En vernepleier i barnevern

Bufetats omsorgsinstitusjoner i Agder

Vernepleier Steinar Gilje

Steinar Gilje har tolv års fartstid i barnevern. I dette intervjuet forteller han om sin vei inn i barnevernsarbeid, hva han mener å bringe til feltet som vernepleier, hva som inspirerer ham i arbeidet, og blandete erfaringer med faglig samarbeid på et felt som er og har vært preget av kryssende behandlingsideologier.

Steinar Gilje, du er vernepleier og jobber i barnevernet. Hvor jobber du, mer eksakt? 

– Jeg jobber i en av Bufetats omsorgsinstitusjoner i Agder. Inntil for kort tid siden var jeg ansatt på Sandefjord Ungdomssenter, en såkalt MultifunC-institusjon, der jeg hadde jobbet siden august 2011 som ledende miljøterapeut. Etter autorisasjon som vernepleier i 2003 har jeg utelukkende arbeidet i barnevernsinstitusjoner og omsorgssentra. Først i de tre private institusjonene K-ART, Stiftelsen Hvasser og Behandlingssenteret Små Enheter. Så var jeg så heldig å bli ansatt i Bufetat i 2007 og fikk være med både på oppstarten, og dessverre også nedleggelsen, av Eidsvoll Omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere, før veien førte meg videre til Sandefjord.

Hvordan kom du inn i barnevern? 

– På slutten av syttitallet gikk jeg på Agder folkehøyskole sammen med fire unge rusbrukere: hvor jeg lærte spesielt Glenn og Stanley godt å kjenne. Uten å informere hverken skole eller formelt nettverk hadde Bergen kommune kjøpt fire plasser til dem på denne folkehøgskolen, og sikkert løst et kortsiktig behov. Dette er ikke taushetsbelagt informasjon, da Glenn selv skriver om denne tiden i sin bok «Nord og ned. Mitt liv som junkie». Boken kom ut på Spartacus forlag like etter Glenns død i 2010. På denne skolen stiftet jeg for første gang kjennskap til en ungdomskultur preget av rus. Og jeg visste helt klart når jeg sluttet på skolen i 1979 at før eller senere måtte jeg bruke år av mitt liv for på et eller annet vis kunne utgjøre en forskjell for ungdom med denne bakgrunnen. Det var for ille å se hvor fort ting kunne gå fra vondt til verre. Men jeg måtte altså fylle 40 før jeg var moden nok til å gjennomføre dette. Så i år 2000, etter bla. å ha solgt agenturforretningen og trykkeriet mitt i Porsgrunn, satte jeg meg på skolebenken på Høgskolen i Telemark, og i 2003 bar det rett inn i barnevernets institusjoner som nyutdannet vernepleier.

– Hvordan ser du på det å jobbe som vernepleier i barnevern? 

– Vernepleieres primæroppgave er tradisjonelt å jobbe sammen med, og for borgere med funksjonshemming. Tidligere har en snevert begrenset dette til mennesker men en utviklingshemming, men «Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede 1990-1993 og 1994-97» benyttet følgende definisjon:«Funksjonshemning er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse». Samtlige av de ungdommene jeg har jobbet med siden 2003 oppfyller dette kriteriet, alle har manglet en eller flere forutsetninger som er vesentlig for å skape seg selv et verdig liv med selvstendighet og sosial tilværelse.  I alle disse barnevernsinstitusjonene har jeg funnet min plass som vernepleier og medarbeider, og oppfyller mitt samfunnsansvar innen fag og forpliktelser overfor denne brukergruppen med bakgrunn i nettopp handlingsplanens utfordringer.

– Kan du si litt om hvordan du som vernepleier har opplevd å jobbe i settinger som tradisjonelt har vært dominert av andre yrkesgrupper?

