En nybakt professor: Bjørn-Eirik Johnsen

Høgskolen i Harstad

Professor Bjørn Erik Johnsen

For en uke siden kom uttalelsen fra kommisjonen som slo fast at Bjørn-Eirik Johnsen ved Høgskolen i Harstad var kvalifisert for opprykk til professor, som fjerde vernepleier i landet. Vernepleierportalen gratulerer – og spør ham hva han brenner for faglig, hva som bekymrer ham og hva han særlig vil slå noen slag for videre.

– Hva har du vært særlig opptatt av som vernepleier? Hva har du brent for og hatt som dine  vedvarende faglige fokus over tid?

– Jeg har alltid interessert meg for den daglige samhandlingen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker. Interessen ble vakt da jeg som ufaglært jobbet i ulike avdelinger på Trastad Gård, og så hvor nedlatende mange ansatte oppførte seg mot de som bodde der. Særlig lurte jeg på hvordan beboerne selv opplevde og tenkte om dette. I tillegg spekulerte jeg en del på hva som lå bak den nedlatende tonen blant ansatte. Siden da har jeg alltid prøvd å få fram stemmen til den enkelte utviklingshemmede som mottar tjenester fra det offentlige. Hvordan opplever de hjelpetilbudet og hva tenker de om hjelpen de mottar. Jeg har også prøvd å forstå hva som driver enkelte ansatte til å tilby hjelp som tenderer til   overgrep, og hva som motiverer andre ansatte til å finne alternative tilnærminger.

– Å få tak i hvordan de som mottar tjenester tenker om dem, og hva som motiverer ansatte til å tilby hjelp som tenderer til overgrep – er det noen av dine arbeider som særlig gjenspeiler denne interessen?

– I avhandlingen min intervjuer jeg ansatte, foreldre og tidligere pasienter på Trastad Gård. Kort fortalt sitter jeg igjen med et inntrykk av at ansatte lenge betraktet beboerne som syke og forstod all atferd som et uttrykk for et skadet sinn, og altså ikke som et resultat av omgivelsene de befant seg i. I avdelingene ble beboerne betraktet som en gruppe og ble først synlig som enkeltindivider i den grad de ikke underkastet seg ansattes befalinger. Tidligere beboere forteller om sengestraff, om å bli innelåst på rom, bli nektet fri utgang med mer. De forteller at det nyttet ikke å protestere og mener det var en håpløs tilværelse. På den andre side forteller tidligere beboere også hvordan de lurte seg ut om kveldene, eller hvordan de på ulike måter utfordret personalets autoritet og kontante regelstyring i det skjulte. De ansatte var på sin side bundet av en autoritær og stram administrering av avdelingene, der regler og faste tidspunkter definerte innholdet i hverdagene. For eksempel når tid og hvordan morgenstellet, frokost, middag og kveldstell skulle utføres. Sterk regelstyring, tidspress, få ansatte og et moraliserende fokus på individ framfor miljø er viktige indikatorer på hva som fikk ansatte til å utføre handlinger de i dag angrer på. Noe av dette har jeg også beskrevet og diskutert i et kapittel i boken «Vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn» der Karl Elling Ellingsen er redaktør. I tillegg har jeg et kapittel i en bok som heter «Klientens stemme – hjelperens blikk» der jeg også redegjør for og diskuterer praksisen fra institusjonen.

– Foreligger det noen artikler tilgjengelig på internett som du er særlig fornøyd med?

– En artikkel jeg er rimelig godt fornøyd med er publisert i Fontene forskning nr. 2, 2014, med tittelen «Segregeringstid og integreringstid». Denne har jeg skrevet sammen med Anna Kittelsaa som er seniorforsker ved NTNU Samfunnsforskning i Trondheim. Ved hjelp av to case sammenligner vi erfaringene til en eldre utviklingshemmet dame med erfaringer som pasient ved en sentralinstitusjon, og en yngre utviklingshemmet dame som har vokst opp i nærmiljøet og gått i barnehage og skole sammen med jevnaldrende. På tross av svært ulik erfaringsbakgrunn har begge opplevd å bli plassert i segregerte tilbud og berøvet tilgangen til sosiale fellesskap utover egen diagnosegruppe.

