbetjent ved Kriminalpolitiet (Kripos), og jobber blant annet med overgrepssaker som involverer utviklingshemmede. Du støtter Bufdirs oppfordring til vernepleierutdanningene. Hvilke forventninger har du så til vernepleiere og andre fagutdannete i tjenester til utviklingshemmede når det gjelder dette?

– I forhold til forventninger vil jeg først og fremst si at jeg forventer at personer som skal arbeide med utviklingshemmede forstår at dette er en sårbar gruppe, og at man kjenner til de faktorene som gjør dem sårbare for overgrep. Utviklingshemmede kan ha vansker med å forstå at de kan befinne seg i en situasjon der de blir misbrukt eller utnyttet. De kan også ha færre strategier for å komme seg ut av en slik situasjon, det er ofte vanskelig for dem å varsle eller si ifra om overgrep. Det er også ofte vanskelig for dem å sette grenser. Spesielt vanskelig kan det være for dem som er avhengig av bistand til en rekke hverdagslige gjøremål, inkludert praktisk bistand i intime situasjoner. Det er også viktig at man tar innover seg at denne gruppen faktisk utsettes for seksuelle overgrep på forskjellige arenaer. At det kan skje i boligen, hjemme hos foreldre og via nettet. Tett oppfølging av det sosiale nettverket, og opplæring og veiledning i seksualitet og grenser er noe som kan forebygge seksuelle overgrep. Åpenhet er også noe som kan avdekke overgrep, og man må tørre å snakke med utviklingshemmede om dette temaet.

– Så dette handler både om handlinger og holdninger på flere nivå?

– Det er to viktige faktorer jeg mener fagutdannede personer må ta med seg inn i arbeidslivet: Det første er at arbeidet med holdninger er en pågående prosess som varer arbeidslivet ut. Man må jobbe med holdninger om at overgrep blant denne gruppen skal bekjempes, og at det må innarbeides gode holdninger også på systemnivå. Det andre er kunnskap om hva og hvordan man skal håndtere kunnskap om at en person kan være utsatt for overgrep. Det er spesielt her at retningslinjene bidrar. De skal brukes i situasjoner der man mistenker overgrep, men de kan også brukes til å skape gode holdninger. Det kan bidra til åpenhet, og at man er mer oppmerksomme på arbeidsplassen.

– Hvilken forskjell kan disse retningslinjene ha for ditt arbeid som etterforsker?

– Det er viktig at retningslinjene brukes slik at politiet varsles på et tidlig stadium og at bevis ikke går tapt. Jo lengre tid det går fra mistanke om overgrep blir kjent, til politiet blir varslet, desto vanskeligere blir det for politiet å oppklare saken. Dette igjen kan bidra til å skape mistillit til rettssystemet, samtidig som at personer utsatt for overgrep føler de ikke blir trodd. Dette fører igjen til at overgrep ikke blir stoppet. Retningslinjene kan derfor bidra til at politiet på et tidlig stadium koples inn i saken, og at bevis ikke forspilles, blant annet ved at en evt overgriper får kjennskap til mistanken. Min store bekymring er at retningslinjene ikke kommer ut til personer som faktisk arbeider med utviklingshemmede. Nyutdannede må derfor bidra til at retningslinjene blir kjent!

– John-Ingvard Kristiansen, kan du si litt om hvem som har vært involvert i å utvikle innholdet på nettsiden og om selve prosessen? 

– Vi har hatt en bredt sammensatt arbeidsgruppe, som har bestått av: Trine Bra Hynne fra Signo, Peter Zachariassen fra Oslo Universitetssykehus, Jarle Eknes og Trude Stenhammer fra Stiftelsen SOR, Kjersti Andersen fra Askøy kommune, Hedvik Ekberg fra NFU, Bernt Barstad fra Habiliteringstjenesten Sør-Trøndelag, Gerd Andreassen fra Kommunesektorens organisasjon (KS), samt undertegnete og Cecilie Håkonsen Sandness fra Bufdir. Når gruppen hadde utarbeidet et utkast, hadde vi innspillsmøter med et utvalg kommuner, Helsedirektoratet, Politidirektoratet og Kripos.

– Når dere utviklet disse retningslinjene, hva slags kunnskap bygget dere på? 

– Målet for alt arbeid i Bufdir, er at det skal bygge på best tilgjengelige kunnskap, og det tror vi også dette arbeidet bygger på. Arbeidsgruppen var inspirert av andre som har arbeidet med veiledere, prosedyrer og retningslinjer knyttet til overgrep mot personer med utviklingshemming. Viktig var Stiftelsen Signo, som har laget prosedyrer som i særlig grad har blitt lagt til grunn for dette arbeidet. Trollheim vekst AS har, i samarbeid med Bernt Barstad, utarbeidet prosedyren og kursmaterialet: «Overgrep. Prosedyrer ved overgrep». Dette materialet har også har vært en viktig inspirasjonskilde i arbeidet. Retningslinjer og veileder bygger videre på SUMO-gruppens prosjektrapport «Etablering av rutiner for forebygging, varsling og oppfølging ved overgrep mot mennesker med psykisk utviklingshemning». SUMO (Sikring av Utviklingshemmede mot overgrep)-rapporten danner et meget bredt og grundig kunnskapsgrunnlag for tematikken og materiellet Bufdir nå presenterer. SUMO-gruppens arbeid var på oppdrag fra Barne-, og likestillingsdepartementet. Habiliteringstjenesten og Fylkesmannen i Finnmark har utarbeidet «Håndbok – Utviklingshemning og seksualitet. Forebygge og håndtere overgrep», og habiliteringstjenestene for voksne i Helse Sør-Øst har gått sammen om heftet «Utviklingshemming og seksuelle overgrep – forebygging og oppfølging». Arbeidet er også inspirert fra Storbritannia, med retningslinjene fra Department of Health som «No Secrets: Guidance on developing and implementing multi-agency policies to protect vulnerable adults from abuse» (2000), Surrey County Councils prosedyrer «Safeguarding adults multi agency procedures» (2011) og rapporten «Protecting adults at risk: London multi-agency policy and procedures to safeguard adults from abuse» (2011) fra Social Care Institute for Excellence.

– I hvilken grad er retningslinjene prøvd ut før de ble ferdigstilt?

– Retningslinjene er ikke utprøvd i feltet før de er tatt i bruk, men prosedyrene og retningslinjene vi har gått igjennom i arbeidet, er velprøvde. I arbeidsgruppen har det sittet personer med lang erfaring med lang praksis på feltet, noen som har vært avgjørende i utformingen av retningslinjene. Det har også som nevnt vært en bred kvalitetssikring av  materiellet. Målet er også å evaluere retningslinjene etter noen år. Vi ønsker da se på om de er tatt i bruk, hvilke erfaringer kommunene har med dem, og om vi må gjøre noen endringer ut fra dette.

Her kan du sende mail til John-Ingvard Kristiansen

Her kan du sende mail til Rolf A. Sætre

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*