En vernepleier med dobbeltkompetanse: vernepleierutdanning og egne erfaringer med psykisk lidelse

Dobbelkompetanse

Vernepleier Julie Frigård Storsve

I dette intervjuet deler Julie Frigård Storsve noen erfaringer fra å være vernepleierstudent med psykisk lidelse, og gir noen råd om det. Videre beskriver hun hvordan hun bruker sin dobbeltkompetanse i arbeid med pasienter i jobben som erfaringskonsulent i oppsøkende behandlingsteam (ACT), og teamets innledende skepsis til å ansette en erfaringskonsulent med vernepleierutdanning.

– Julie Frigård Storsve, du har det jeg kaller dobbeltkompetanse: du har både egne erfaringer med psykisk sykdom som har medført innleggelser i psykisk helsevern, og så er du utdannet vernepleier. Var du åpen om din psykiske lidelse under studiet, og hvordan var i så fall det?

– Jeg var ikke åpen om det overfor skolen før siste semesteret det siste året. Noen av mine medstudenter visste tidlig i studiet at jeg hadde en del utfordringer og i perioder var innlagt i psykiatrisk sykehus. Jeg måtte fortelle det for å kunne gjennomføre gruppearbeid, fordi det hendte at gruppeoppgaver og psykisk sykdom oppsto på samme tidspunkt. Det er vanskelig å styre det der. Jeg har alltid gjort «min del av jobben», men når du er innlagt kan det være vanskelig å få permisjoner til å delta på intervjuer og slikt. Vi løste det ved at jeg gjorde transkriberingen av intervjuene og at vi for øvrig fordelte oppgaver mellom oss som hvilken som helst annen gruppe. Jeg fikk permisjoner til ferdigstilling av gruppearbeidene, og det hele gikk ganske greit. Når det gjaldt forelesninger fikk jeg permisjoner til dette da det var forsvarlig. Høgskolen for øvrig visste ikke om min psykiske sykdom før jeg i siste praksisen  ble oppsøkt av en av mine tidligere medpasienter som praksisveileder kjente som en av byens rusmisbrukere. Jeg måtte svare for hvordan jeg kjente henne, og veileder tok kontakt med skolen og formidlet at de ikke lenger ønsket å ha meg der i praksis. Min psykiske lidelse kunne være en belastning for ungdommene jeg skulle arbeide med, mente han. Men ingen hadde noen gang gitt til kjenne at de opplevde noen psykisk lidelse hos meg, og de ga heller ikke uttrykk for at de var misfornøyd med jobben jeg gjorde. Det var slik høgskolen fikk kjennskap til min psykiske lidelse. Jeg fullførte praksisen, og fikk godkjent på alle mål. Bacheloroppgaven ble også skrevet med utgangspunkt i denne praksisen, også denne bestått.

– Fikk du noen tilrettelegging under studiet?

– Det var aldri nødvendig eller ønskelig med tilrettelegging i forhold til meg som student. Jeg synes imidlertid det ikke er så rart om studenter ikke tilkjennegir at deres psykiske helse er dårlig, dersom holdningene er de samme i dag som for 12 år siden. Jeg opplevde ikke støtte fra skolen i situasjonen jeg var i i forbindelse med siste praksisperiode. Jeg ble heller ikke tilbudt tilrettelegging av resten av skoleåret. Det opplevdes som at «nå har du kommet så langt, hvis vi er stille om det nå så er det best for alle parter». Det hadde gjort godt med litt støtte fra skolen den gangen, selv om jeg ikke nødvendigvis hadde ønske om tilrettelegging.

– Har du noen råd til vernepleierstudenter som har eller har hatt psykisk lidelse selv?

– Det er vanskelig å gi noen råd, for hver og en er i en unik situasjon. Men dersom du har opplevelse av at instituttet og medstudenter vil opptre støttende, vil åpenhet være å foretrekke. Tror jeg. Det er fullt mulig å gjøre en god jobb som vernepleier selv om man har en psykisk lidelse. Spørsmålet er heller hvordan du mestrer lidelsen din, tenker jeg. Dersom ditt fokus på egen sykdom er så stort at det kommer i veien for det faget du skal utøve, er det kanskje for tidlig å gå ut i praktisk virke. Som student tenker jeg det er fullt mulig å fullføre et studie så lenge du selv har kapasitet til det. Få ting i livet krever mer energi enn psykisk sykdom, men hvis du orker, er motivert, klarer å ha en faglig tilnærming og, ikke minst, er tilregnelig, ser jeg ingen grunn til å avbryte et studie på grunn av psykisk sykdom. Kan hende er det fornuftig å bruke permisjonsrettigheter eller få sykemeldinger underveis, for få kan klare alt på en gang. Ett råd har jeg forresten: Hvis du strever med livet, om du er student eller ikke – fortell det til noen! Om ikke til medstudenter eller instituttet, så til noen som kan hjelpe deg videre inn i behandlingsapparatet. Ingen klarer alt alene.