– Hva tenker du kan være nye fallgruver i tjenestene til denne gruppen i dag?

– Jeg er jo spent på utviklingen slik den beskrives blant annet av forskere fra NTNU (Jan Tøssebro, Anna Kittelsaa, Sylvia Søderstrøm m.fl.) der tendensen ser ut til å være at stadig flere utviklingshemmede og andre grupper i sårbare posisjoner samlokaliseres i institusjonslignende enheter. Argumentene for en slik samlokalisering er, slik jeg forstår dem, i hovedsak knyttet til at tjenestene blir mer fleksible og fagmiljøene mer robuste. Robuste fagmiljø var i sin tid et av argumentene for oppbyggingen av sentralinstitusjonene med sine segregerte tjenestetilbud. Femti år senere, i 1991, avvikles institusjonsomsorgen, blant annet på bakgrunn av dokumenterte overgrep og uverdige levekår i avdelingene. Min og andres frykt er jo at en samlokalisering av ulike grupper i større institusjonslignende enheter skal bringe tjenestetilbudene for utviklingshemmede tilbake til noe vi, ideelt, politisk og medmenneskelig, ønsket oss bort i fra. I dag skvises utviklingshemmede ut av arbeidslivet og over i dagtilbud som ligner mer og mer på oppbevaring. I en undersøkelse jeg nettopp har gjennomført, og som snart vil komme på trykk, viser det seg at i en av de større boenhetene skal beboerne motta dagtilbud i regi av ansatte i boligen. Det vil si at det ikke lenger er et skille mellom tjenesteytere og sted for dagtilbud. En slik sterkere integrering mellom bo- og dagtilbud er faktisk en av anbefalingene i en ny rapport fra PwC (s. 57 og s. 76). Dette er anbefalinger som kun er økonomisk motivert, og som bryter totalt med idealene om inkludering og normalisering av tiltak og tjenester for utviklingshemmede. Det er svært urovekkende at folk i slike maktposisjoner totalt neglisjerer eller i alle fall tilsynelatende er blottet for kunnskap om feltet de beveger seg inn i. Denne tendensen er skremmende, og jeg er opptatt av hvordan motvirke en slik sniksegregering.

– Du har prøvd å få frem stemmene til de som mottar tjenester – hvilke enkeltstemmer har vært særlig viktig for deg i din utvikling som fagperson? Er det noen utsagn som har brent seg fast og betydd mye?

– Jeg har selvfølgelig mange erfaringsbilder og stemmer fra den tiden jeg jobbet som pleieassistent i avdelingene på Trastad som nok fremdeles preger meg og min tenkning. Likevel, når det gjelder utsagn som har betydd mye for min utvikling som fagperson og tilnærming til vernepleierfaget er det særlig ett som har brent seg fast. Utsagnet skriver seg fra min tid som student på vernepleierutdanningen her i Harstad og stammer faktisk i fra en av foreleserne, muligens Stein Mikkelsen, som kom med følgende innsiktsfulle påstand: «Man blir menneske ved å bli behandlet som et menneske». Med avdelingene på Trastad Gård som referanseramme gjorde dette enkle og selvfølgelige utsagnet sterkt inntrykk og gav støtet til at jeg begynte å stille de første kritiske spørsmål til den avdelingsomsorgen jeg da var en del av. I arbeidet med avhandlingen dukket det jo opp en rekke utsagn som jeg kommer til å huske resten av mitt liv. Et spørsmål jeg stilte til alle tidligere beboere jeg snakket med var om de kunne tenke seg å flytte tilbake og bo på institusjon. Det var det ingen som ønsket, en av beboerne svarte slik: «Neineineineinehei åh nei aldri i verden, på Trastad der var de så strenge at… jeg har det bra slik jeg har det nå». Et annet utsagn jeg husker godt kom fra en av de tidligere ansatte. Vi snakket om 1970- tallet, antall beboere i avdelingene, og hva personalet visste om de ulike. Han fortalte at stort sett visste de ingenting, de færreste visste hvor beboerne kom i fra, hva foreldrene het eller om de hadde noen søsken. Personalet visste kun fornavnet deres. «De var nesten som ikke-personer» var hans konklusjon. En annen uttalelse kommer fra en mor. Hun fortalte hvordan hun hadde vært og besøkt sønnen sin, som da var åtte år, og fant ham innestengt og alene på et rom i avdelingen. Han var innestengt fordi de andre beboerne i avdelingen slo og lugget ham slik at han hadde vondt og gråt. Da denne moren satt på bussen hjem trilla tårene på henne, og hun fikk det for seg at hun «hadde plassert ungen i helvete».

