Har skrevet innføringsbok i vernepleie

Vernepleierne Inger Nordlund, Anne Thronsen og Sølvi Linde

Innføring i vernepleieInger Nordlund, Anne Thronsen og Sølvi Linde, vernepleiere og lærere ved Høgskolene i Telemark og Bergen, har gitt ut boken Innføring i vernepleie. Kunnskapsbasert praksis. Grunnleggende arbeidsmodell. Her utdyper de sine intensjoner med boken, diskuterer bokens faglige grunnelementer, og viser hvordan noen av de senere årenes bidrag til vernepleiefaget kan sees i sammenheng.

– Dere har gitt ut en innføringsbok i vernepleie – meg bekjent, den første. Betyr det at vi etter seksti år er i ferd med å sirkle inn en klarere forståelse av essensen i det vernepleiefaglige? Og i så fall, hva er den?

Anne Thronsen: – Vi har forsøkt å samle noen tråder som kan bidra til en samlet framstilling av hva vernepleie er. Ved å plassere vernepleie inn i relevante utviklingstrekk i det helse- og sosialfaglige feltet gjennom de 10 siste årene, beskriver vi hvordan faget framstår i dag. Vi har valgt å kalle det en innføringsbok fordi vi tar opp helt grunnleggende forståelser for metodisk arbeid som vi mener må ligge til grunn for faglig skjønn og refleksjon. For studenter mener vi derfor boka kunnskapsmessig plasserer seg før Owren og Linde 2011 og Ellingsen 2014 – to andre sentrale bøker med et særlig fokus på vernepleie. Vernepleie er mangfoldig og vårt fokus har blant annet vært å plassere vernepleie som del av en kunnskapsbasert praksis.

Vernepleiefaglig teori og praksis
Owren, Thomas og Sølvi Linde (red.) Vernepleiefaglig teori og praksis – sosialfaglige perspektiver. Universitetsforlaget 2011.

Inger Nordlund: – Som en første innføringsbok i vernepleie er det et dristig, men kanskje også et nødvendig prosjekt. Som Anne sier, er det etter hvert kommet flere bøker som omhandler ulike sider av vernepleiefaglig tenking og forståelse. Vi gir med denne boken vårt bidrag til forståelse av vernepleiefaglig kompetanse, relatert til historikk og dagens debatt. Vi viser til at vernepleier er autorisert helsepersonell, at vernepleiefaglig kompetanse er sammensatt av helsefaglige, sosiale, pedagogiske og samfunnsmessige kunnskapsområder og at vernepleiefaglig arbeid i stor grad er relatert til mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser med tjenestebehov i livsløpsperspektiv. Vi håper at boka kan være et bidrag til bevisstgjøring og debatt angående retning for videre utvikling av vernepleiefaglig kompetanse

Sølvi Linde:
– Ja, det er jo pussig at vernepleiere, som selv om de har en klar forståelse for at de er profesjonelle yrkesutøvere, i så liten grad har klart å beskrive sitt fag. Som lærere har vi ofte opplevd at studentene strever med å beskrive faget, og vi har ønsket å hjelpe dem. Men det er også en viktig erkjennelse at faget ikke kan beskrives med få ord. Som Inger er inne på, håper vi at flere kan henge seg på en slik debatt og at vi sammen kan gjøre beskrivelsene av faget mer tydelig.

– Så bra. Boken har to undertitler. Den første er ”Kunnskapsbasert praksis”. Hva kjennetegner en kunnskapsbasert vernepleiefaglig praksis, tenker dere?

Sølvi Linde: – Først og fremst en forventning om at vernepleieres arbeid i feltet ikke skal være tilfeldig, men bygget på samarbeid med den personen eller de personene det gjelder, og på forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap. Selv om boken heter «Innføring i vernepleie» tar den ikke grundig for seg teori knyttet til helsefaglige, sosiale, pedagogiske og samfunnsmessige områder som vernepleie omfatter. Boken omhandler først og fremst organisering av det vernepleierfaglige arbeidet. Hvordan en systematisk skal gå frem for å innhente den nødvendige kunnskapen til beste for den eller de det gjelder.

Vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn
Ellingsen, Karl Elling (red.) Vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn. Universitetsforlaget 2014.