– I dag arbeider du som erfaringskonsulent i et aktivt oppsøkende behandlingsteam. Vanligvis har jo ikke erfaringskonsulenter en profesjonsutdanning. Hvordan har dette vært?

– Jeg jobber i ACT-team, som står for Assertive Community Treatment. Dette er et ambulant team som hovedsakelig arbeider med personer som har psykoselidelser. Vi arbeider i hjemmene, på kjøpesentre, i byen, på arbeidsplasser, vi bistår i møter med NAV, vi samarbeider med døgninstitusjoner. Vi arbeider helhetlig med både bolig, økonomi, arbeid/skole/aktivitet, medisinering og andre mestringsstrategier. Når de lyste ut stillingen var erfaringskompetanse den kompetansen de søkte etter. Erfaringskonsulenten med sin erfaringskompetanse skal i seg selv være en egen profesjon, ha en egen fagkompetanse. Da jeg i tillegg til erfaringskompetanse hadde en vernepleierutdanning, en fagkompetanse som allerede var representert i teamet, var dette noe de stilte seg skeptiske til. De var redde for at fagkompetansen skulle overskygge erfaringskompetansen, slik at de fikk en vernepleier fremfor en erfaringskonsulent i teamet. Men jeg hadde altså begge deler. Psykiatrien hadde under hele min utdanning pushet meg til å fullføre studiet, og når de nå ekskluderte meg som aktuell for stillingen syntes dette veldig urettferdig for meg. Likevel… Tilfeldigheter gjorde det slik at stillingen ikke ble besatt, og de måtte gå nok en runde i søknadsbunken sin. De hentet frem min søknad, og kalte meg inn på intervju. Jeg hadde jo vært syk mye lengre enn jeg hadde vært vernepleier, så i praksis hadde erfaringskompetansen min mer tyngde enn vernepleiekompetansen. Likevel kunne jeg jo ikke fraskrive meg utdannelsen min heller. Det jeg hadde å tilby var noe av begge retningene, og hvis jeg fikk lov ville mine bidrag bli hentet både fra den ene og den andre siden av meg. For øvrig var jo begge deler integrert inn i en helhet. Det ville være umulig for meg å delta i teamet uten vernepleieren i meg, da jeg ikke kan se hvordan dette kan spaltes ut. I dag er ikke dette lenger et tema, og min rolle i teamet er som erfaringskonsulent.

– Kan du si litt om hvordan denne dobbeltkompetansen kommer til uttrykk i møtet med brukere?

