Et intervju med leder for Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) – om utviklingshemmedes valgdeltakelse og forventninger til vernepleiere

Jens Petter Gitlesen, leder i NFU

Jens Petter Gitlesen

Vi har snakket med Jens Petter Gitlesen, leder i NFU – om utviklingshemmedes lave valgdeltakelse, om hvorfor utviklingshemmede har en selvsagt plass i politikken, om hans forventninger til vernepleiere om at de skal legge til rette for utviklingshemmedes politiske aktivitet og valgdeltakelse, og hans innspill om hvordan de kan gjøre dette.

– De to siste ukene har Vernepleierportalen delt et intervju med May Britt Ramberg, som skrev bacheloroppgave om valgdeltakelse for utviklingshemmede og et innspill fra Bernt Barstad, som har sett på informasjonsmateriell for både utviklingshemmede og deres hjelpere. Du har lest begge. Hva tenker du?

– Jeg gjenkjenner forholdene som påpekes og betraktningene som gjøres. Fokuset på politikk er lavere blant personer med utviklingshemming enn i den øvrige befolkningen. Mange vet at politikere har makt, men vet for eksempel ikke at stortingspolitikere vedtar landets lover og statens budsjett. Svært mange er ukjent med sammenhengen mellom kvaliteten på kommunens omsorgstjenester og de politiske prioriteringene i den kommunale budsjettbehandlingen. Det kan være utfordrende å engasjere mennesker i problemstillinger som de ikke ser relevansen av.

– Hvordan tenker du at dette bildet kan endres?

– Jeg tror det er viktig å forklare, med mange konkrete eksempler, hvilken makt lokal- og rikspolitikere har, og hvilke konkrete konsekvenser deres prioriteringer kan få. Manglende forståelse av politikkens betydning og lav motivasjon for å engasjere seg i politiske problemstillinger, merker vi også i NFU sine kurs på feltet. I sommer arrangerte vi kurs om kommunevalg på vår årlige leir på Hove. Blant de drøyt 150 deltakerne, var det 11 som valgte kurset om kommunevalg. De mest populære kursene var musikk, fotball og friluftsliv. I denne uker arrangerte NFU Haugesund kurs om kommunevalget på Uni-k, vekstbedriften i kommunen. Cirka  60 av 80 valgte å delta. Skal en arrangere opplæring om valg, bør en forsøke å unngå kollisjoner med andre aktiviteter som kan oppfattes som mer interessante. For øvrig er det mye som kan gjøres. Innsikt og forståelse er viktige forutsetninger for motivasjon og interesse. Skal en forstå politikk, må en ha et minimum av innsikt i oppgavene til regjeringen, stortinget og domstolene, vite hva det kommunale selvstyret innebærer, kjenne til EU og FN. Elever flest får denne kunnskapen gjennom grunnskolens samfunnskunnskapsundervisning. De færreste elever med utviklingshemming får ta del i slik undervisning. Situasjonen er paradoksal – de med størst behov for opplæring får ingen opplæring. Heller ikke senere i voksen alder, av tjenesteutøvere.

– May Britt Ramberg tar opp at mange personale er redd for å påvirke med sitt eget syn. At mennesker med utviklingshemming kan oppfattes som særlig lette å påvirke ser vi også i andre sammenhenger. For eksempel når Olav Bjørkum skriver i avisen Sunnhordland at hvis Runar Søreide Skogedal, som har Down syndrom og står på Fitjar SVs valgliste, blir valgt inn i kommunestyret vil han ”alltid ha ein politikar bak seg som får han til å røysta på rette måten”, og at dette ”minner om eit marionetteater”. Hva tenker du?