– For meg har alltid det tverrfaglige arbeidet hatt stor verdi. At fagpersoner med ulik bakgrunn og ståsted kan jobbe sammen gjør at en kan se utfordringene fra forskjellige synsvinkler og dermed få et bedre helhetsbilde av utfordringene klienten står ovenfor. Vernepleierutdanningen består jo som kjent av både en helsefaglig og sosialfaglig del. Dette kan sette vernepleieren i stand til å se mer helhetlige sammenhenger. De aller fleste ungdommene jeg har jobbet med oppigjennom har også vært komplekse og har hatt sammensatte livsutfordringer og vansker. Således er vår «dobbeltutdanning» perfekt for å jobbe med ungdom med «dobbeltutfordringer» og unge voksne med «dobbeltdiagnoser». Dessverre har jeg opplevd en del uforstand i våre institusjoner i de årene jeg har vært i feltet. I de private behandlingsplassene var ofte den største utfordringen at ungdommenes behov alltid ble trumfet av aksjonærenes krav til avkastning på innvisitert kapital, slik at den ansattes sikkerhet og ungdommenes behov altfor ofte ble ofret på eierens utbyttebegjærs alter. I statlig barnevern har jeg jobbet mest i tunge «atferdsinstitusjoner», hvor en behandler ungdom med den høyeste antisosiale skåren, det vil si ungdom med store traumer, store utfordringer og ofte «mye adferd». Men, sammen med disse utfordrende ungdommene møtte jeg også noen av de mest utfordrende terapeutene. For eksempel nyutdannede bachelorer som var fulle av seg sjæl, sine skjemaer, husordensreglement, rutinepermer, metodikker og troen på at det var det eneste verktøyet som kan hjelpe traumatiserte ungdommer. På steder der det var mange nyutdannede ble det lett skapt en kultur preget av en nesten religiøs holdning til regelverk, metodikk struktur og manualer. I en slik kultur kan mange, i redsel for å gjøre noe galt, ha lett for å bite seg fast i nedskrevne rutiner og regler uten å reflektere over og filtrere dem gjennom vurderingen «er min handling akkurat nå til barnets beste?». Enkelte terapeuter var også på jakt etter om de i kollegiet som evnet å skape en relasjon og terapeutisk allianse med ungdommene kanskje brøt med institusjonens metode eller interne regler. Jeg etterlyser derfor mer fokus på etikk, verdiorientering og empatisk tenkning i høgskoleutdanningene som kan gi de nyutdannete større motstandskraft dersom de møter slike kulturer. Det vil med rettighetsforskriftens formålsparagraf som bakteppe, sette terapeuten i stand til mer å kunne stole på sitt eget verdigrunnlag og sin egen refleksjonsevne når en møter dilemmaer i behandling og omsorgsgiving . For meg har det vært baksiden av medaljen med å være vernepleier i barnevern – når jeg treffer miljøer med klokkertro på at struktur er løsningen i nær sagt alle møter imellom terapeut og ungdom. Erik Larsen formidler at relasjon uten struktur er kaos, men at struktur uten relasjon er overgrep, og det støtter jeg. Som terapeut skal jeg både bekrefte og korrigere og jobbe i spennet mellom distanse og nærhet, men alt må tilpasses klienten og situasjonen. Så blir vår jobb å balansere vårt indre potmeter på en måte som gjør oss i stand til å beherske begge deler like godt, og dette kan ikke manualbeskrives. Men for all del, jeg har møtt svært mange varme, empatiske, flotte, gode barnevernsterapeutkollegaer, og når alt kommer til alt er det disse kollegaene som har festet seg og sitter igjen.

– Hva er det du som vernepleier bidrar med inn i det tverrfaglige samarbeidet der du jobber?

– Å se det helhetlige mennesket, forholdet imellom ungdommens atferd og helseaspektet. Nå har «traumebasert omsorg» blitt et honnørord også i tung atferdsbehandling. Men for to-tre år siden var det i større grad et skjellsord, og som min daværende sjef sa: «Vi driver ikke med omsorg her – vi driver behandling». Som vernepleier med fokus på relasjon, terapeutiske allianser, mestring og det å flagge ungdommens seiere var det smertefullt å se hvordan enkelte uten denne tenkningen har kunnet tillate seg å behandle våre ungdommer som så tydelig viste frem misforholdet «mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse». Nå har vinden snudd, og vernepleierens helhetstenkning kontra det fragmenterte klientbildet jeg tidligere opplevde, vinner mer og mer fram og tar større og større plass i behandlingen og oppfølgingen i våre institusjoner. Mitt utgangspunkt er ofte Hilchen Sommershilds «styrk sterke sider», og Arnold Goldsteins «catch them being good».

– Hva legger du i traumebasert omsorg?

– Jeg opplever det nærmest som et paradigmeskifte ute i praksisfeltet etter at R-BUPs programmer Handlekraft og Vidsynt ble implementert. Det ble for mange en helt annen måte å se ungdommene på. Fokuset ble endret fra først og fremst å se den utfordrende atferden, til å se den som den unges smerteutrykk og som en kommunikasjon av traumatiserende hendelser påført i oppvekst og økologi. En slik måte å se ungdommene på utløser langt mer empati og forståelse og tilnærming blant personalet som jobber med dem. For meg oppsummeres mye av dette i 150 år gammel dansk visdom, der Søren Kirkegaard sier: «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst». Ungdommene som henvises til våre institusjoner passer ikke alltid inn i våre skjemaer og metodebeskrivelser. Da må vi som hjelpere heller forsøke å tilpasse virkemidlene til ungdommene enn ungdommene til virkemidlene, for å møte dem på deres behov der de befinner seg i livene sine. Tidligere har jeg noen ganger opplevd min arbeidshverdag som et forsøk på å tette en rund flasketut med en firkantet kork. Det gikk dårlig. Dette er til min store glede i stor grad under endring nå, og jeg tror vi står foran en fremtid hvor det institusjonsplasserte barnet og ungdommen vil bli møtt med større forståelse, varmere hender og klokere hoder enn hva det kanskje ble tidligere, og at Barnevernsproffene har mye for seg når de ønsker seg at «Kjærlighet må bli del av formålsparagrafen i den nye barnevernsloven».

Her kan du sende mail til Steinar Gilje

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*