Sonderer mulighetene for et eget profesjonsforbund for vernepleiere

Mari Bjørnstad Roer og Cato Brunvand Ellingsen

Mari Bjørnstad Roer og Cato Brunvand Ellingsen representerer en gruppe vernepleiere som sonderer mulighetene for et eget profesjonsforbund for vernepleiere. Vi har spurt om deres visjon, hva de er i gang med og hvorfor – og hvordan de vil møte kritikk om at dette bidrar til å splitte og dermed svekke vernepleiere som gruppe.

– Ellingsen og Roer, forrige uke gikk Delta ut med at de har opprettet en ny organisasjon for vernepleiere, og jeg vet at dere har vært i kontakt med dem en stund nå. Hva skjer?

Roer: – De siste ukene har det vært en del vernepleiere som har diskutert mulighetene for å opprette et eget profesjonsforbund for vernepleiere og for profesjonen vår. Vi har også fått henvendelse fra andre som ønsker at slike muligheter utredes. Gjennom årene har det jevnlig kommet opp diskusjoner om hvorfor det ikke finnes et eget forbund for vernepleiere – et vernepleierforbund! Vi tror at tiden nå er inne for å ha en seriøs gjennomgang av hvilke muligheter som faktisk finnes.

– Dere ønsker et eget profesjonsforbund for vernepleiere. Hvorfor det?

Ellingsen: – Det er flere grunner til at vi nå sonderer mulighetene for å opprette et eget profesjonsforbund. For det første trengs det en aktiv, vital tenketank for faget vernepleie og profesjonen vernepleier. En tenketank som ikke bare rommer bredden av dagens fag og yrkesutøvelse, men også våger å tenke nye tanker. Det trengs krefter som bidrar til å utvikle faget vårt, en organisasjon som er proaktiv i utviklingen av både fag og profesjon. For det andre oppfatter vi at det trengs en fagforening som med grunnlag i vernepleie og vernepleiernes grunnverdier bidrar til å utvikle tjenestene og samfunnet. Vi trenger å bruke både faget og verdiene våre i dette arbeidet. Vi tror at vernepleiernes stemme kan være viktig. Kanskje særlig i utviklingen av et mangfoldig samfunn der ”annerledeshet” er en ressurs og ikke en begrensning.

– Du sier at det trengs en organisasjon som er proaktiv i utviklingen av både faget og profesjonen. Har vi ikke det i dag?

Roer: – Nei, ikke i stor nok grad. Vi vernepleiere må bli tydeligere på hva som er faget vårt, gjøre oss mer synlig, gjøre oss enda mer relevant for fremtidens helse- og velferdstjenester. Ikke først og fremst for vår egen del, men til det beste for dem som trenger vår kompetanse for å leve best mulig liv ut i fra egne ønsker. Eksempelvis har det de siste årene kommet flere spennende forsøk på å utvikle arbeidsmodellen til vernepleiere, men vi savner en bred debatt om dette blant vernepleiere. Vi ønsker en tydelig vernepleiefaglig fagforening. Og det opplever vi ikke å ha i dag.

– Hva med lønns- og arbeidsforhold?

Ellingsen: – Selvsagt må også lønns- og arbeidsforhold nevnes. Vi er opptatt av at alt henger sammen med alt. Gode arbeidsforhold er et viktig premiss for gode tjenester. Rammevilkårene for vernepleierfaglig yrkesutøvelse må bli bedre. Vi må jobbe knallhardt for å sikre at tjenestene er mer opptatt av kvalitet enn økonomi. Alt for få vet hvordan det faktisk er å være vernepleier i dagens helse- og omsorgstjenester. Vi trenger å synliggjøre disse betingelsene.

– Så, hva er dere konkret i gang med?

Ellingsen: – Vi har de siste ukene sondert flere ulike muligheter. Det er åpenbart at vernepleiere har ulike behov og ønsker når det gjelder organisering. Vi har blant annet vurdert muligheten for å utvikle et vernepleiefaglig nettverk som ikke er knyttet opp mot fagbevegelsen, altså et rent fagnettverk, men har forlatt den tanken. Det er viktig at en fremtidig organisasjon kan se ting i sammenheng, inkludert lønns- og arbeidsforhold. Derfor har vi falt ned på at vi ønsker et eget profesjonsforbund for vernepleiere.