– Du er nå professor. Det gir deg en mulighet til å påvirke, i hvert fall mer enn de fleste av oss. Hva vil du jobbe for videre? Hva er dine kjepphester, din akademiske agenda, det du vil skal stå igjen etter deg?

– Kjepphesten min har alltid vært å bringe stemmene til utviklingshemmede selv inn i samfunnsdebatten og inn i den akademiske arena. Dette ønsker jeg å videreutvikle ved å se om det er mulig å bringe utviklingshemmede inn som reelle aktører her på vernepleierutdanninga i Harstad og masterprogrammet «Funksjonshemming og deltakelse». Foreløpig har vi hentet inn personer med ulike funksjonsnedsettelser og latt dem fortelle om utfordringene de opplever i hverdagen. Forelesninger rett og slett. Neste skritt er inspirert av et prosjekt Høgskolen i Lillehammer som blant annet Ole Petter Askheim har deltatt i. Slik jeg har forstått det rekrutterte de studenter med ulike funksjonsnedsettelser på emner som fokuserte på empowerment og som var obligatoriske for helse- og sosialfagsstudentene ved høgskolen. Studentene ble blandet og jobbet gruppevis frem mot eksamen. Det pedagogiske poenget er at ved å jobbe sammen på denne måten ønsket en å unngå, eller å minske gapet mellom tjenestemottaker og studentene som framtidige yrkesutøvere. Et åpenbart problem er å rekruttere studenter som ikke har formell studiekompetanse inn i et høgskole/ universitetssystem. Løsningen jeg mener Lillehammer fant fram til, var å tilby dette som kurs og skrive ut kursbevis for de som manglet formell studiekompetanse. I tillegg ønsker jeg, sammen med min kollega Marit Rustad og i samarbeid med Norsk Forbund for Utviklingshemmede her i Harstad, å prøve å etablere «Self-advocacy groups». Har ikke noe god norsk oversettelse ennå, men begrepet peker i retning av å legge til rette for at utviklingshemmede selv tar ansvar for å fremme krav og stå på sine rettigheter. Tidligere leder i NFU, Helene Holand, mener vi i Norge bør bli bedre på å etablere denne type grupper og nettverk. I Europa og USA er denne formen for organisering mer og mer vanlig, se for eksempel Self-Advocacy Online eller Inclusion Europes European Platform of Self-Advocates. Hva jeg vil skal stå igjen etter meg? Bautabygging er avgjort ikke noe for meg, men jeg håper å kunne være en blant mange som på ulike måter jobber for et samfunn som er åpen for mangfold og tilrettelegger for deltakelse. Dette gjelder ikke selvfølgelig ikke bare utviklingshemmede, men alle individer og grupper i sårbare posisjoner.

Her kan du sende mail til Bjørn-Eirik Johnsen

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*