Inger Nordlund: – Ja, er mye enig med Sølvi her, men tenker at vi må presisere at innen begrepet kunnskapsbasert praksis slik vi har brukt det, er brukerkunnskap forstått som kunnskapen som bruker selv innehar. Forståelsen av begrepet kunnskapsbasert praksis er hentet fra Nasjonalt kunnskapssenter. I en kunnskapsbasert vernepleiefaglig praksis vil et særlig kjennetegn være både kunnskap om og ferdigheter i kommunikasjon og samhandling med mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser, for å kunne ivareta den delen som omhandler brukerkunnskap. I tillegg til presentasjon av en modell for organisering av arbeidet, er boka et bidrag til forståelse av en bredde i kunnskapsgrunnlaget i, og rammene for, en vernepleiefaglig kunnskapsbasert praksis, selv om tematisk innhold innen kunnskapsområdene i liten grad er omtalt.

Anne Thronsen: – For meg betyr å jobbe kunnskapsbasert å styrke det faglige grunnlaget vi tar våre faglige avgjørelser på som vernepleiere. Erfaringen er at studenter ofte har kunnskap på et for lavt presisjonsnivå også ut i studiet, og derfor har et fokus på kunnskapsbasert praksis i en innføringsbok vært viktig for oss. Kunnskapsbasert praksis er å ta faglige avgjørelser basert på ny forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og tjenestemottakers kunnskaper, ønsker og behov. Det er både en kunnskap og en holdning studenter må ha med seg fra starten av studiet.

– Den andre undertittelen er ”Grunnleggende arbeidsmodell”. I modellen finner vi kjente elementer – kartlegging, analyse, målvalg, metodevalg, tiltak, evaluering – men dere bryter med den vanlige sirkelformen. Med utgangspunkt i den didaktiske relasjonsmodellen setter dere disse elementene opp i en stjerne. Hva kan være fordeler og ulemper med det være, tenker dere?

GAVE_illustrasjon

Anne Thronsen: – Den umiddelbare fordelen jeg ser er at modellen kan illustrere for studentene at alle delene er gjensidig avhengig av hverandre. En sirkel forbinder de ulike delene i en kontinuerlig prosess, men det kan være vanskeligere for studenter å se at de kanskje må gå tilbake til deler som ikke nødvendigvis er rett foran eller bak der de er. For eksempel kommer studenter ofte inn i praksisfeltet hvor tiltak allerede er i gang. Et åpenbart spørsmål bør da være hva som er mål med tiltaket, og videre hva som er kartlagt for å nå det målet og så videre. Poenget er at studentene vil kunne se hvordan de ulike delene både påvirker hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre i en kunnskapsbasert praksis. En praktisk opplysning er forresten at i de første eksemplarene av boka manglet en forbindelse i modellen mellom kartlegging og tiltak som forlaget nå har rettet opp. Hvis noen har disse tidligste utgavene er det fint om de supplerer modellen. Ulempen med modeller er forenkling, ingen modeller kan ta opp i seg det komplekse i vernepleiefaglig arbeid. Dersom modeller oppfattes som oppskrifter kommer vi til kort. Modellen er en struktur som er ment å hjelpe studentene til å analysere vernepleiefaglig arbeid, men som selvsagt må suppleres med faglig skjønn og etisk refleksjon. Vi har laget en modell og forhåpentligvis vil den leve et aktivt liv i feltet der flotte, kloke vernepleiere kan diskutere og supplere den. Er ikke det fagutvikling?

Inger Nordlund: – Det er en fordel etter min mening, at modellen synliggjør at kategoriene henger sammen og gjensidig påvirker hverandre. Den andre fordelen er at den er kjent i mange ulike miljø, ikke minst i opplæringsmiljø siden den er utviklet innenfor pedagogikken. Vernepleiere jobber ofte med opplæring/utvikling og i samhandling kan det være en fordel at man har et felles begrepsapparat. Innen helsefag brukes ofte modeller som er varianter av problemløsningsmodellen og Demings sirkel. Modellene illustreres gjerne med faser som følger på hverandre i en gitt rekkefølge. I et behandlingsperspektiv med «bli frisk» som et sentralt mål, er det gjerne mer gitt en «begynnelse og en slutt», enn i et langvarig samhandlingsforløp, gjerne med et livsløpsperspektiv, der læring og trivsel er sentrale målsettinger.  Man må likevel ha med seg at ingen modell er fullkommen, kategorier vil både bygge på hverandre og påvirke hverandre. Vi landet på didaktisk relasjonsmodell fordi den enklere kan illustrere sammenhenger og den er kjent.

– Dere har også hentet frem Lauvås og Handals modell for praktisk yrkesteori (PYT) med nivåene P1 –  handling, P2 – teoretiske og erfaringsmessige begrunnelser, og P3 – verdibaserte begrunnelser. De knytter den til faglig veiledning, dere foreslår den til bruk i analyse og drøfting. Hva tenker dere at den tilfører i vernepleiefaglig arbeid?