– Er det realistisk?

Roer: – Vi er veldig realistiske, og derfor har vi også forlatt tanken om å bygge opp en ny organisasjon fra grunnen. Det ville kreve enormt med ressurser, og det ville ta for lang tid før vi kom til det punktet at vi kunne ivareta medlemmene ordentlig. Det er ikke noe poeng med en faglig fagforening som ikke kan ivareta det enkelte medlems behov for bistand i arbeidslivsspørsmål. Derfor er vi avhengig av å knytte oss til noen andre, som allerede har et slikt apparat oppe.

Ellingsen: – Delta gikk i forrige uke ut med at de har igangsatt et arbeid for å utvikle en egen profesjonsorganisasjon for vernepleiere. De organiserer allerede en del hundre vernepleiere som medlemmer, og ønsker samarbeid med oss. Vi har på ingen måte lukket mulighetene for andre alternativer og det er fortsatt kontakt med flere, men Delta-alternativet synes svært lovende. Det vil kunne gi oss mulighet til å utvikle en egen profesjonsorganisasjon som kan romme hele bredden av fagområder, men også sikrer den medlemsservice som er nødvendig for medlemmer av en fagforening. For oss er det avgjørende at en slik organisasjon har ambisjoner om å være aktuell for hele bredden i vernepleierprofesjonen – fra vernepleierstudenten til vernepleieren med masterutdanning eller doktorgrad – og at den har ambisjoner for profesjonen, faget og samfunnet.

– Så ett av alternativene er å være med å bygge opp et eget vernepleierforbund innenfor rammen av Delta?

Roer: – Ja. Delta har allerede mange vernepleiere og kommer  til å gjøre noe uansett. Det vil gi en ny organisasjon en ”flying start”. Delta vil sannsynligvis kunne stille midler til rådighet for frikjøp av tillitsvalgt eller prosjektstilling. Hvor mye er uklart – men ut fra våre sonderinger hittil, er de det eneste forbundet som kan og vil dette. De tilbyr oss en mulighet for å bygge opp en egen organisasjon med eget organisasjonsnummer, egne vedtekter og eget prinsipprogram. Her vil vi kunne profilere oss som egen organisasjon. Altså en helt egen autonom profesjonsfaglig demokratilinje. Dette er det allerede andre yrkesorganisasjoner i Delta som gjør.

– Men har Delta markert seg i særlig grad for høgskoleutdannete?

Ellingsen: – Selv om Delta ikke har profilert seg på høgskoleutdannete så har de et godt utbygget tillitsvalgtapparat som sikrer ivaretakelse for medlemmene, også alle dem som i dag har høgskoleutdanning og er medlem av Delta. I tillegg har de Delta Direkte som gir service til alle medlemmer på telefon. Her vil man også få service angående yrkesfaglige spørsmål, eksempelvis knyttet til helsefagkompetansen, ansettelse og lignende. Delta og YS, hovedsammenslutningen som Delta er medlem av, har ikke den samme profilen på høgskoleutdannete som Unio har. Dette er noe vi har brukt en del tid på å diskutere. Selvsagt hadde vi fått ekstra drahjelp på akkurat dette med et vernepleierforbund i Unio. Samtidig har Delta en klar profil på at utdanning og kompetanse skal lønne seg, og har lang tradisjon for å fremheve den særskilte kompetansen de ulike yrkene som er organisert i organisasjonen har.

Roer: – Det er en utfordring at mange ikke ønsker å være medlem av YS, på samme måte som andre ikke ønsker å være med i LO. Vi mener at YS ikke er en såkalt gul fagforening. Med den selvstendigheten som en egen profesjonsorganisasjon i Delta gir, vil et slikt vernepleierforbund kunne være soleklare utad på viktige sider ved velferdsutviklingen, tjenesteutviklingen og ikke minst situasjonen for tjenestebrukerne. Et profesjonsforbund for vernepleiere skal selvsagt kunne være politisk tydelige og strategiske i arbeidet for et mangfoldig samfunn. Profesjonsstolthet handler om å være opptatt av noe mer enn seg selv. Vi tror at vi gjennom synlighet og tydelig organisasjonsutvikling vil kunne overbevise om at dette kan være et godt alternativ, selv for de som er negativ til YS.

