To seniorsentre og tre vernepleiere

Myrdal seniorsenter og Håstein seniorsenter

Vernepleierne Astrid Stø, Therese Gjesdal og Benedikte Paulsen Simonsen

Myrdal seniorsenter og Håstein seniorsenter ligger begge under Etat for tjenester til utviklingshemmede, Bergen kommune. Vernepleiere Astrid Stø, Therese Gjesdal og Benedikte Paulsen Simonsen arbeider på disse to sentrene. Vi spør hva hvordan det er å jobbe med eldre, hva de legger vekt på, hvordan de jobber og hva de får til.

– Kan dere si litt om disse to seniorsentrene og hvordan det er å jobbe der?

Benedikte – Jeg jobber på Myrdal seniorsenter, som åpnet i 2012. Vi har tre og et halvt årsverk. En vernepleier, to hjelpepleiere og en aktivitør. Nå for tiden har vi 19 seniorer i alderen 48-81 år, som har ulikt antall dager de er hos oss. Det normale er 2-3 dager i uken. De har ulik grad av utviklingshemming, med ulike tilleggsdiagnoser. Vi ser blant annet en økning av demensdiagnoser, slik at tilrettelagte tilbud er kontinuerlig i endring. Vi har flere som kommer fra vekstbedrifter og noen kommer fra de andre dagsentrene.

 

Astrid – Håstein seniorsenter åpnet i 2008 og ble da lansert som Norges første seniorsenter for utviklingshemmede. Vi har to vernepleiere, en ergoterapeut, en spesialhjelpepleier og en hjelpepleier. Vi har samme brukergruppe som Myrdal, med 25 seniorer i alderen 50-80 år, og som dem er vi en bydekkende tjeneste og samarbeider med bofellesskap, hjemmetjenester og pårørende i ulike bydeler. Vi deltar i faggrupper med miljøterapeuter fra alle dagsentrene – blant annet i forhold til legemiddelhåndtering og kap. 9 i helse- og omsorgstjenesteloven. Jeg har jobbet her siden 2008.

 

Therese – Jeg var ferdig utdannet vernepleier våren 2014 og begynte å jobbe på Håstein i august samme år. Jeg synes vi har et godt arbeidsmiljø og trives veldig godt. Jeg jobber sammen med engasjerte og kompetente kollegaer. En stor del av min trivsel har med den flotte brukergruppen vi har på Håstein, det er en fantastisk brukergruppe vi gir tilbud til. Jobben kan være utfordrende og det er spennende. Man må hele tiden bruke sin kompetanse, og man er opptatt av å øke kompetansen. Jeg synes også det er flott at dagsentertjenesten har fokus rundt etikk. På Håstein har vi laget en «etikkplan».. Dette er med på å øke vår bevissthet rundt alt vi gjør. At vi har avsatt tid til å reflektere over arbeidet og måten vi utfører det på, skaper åpenhet og trygghet og øker min trivsel.

Astrid: – Det er et godt arbeidsmiljø for oss ansatte, og – det viktigste – en trygg og trivelig møteplass for de eldre. Dette er også vår visjon. Jeg føler vi har klart å skape noe spesielt. Mange som er innom sier det er en god atmosfære hos oss. Eldre personer med utviklingshemning har krav på å bli sett som eldre, og få den oppfølging de har behov for basert på kunnskap og kompetanse – som folk flest. Samtidig er det mer sammensatt på grunn av livet de har levd og fordi de har en utviklingshemming og mange tilleggsvansker. Dette engasjerer meg! Og som Therese sier, det krever kompetanse. Vi har deltatt på seminarer og kurs, blant annet i regi av Aldring og helse, og jeg har fått mulighet til videreutdanning i eldreomsorg, kombinert med jobb. Vi har sagt at vi skal være gode på aldring. Det betyr ikke at vi vet og kan alt, men at vi ønsker og streber etter å inneha god kompetanse. Det er gøy å jobbe med andre som er engasjert i det samme og som også syns jobben er viktig – både her og nå med de eldre, og det å synliggjøre brukergruppen og deres behov. Det er så mye spennende og mange utfordringer! Med flere eldre generelt blir det også flere utviklingshemmede med demens. Hvordan tilrettelegge for det? Er det riktig med egne seniorsenter og sykehjemsavdelinger for dem, eller skal de få det de trenger hjemme? Vi jobber med «institusjonsgenerasjonen». Det krever at vi må vite mye om tiden de har levd i og steder de har bodd. Når noen snakker om Ønskekonserten på radio eller Guttehjemmet på Emma Hjort, vet vi noe om disse referansene og kan bekrefte og gå inn i samtaler. Det bidrar til å skape mening for dem. Og så får jeg synge mye, som er fint, og jeg får brukt mine kreative sider: strikke, male og gjøre ulike aktiviteter.