– At mennesker med utviklingshemming kan være lette å påvirke er en påstand som jeg slett ikke er uenig i. Men vi er alle påvirkelige, spesielt på felter der vi selv ikke er så vel bevandret. Og all politikk medfører at noen leder an og at andre følger etter. Når et parti har vedtatt et program, står ikke partiets politikere lenger så fritt, så lenge de fortsatt vil tilhøre og representere det partiet. Utviklingshemmede er ikke alene om å kunne bli påvirket, og det finnes ingen prinsipielle linjer som setter dem i en særstilling her. Runar Søreide Skogedal vekker oppsikt fordi han har Down syndrom og står på Fitjar SVs liste til kommunevalget. Jeg synes det er kjempebra at han gjør det. Han sier at han først og fremst vil arbeide for arbeids- og fritidstilbudet til kommunens innbyggere med utviklingshemming. Vi har 10 772 valgte kommunestyrerepresentanter i landet vårt. Ingen av disse har bedre erfaringer og sterkere meninger om arbeids- og fritidstilbudet til mennesker med utviklingshemming i Fitjar enn Runar Søreide Skogedal. Han er dermed velkvalifisert, selv om han kan ha behov for bistand når sakspapirer skal gjennomgås. Bjørkum argumenterer med behovet for kunnskap, evne til å sette seg inn i innfløkte saker forfattet i et byråkratisk språk, til å holde hodet kaldt når særinteresser presser på, tenke helhet og konsekvens – og påstår at en med Downs syndrom ikke kan ha disse egenskapene. En slik argumentasjon er til forveksling lik argumentasjonen til det tidligere apartheidstyret i Sør-Afrika, som hevdet at de etniske afrikanerne ikke var modne nok og i stand til å delta i politiske organer. Norske kvinner fikk stemmerett på likefot med menn i 1913. Jeg tror nok det var mange som vitset med hva det ville medføre om kvinnene skulle slippe til. Når sveitsiske kvinner ikke fikk stemmerett før i 1971, var det ikke fordi en ikke var klar over problemstillingen, men fordi motargumentene hadde for sterkt fotfeste. I demokratiet er politikkens viktigste oppgave å skape legitimitet for de demokratiske organenes vedtak, slik vi for eksempel gjør ved å ha flertallsavgjørelser som vedtaksprinsipp. Vi betrakter et flertall som det mest legitime. Effektivitet, kunnskap og faglig innsikt er selvsagt viktige forhold, men det gjelder først og fremst i forvaltningen og i næringslivet. En kan ikke erstatte manglende legitimitet og deltakelse med raske beslutninger og robuste arbeidsformer. Å hevde at Runar Søreide Skogedal ikke burde vært på listen er ikke ulovlig, men svært uhøflig. Man umyndiggjør ham og sier at hans verdier og prioriteringer er mindre verd enn andres. Noe helt annet er at en kan være uenig i de prioriteringene og verdiene som han står for. Er en det, kan en stemme på et annet parti enn Fitjar SV. Vil en likevel stemme SV, kan en stryke ham på listen. Det er helt legitimt å være motstander av Erna Solberg og argumentere mot hennes prioriteringer og verdier. Men selv blant de største Erna-motstanderne er det nok svært få som vil nekte henne å delta i politikken. Slik bør en også forholde seg til mennesker med utviklingshemming. For øvrig er det ikke gitt at personer i denne kategorien er mer påvirkelige enn andre. På de valgkursene jeg har deltatt på, har jeg til gode å oppleve at personer som klart støttet ett parti før kurset, har skiftet holdning i løpet av kurset.

– Mennesker med utviklingshemming er en sentral målgruppe for vernepleiere. Hvilke forventninger har du til vernepleiere når det gjelder å fremme utviklingshemmedes valgdeltakelse?

– Jeg har laget en liste over mine forventninger til fagpersoner i direkte tjenesteutøvelse til utviklingshemmede, der vernepleiere mange steder står i en særstilling. Alt dette er ting de kan gjøre uten å trekke frem og fokusere på egne politiske standpunkter:

  1. Forklar hvorfor vi har demokrati og politikere, og hvorfor det er viktig å støtte opp under demokratiet og delta i det!
  1. Forklar flertallsprinsippet! Det er ikke alltid at alle politikerne får bestemme hvordan en sak skal løses. Flertall innebærer prosentregning, som kan være krevende. En må konkretisere, for eksempel kan en samle folk, foreta avstemninger og så se hva som blir «vedtatt».
  1. Tilby opplæring om partienes navn, forkortelse og logo! Skal en kunne følge litt med i valgkampen, er dette en stor fordel å kunne. Det er også nyttig å kjenne navnet til de ulike partilederne, da disse er veldig mye i media.
  1. Presenter partienes overordnede målsetninger på en enkel, konkret og eksemplifisert måte. Disse kan som regel finnes eller leses ut av partiprogrammene. En trenger ikke å gå gjennom selve partiprogrammene, det blir for mye for de fleste
  1. Gjengi partienes ”hovedsaker” på en enkel og konkret måte!
  1. Forklar konkret hvordan den enkelte kan avgi sin stemme! Tar en kontakt med folk i valgstyret, kan en ofte få låne både stemmeurne, avlukke, gamle stemmesedler og annet som inngår i et valglokale. Da kan en arrangere «prøvevalg» på en konkret måte.
  1. Forklar politikkens grenser mot faglig kunnskap! Det er heldigvis ikke politikerne, men ingeniørene som sier hvordan en skal lage landets broer. Dermed kan noen være med på å bestemme om en bro skal bygges uten selv å vite hvordan slikt skal gjøres. Det prinsippet må gjelde utviklingshemmede på lik linje med andre, og her skal fagpersoner stå i fremste rekke for å forsvare utviklingshemmedes rett til å fremme sine verdier og prioriteringer, og avvise argumenter som sår tvil om deres kompetanse.
  1. Forklar, eksemplifiser og konkretiser ansvaret til de tre forvaltningsnivåene, det vil si kommune, fylkeskommune og storting/regjering! Bruk eksempler som de fleste er velkjent med, som skatt, helsetjenester, trygd, hjelpemidler, omsorgstjenester, arbeidstiltak, skole og opplæring, transport og så videre
  1. Arranger samlinger på tjenestestedet, eller samlinger med deltakere fra flere tjenestesteder, og inviter lokale politikere til å fortelle hvordan de jobber, hva de jobber for og svare på spørsmål! Spør en i god tid, er sjansen stor for positivt svar. Jobb med spørsmål til politikerne i forkant.
  1. Forklar at i valgkampen forsøker alle partiene å trekke til seg flest mulig velgere, og at politikerne noen ganger kan love mer enn de kan holde

– Er dette dine forventninger til vernepleiere som selv er politisk interesserte, eller tenker du at å fremme utviklingshemmedes deltakelse i politikk og valg er tjenesteutøveres plikt, på samme måte som de skal kunne følge pasienter og brukere i kirken, uavhengig av eget livssyn?

– Vi fikk sosialtjenesteloven for å sikre at mennesker med bistandsbehov, så langt som mulig, skulle kunne ta del i aktiviteter som folk flest tok del i. Dette videreføres i helse-og omsorgstjenesteloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Slik sett er det en plikt å legge til rette for valgdeltakelse.

– Hva med personer med utviklingshemming i moderat eller alvorlig grad som har lite eller ingen verbalspråk, tenker du at alle kan og bør stemme? Går det en grense noen sted – og i så fall hvor?

– Slike grenser er svært farlige å etablere. Vi er på ville veier hvis vi skal begynne å overprøve andres meninger, verdier og forstand. Det er grenser nok i det å være myndig og det å ville stemme! Skulle det noen gang komme på tale å sette slike grenser, er det lovgiver og domstolene som skal avgjøre slikt, ikke tjenesteutøvere. Men slike grenser vil ikke komme i uoverskuelig framtid. Det ville vært i strid med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 12.

– Hva om personene det gjelder er myndige, men tjenesteutøverne ikke vet om de vil stemme, eller om de forstår hva det vil si å stemme? Hvis tjenesteutøverne tror det kan bli ganske så tilfeldig hvilken partiseddel personen tar fra hyllen i valgavlukket, når de ser på personens ferdighetsnivå i andre daglige aktiviteter? Ville du sagt at de likevel skal ta personen med til valglokalet og hjelpe ham eller henne å stemme?

– Det tilligger ikke personalets kompetanse å avgjøre hvem som kan stemme og hvem som ikke bør stemme. Ingen skal tvinges til å stemme, men alle skal ha muligheten. En skal vokte seg for å etablere egne krav overfor mennesker med utviklingshemming. Gjør en det, er en snublende nær diskriminering. Min mormor stemte nei til EU i 1972. Hun stemte nei fordi Saudapresten var EU-motstander. Tilsvarende syltynne begrunnelser var det sikkert mange andre som hadde, uten at det noen gang ble trukket fram som et problem.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*