– Hva med universitets- og høgskoleansatte?

Ellingsen: – Det er avgjørende for et profesjonsforbund at det også er relevant for dem som utdanner profesjonsutøverne. Dette har vært viktig for oss i de sonderingene vi har gjort. Vi ønsker at et eventuelt nytt profesjonsforbund skal gi alle vernepleiere, uavhengig av arbeidsplass, et fullverdig tilbud. Om vi ikke har mulighet til det i starten, må vi finne løsninger som sikrer at eksempelvis universitets- og høgskoleansatte likevel kan være fullverdige deltakere både i utvikling av faget, profesjonen og organisasjonen som profesjonsforbund.

– Dere er to av en gruppe vernepleiere. Hvem er de andre?

Roer: – Vi er en variert samling av vernepleiere som den siste tiden har snakket sammen. Noen av oss har vært aktive både lokalt og sentralt i andre organisasjoner. Vi som har vært inne i denne drøftingen har svært forskjellig bakgrunn, og jobber innen et bredt spekter av vernepleiefaglig relevante områder: miljøterapeuter, ledere, høgskoleansatte og andre er med i diskusjonene. Vi er ikke så mange, men vi har grunner til å tro at mange er interessert i at et slikt forbund opprettes. Hvor mange vet vi ikke. Vi har bevisst ikke oppsøkt andre enn dem som vi selv har visst om som kunne være interessert i dette.

– Dere vil utvilsomt møte kritikk om at dere bidrar til splittelse og mindre slagkraft. Hvordan vil dere møte den?

Ellingsen: – Vernepleiere, som alle andre, har ulike grunner for å organisere seg. Vi er alle store tilhengere av en sterk fagbevegelse. Det er viktig at vernepleiere organiserer seg. I dag er det fortsatt for mange uorganiserte vernepleiere. Vi tror at det er rom for en organisasjon med særskilt fokus på vernepleiere og de som vernepleiere jobber for. Potensialet er stort. I en tid der det skjer mye på viktige områder for vernepleierne er vi overbevist om at denne stemmen trengs. Vernepleierne har mulighet til å vise vei når regjeringen nå utvikler helsereformer og kommunereformer. I forrige uke kom en primærhelsemelding som også er viktig for hvordan helsemyndighetene skal anvende vernepleiefaglig kompetanse. Kanskje det viktigste dokumentet for vernepleiere i år. Det er på trappene en kommunereform som kan potensielt få stor innvirkning på sentrale områder for vernepleierne. Situasjonen for utviklingshemmede gjennomgås av et rettighetsutvalg, og det er varslet en opptrappingsplan for habilitering. Det er nok å ta av. Vi trenger en organisasjon som både er for vernepleiere og profesjonen, som ivaretar og er tydelige på det særskilte samfunnsmandatet som ligger til oss som vernepleiere.

– Til sist, hva vil dere si til de som synes dette høres interessant ut, og kanskje vil henge seg med og påvirke utformingen av et eget profesjonsforbund for vernepleiere?

Ellingsen: – Vi har ambisjoner, og håper at andre lar seg engasjere! Vi vil si: Nå har du muligheten til å bidra til å utvikle et profesjonsforbund for vernepleiere helt fra grunnen av, både organisatorisk og politisk! Hvis du synes tanken om et eget profesjonsforbund for vernepleiere er interessant, hører vi gjerne fra deg om hva du ønsker av et slikt forbund og hva som skal til for at du blir med. Vi er langt i fra i mål, og det er ikke sikkert vi klarer å utvikle et tilbud som kan anbefales. Kanskje det viktigste spørsmålet nå kan hentes fra vernepleiefaget det også: Hva er viktig for deg? Ta kontakt med meg eller Mari på Facebook eller mail!

Her kan du sende mail til Cato Brunvand Ellingsen

Her kan du sende mail til Mari Bjørnstad Roer

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*