Benedikte: – Min arbeidserfaring fra før er fra bofellesskap og ti år på skjermet demensavdeling. Nå har jeg arbeidet på Myrdal siden oppstarten 2012. På Myrdal har vi et godt arbeidsmiljø og jeg er heldig så har så gode kollegaer som har en iboende interresse for å gi meningsfylte dager til våre seniorer. Astrid og jeg har vært så heldige å få lov til å holde to fagdager i etaten med fokus på aldring og aldersrelaterte sykdommer, og være inspirasjonsforelesere for vernepleierstudenter på Høgskolen i Bergen. Jeg har fått muligheten til å starte på masterstudie i kunnskapsbasert praksis kombinert med jobb. Det viser at vår arbeidsplass ønsker videreutvikling hos de ansatte og har høyt fokus på kompetanse for at vi skal gi best mulig tjenester til vår brukergruppe. Astrid og jeg er også med i det geriatriske nettverket SESAM i Hordaland, med jevnlige samlinger på Haraldsplass Diakonale sykehus. Der får vi inspirasjon gjennom gode forelesere og mulighet for å holde oss oppdatert på ny forskning.

– Hvis vi skal bevege oss litt mer mot metode og arbeidsmåter – hvis dere er gode på aldring, hva betyr det i praksis? Hvordan jobber dere?

Astrid: – Vi vet at med alderen blir det vi kaller reservekapasitet mindre. Når noen har en svekket hjerne fra før, som utviklingshemmede har, kan det fort bli «for mye». På den annen side vet vi at hjernen fortsetter å utvikle seg også i alderdommen, slik at det er viktig med stimulering. Det kan for eksempel være ulike former for quiz, eller å synge deler av en sang sammen med en senior og la ham eller henne fortsette strofen. Vi bruker blant annet det som kan kalles reminisens, å stimulere minner. For mange er det ikke så lett å hente fram minnene selv, men om de får se et bilde, en gjenstand eller hører et ord, kommer både minner og historier. Begge seniorsentrene tilbyr mange aktiviteter som er helsefremmende, som helsedans, sittedans, formingsaktiviteter, konserter og høytlesing. Men vel så viktig er å gi verdi og mening til det de er interessert i, sikre at seniorsentrene er en arena, et møtested. For noen er det nok å bare komme og møte andre. Det kan gi fellesskapsfølelse og redusere ensomhet. Å synge og le sammen er blodtrykksenkende og kan gi en god følelse i kroppen utover dagen og ettermiddagen. Så, et overordnet prinsipp hos oss er å støtte og stimulere uten å overbelaste. For eksempel kan vi ta imot jakken og henge opp, selv om noen klarer dette selv. Vi hjelper andre med sko, selv om de kunne gjort det selv. Det er ikke et poeng at man må gjøre alt bare fordi man kan det! Å yte maksimum hele tiden kan gi et dårligere funksjonsnivå og psykisk helse. Dette er eldre spesielt sårbare for, nettopp på grunn av den normale aldringsprosessen. Denne tilnærmingen gjenspeiles også i aktivitetene vi legger opp til, for eksempel sittedans. Istedenfor å stå å danse, noe som krever mye energi, for noen all energi og kapasitet, så sitter vi i ring. Mellom oss har vi et tau som kalles «Danse-Lars», og det er ham vi danser med. Tauet er stramt, og ved å holde i tauet kjenner alle i ringen bevegelsen fra de andre og kommer i rytme med dem. Vi danser sammen. Flere ansatte har vært på kurs om dette i regi av NKS Olaviken og er instruktører. Aktiviteten er basert på kunnskap og erfaring fra sittedans i demensomsorgen generelt og fra personer med kognitiv svikt. Tempo er redusert og bevegelsene forenklet. Musikken er tilpasset både gruppen og tiden de er vokst opp i. Innenfor aktiviteten må vi vurdere hvem som trenger ekstra oppfølging i aktiviteten og hvordan denne skal foregå. Vi jobber mye med måten vi møter folk. Vi vet noe om at mange har vokst opp på institusjon og har levd ett liv der andre har bestemt. Vi jobber med holdninger og hvordan vi oppfører oss. Vi har Marte Meo-prinsippene om turtaking og positiv respons som en av våre samspillsmetoder. Vi smiler mye, fordi vi vet at en person med demens kan tolke et nøytralt ansikt som at man er sur eller sint, og vi ser at våre smil smitter på de andre, så det er uansett godt miljøarbeid. Vi ler mye og det er smittsomt. Og så har vi en holdning om at når en er blitt 70 år, må man «få lov” til å være som en er. Vi tenker at seniorene er våre gjester. Man kommenterer for eksempel ikke hvordan eller hvor mye gjester spiser. Samtidig er vi helsepersonell og må tenke helse. Mange har diabetes 2, men istedenfor å kommentere og drive oppdragelse, planlegger vi hva vi setter på bordet. For eksempel har vi kun sukkerfritt syltetøy og andre gode alternativer.