Anne Thronsen: – Jeg tror modellen er nyttig fordi den tar utgangspunkt i handling. Vi har gjerne to typer studenter. Det er de som gjør og gjør, men som har et lavt presisjonsnivå på kunnskap og verdier. Og så er det de som kan gjengi teorier og kunnskapsgrunnlag på et høyt presisjonsnivå og snakker om alle gode verdier, men som ikke greier å omsette det til handling. Fordi denne modellen starter i det konkrete med handlingen på P1-nivå kan den hjelpe studenter til en bevisstgjøring på både gjengivelse og forståelse av kunnskap og verdier på P2 og P3, og anvendelse av kunnskapen gjennom hvordan de faglig begrunner handlingen på P1 igjen. På den måten kan den også bidra til å ivareta taksonomien i studentenes læring.

Sølvi Linde: – Analyse og drøfting forutsetter at en ser nøye på den teoretiske kunnskapen som kan belyse problemstillingen, erfaringene en har og hvilke verdier en tenker er viktig å prioritere. Jeg tror det vil være lettere for studenter å gjennomføre en grundig analyse/ drøfting i en større arbeidsprosess, dersom de regelmessig og systematisk øver seg på å gi begrunnelse som berører nettopp teori, erfaringer og verdier.

– Brukt slik, forekommer det meg at Lauvås og Handals P2 og P3-nivåer tilsvarer det Løkke og Salthe (2012) kaller deskriptive og normative premisser – slik jeg har satt det opp her. Hva tenker dere om det?

Anne Thronsen: – Det er jeg helt enig i, og vi har også forsøkt å skrive noe av den koblingen inn i boka. Ikke bare Løkke og Salthe fra 2012, men også kapittelet til Jon Løkke i boka til Ellingsen fra 2014. Jeg mener vel at vår innføringsbok, Owren og Linde 2011 og Ellingsen 2014 bør være del av studenters grunnleggende kunnskapsgrunnlag i vernepleie, og komme tidlig i studiet.

Inger Nordlund: – Når vi her snakker «tidlig i studiet», så må vi også gjerne ta med at vi har sagt i boka at GAVE er tenkt som et generelt verktøy uavhengig av spesielle perspektiv i det faglige arbeidet, og at vi har prøvd å forklare grunnleggende begreper og oppgaver i hver kategori, derfor er den kalt en grunnleggende arbeidsmodell.

Sølvi Linde: – Ja, det samsvarer i stor grad, men samtidig er deres henvisning til normative og deskriptive premisser knyttet til grundig forberedelse av tiltak. Lauvås og Handal sin modell, slik vi bruker den, er en enkel måte å bli bevisstgjort kunnskapene og erfaringene en har og hvilke verdier en faktisk vektla da en handlet, altså i etterkant av en situasjon. En kan bruke modellen når en øver seg på å beskrive hva som skjedde og forstå hvorfor det ble som det ble. Enkle nyttige verktøy til hjelp i utvikling av faglig bevissthet er bra å ha i en verktøykasse.

– Til sist, forkortelsen av deres Grunnleggende Arbeidsmodell i VErnepleiefaglig arbeid er GAVE, som kan gi mange ulike assosiasjoner. Hva legger dere i det?

Anne Thronsen: – Det har jeg kanskje ikke hatt så veldig stor bevissthet om, men vi tenkte mer at det var en god forkortelse som var lett å huske. Vi har aldri tenkt at modellen er en «gave til vernepleie» om noen skulle ha kommet på den tanken. For meg er det bare en forkortelse av Grunnleggende Arbeidsmodell i VErnepleie. Men hvordan vi opplever gaver er individuelt, og stort sett forbinder vi vel gaver med noe positivt.

Inger Nordlund: – Opplever heller ikke at vi hadde en veldig bevissthet om hvilke assosiasjoner forkortelsen kunne føre til, men at det var en forkortelse som var lett å huske. I etterpåklokskapens lys, ser det kanskje litt annerledes ut. Uansett, så mener jeg at bevisstheten rundt krav til profesjonalitet og systematisk arbeid, på mange måter kan ses som en gave til utviklingen av det vernepleiefaglige arbeidet. Her mener jeg at det atferdsterapeutiske miljøet viste vei, og bidro til utvikling av sterkere bevissthet rundt systematisk faglig tenking og jobbing også med utgangspunkt i andre faglige perspektiv.

Sølvi Linde: – Jeg synes det var en grei forkortelse som var lett å huske, litt korttenkt kanskje, men sånn var det.

Her finner du Universitetsforlagets side om boken

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*