Vernepleier og erfaringskonsulent Julie Frigård Storsve

Vernepleier og erfaringskonsulent Julie Frigård Storsve

– Jeg bruker dobbeltkompetansen min hver dag. Den helhetlige tenkningen jeg opplever at vernepleieren er god på, gjennomsyrer alle mine samtaler med pasienter. Tanken om at alle de ulike sidene ved pasientens liv virker inn på hverandre er naturlig for meg å ha med meg, uansett hva som er temaet for samtalen. Jeg kan gi et konkret eksempel. En kvinne, la oss kalle henne Sara, er 27 år, har en psykoselidelse og har vært innlagt i institusjon mange ganger. Når psykosesymptomene er sterkt tilstede og ikke vil gi henne fred, blir hun tiltagende suicidal og synes i det hele at livet er et håpløst prosjekt. I møtene med Sara kan jeg si noe om at jeg kjenner igjen opplevelsen av at alt er håpløst, at ingenting nytter og at både selvskading og suicidalitet er naturlige reaksjoner når påkjenningene blir så store. Jeg forsøker å anerkjenne reaksjonene hennes og si noe om at de er gjenkjennbare, at når alt oppleves mørkt og vanskelig så er det umulig å tenke positive tanker om fremtiden. Jeg forsøker å tilkjennegi et fellesskap samtidig som jeg er tydelig på at jeg har erfaring med at ting kan endre seg. Jeg kan holde fast i troen når Sara ikke har kapasitet til det selv. På denne måten har vi en relasjon som innebærer både et fellesskap og en tillit. Når relasjonen er på plass, kan jeg lettere komme i posisjon til å avdekke hva i livssituasjonen som har bidratt til økt symptomtrykk. Det kan være vanskeligheter i relasjoner til andre som har vært en utløsende faktor. Kanskje er det opplevelsen av å mislykkes med skolegang, økonomi, og livet for øvrig. Særlig vanskelig er det å forsone seg med at livet ikke har blitt som planlagt, og ønsket.  Sara har vanskelig for å be om hjelp og støtte av hjelpeapparatet, særlig når hun opplever å være forlatt og alene. I mange tilfeller forsøker hun å håndtere tapene sine med alkohol og tabletter, med selvskading og selvmordsatferd. Stressfaktorer fører gjerne til at psykosesymptomene tiltar i styrke og blir vanskelig for henne å se hvordan hun skal orke å fortsette kampen for en friskere tilværelse. Hun fremstiller det slik at det er psykosesymptomene som er årsaken til at hun er suicidal. Jeg har fått blitt svært godt kjent med Sara og vet en god del om hennes sårbarhetsfaktorer. Ved å kartlegge livssituasjonen hennes her og nå kan vi sammen se reaksjonsmønstrene og starte oppnøstingen av hvorfor symptomtrykket har økt den siste tiden. Når vi har kartlagt det sammen, kan vi starte arbeidet med å redusere symptomene ved hjelp av ulike mestringsstrategier. At jeg har dobbeltkompetanse gjør at jeg raskere kommer tett på og får raskere tilgang på hva utfordringene dreier seg om. Jeg legger stor vekt på å normalisere reaksjonene, og kan både se og si mye om det naturlige og logiske i «galskapen».

– Vil du fortelle om noen av dine egne gode og dårlige møter med fagpersoner i perioden du var syk –  og hva som gjorde de gode møtene gode, og de dårlige møtene dårlige?

– Jeg har møtt mange fagpersoner som har intensjoner om å gjøre møter gode. Jeg har møtt mange som har klart det, men jeg har også møtt noen som har litt å gå på. Det er egentlig små ting som gjør store forskjeller synes jeg. Når man er innelåst på en psykiatrisk avdeling har man ingen behov for å til stadighet få innprentet at man har mistet friheten og kontrollen over eget liv. Når miljøpersonell klirrer med nøkler og vifter med skjemaer oppleves det gjerne som maktarroganse. Man skal som hjelper være veldig bevisst på maktbalansen i relasjon til pasienten. Når man også som pasient, underlagt andres kontroll, ikke blir gitt forutsigbarhet i hva som skal skje, eller hvorfor noe blir gjort, når man som pasient opplever at avtaler blir brutt – da er avstanden mellom pasient og hjelper stor, og det er vanskelig å bygge gode relasjoner. For meg er relasjon overordnet hvis det skal være mulig for meg å motta hjelp. Relasjon som inneholder tillit er utgangspunkt for alt, og da kan man oppnå ganske mye. Jeg tenker også det er forskjell på å behandle en diagnose og å forholde seg til hele personen. Det er lett som pasient å utvikle en identitet som sier at man er syk. At man er pasient. Man mister raskt opplevelsen av å være arbeidstaker, nabo, søster, onkel, og så videre. For meg har alltid gode møter inneholdt elementer som har gjort meg til mer enn en pasient. Behovet for å bli sett som et unikt individ er kanskje aller størst når en er i en rolle som hjelpetrengende. Man trenger å kjenne at man er annerledes enn pasienten på naborommet, eller pasienten som har navnet sitt etter deg i behandlerens avtalebok. Man er noe eget. Ett fokus er hva som feiler meg, et annet er hva som har skjedd meg. Et tredje er hvem jeg er og hva jeg kan bidra med. Når jeg opplever at en hjelper har interesse for alle sidene ved meg, da opplever jeg et godt møte. Når jeg møter en hjelper som ikke på forhånd har bestemt seg for hvem jeg er før han lærer å kjenne meg, men møter meg med åpenhet og nysgjerrighet på hvem jeg er – da opplever jeg å bli sett. Og det er kanskje viktigst av alt: å bli sett.

Her kan du sende mail til Julie Frigård Storsve

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*