Therese: – I forhold til ernæring i tjenester til utviklingshemmede har Bergen kommune stort fokus på akkurat dette. Vi har fått mulighet å gå på kurs i regi av kommunens prosjekt om ernæring. Et konkret resultat var at vi ble mer bevisst å tilby drikke og hvor viktig det er å drikke nok i løpet av dagen for alle på senteret, ikke minst for de som går på mange medikamenter. Et annet fokus kommunen har er i samarbeid med Dytt.no. Prosjektet heter Aktiv sammen, der man skal registrere aktivitet i løpet av dagen på data, og får opp et kart som viser hvor langt man har kommet. Målet var å ”gå over de syv fjellene” i løpet av våren. Våre seniorer bruker lite av denne typen teknologi, så for å hjelpe dem å få et forhold til dette malte vi et stort bilde med de syv fjellene som vi hang på veggen. For hver gang vi hadde gjennomført en aktivitet, som trappegåing, helsedans eller sittedans, fylte vi kuler på et glass. Når glasset var fullt flyttet vi en mann lengre fram i turen over fjellene. Dette gjorde det mulig for våre seniorer å forstå at gjennomført aktivitet førte til at «mannen» kom nærmere målet, og det skapte et fellesskap rundt et felles mål.

Benedikte: – Vi arbeider og tenker likt som Håstein seniorsenter. Vi har fokus på at seniorene våre skal oppleve mestringsfølelse og at hver enkelt skal bli sett og hørt. Jeg bruker min Marte Meo-utdanning hver dag. Vi snakker direkte til bruker og er bevisste både på stemmeleie og mimikk, som er viktig i arbeid med alle eldre. Vi er bevisst på tempo, turtaking, og jobber for at seniorene skal oppleve gode relasjoner med både ansatte og andre seniorer. Vi er bevisste på hvor de har sitt fokus og småprater rundt temaet som de er opptatt av. Vi ønsker å skape gode relasjoner for å oppnå trivsel, men har også fokus på selvbestemmelse slik at de selv får velge hva de ønsker å delta på. Vi har husmøter, slik at alle kan være med å bestemme hva de ønsker å gjøre på senteret. Alle hos oss skal få tilbud hver dag om aktiviteter både i gruppe og individuelt. Vi lager ukeplaner slik at alle kan se hva vi skal og kan forberede seg. Vi har flere med psykiatriske tilleggsdiagnoser som har særlig behov for forberedelse til hva som skal skje. Håstein og Myrdal seniorsenter samarbeider tett, med felles leder. Vi har felles fagkvelder, gjennomganger av lovverk, diagnoser, etiske dilemmaer, med mer. Dette tror jeg styrker sentrene, ved at vi arbeider tverrfaglig og at de ansatte har ulik bakgrunn.

Astrid: – Det handler også om brukernes aksept for at en blir eldre, verdien av informasjon og muligheter for innsikt i egen aldring.

Benedikte: – De trenger hjelp til å forstå den naturlige aldringen. For eksempel spurte en dame meg om hendene sine. Hun syntes de så annerledes ut og lurte på om hun var syk. Men hendene var helt naturlige, med aldersflekker, synlige blodårer og liknende. Hun var glad for avkreftelsen av sykdom. Våre eldre har lite skolegang og klarer heller ikke å hente informasjon om aldring uten hjelp. Der er seniorsentrene gode til å gi råd og informasjon om aldring, om sykdommer en må være observante på. Vi har holdt seniorkurs for våre brukere og tatt opp viktig tema om aldring. Vi er også flittige brukere av aldring og helse sine sider, som har mye god faglitteratur, sjekklister som vi kan bruke i vår hverdag.

Astrid: – Til sist har vi også en rolle med å avdekke sykdomsutvikling. For eksempel har vi en daglig aktivitet som borddekking der vi dekker til lunsj for cirka 20 personer fordelt på to langbord. Her kan vi personalet observere mye, og for eksempel oppdage en begynnende demens eller overgangen til en ny fase i en allerede kjent demensutvikling. Dette er en aktivitet som kan «avsløre» tap av funksjoner, for eksempel når noen begynner å glemme hvor koppen skal stå i forhold til skålen. Samtidig oppmuntrer vi. En person med demens vil gjerne klare det han eller hun alltid har klart, har det liksom i kroppen og «niholder» en periode på ”sine” oppgaver. Da er vi der, støtter opp og skryter av at bordet er fint dekket, selv om vi har veiledet og kanskje gjort mye av oppgaven. Det er følelsen vedkommende sitter igjen med som er viktig.

Her kan du sende mail til Astrid Stø

Her kan du sende mail til Benedikte Paulsen Simonsen

Her kan du sende mail til Therese Gjesdal

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*