To vernepleiere i arbeid med enslige mindreårige flyktninger

Vernepleierne Martha Mikkelsen og Tea Berteig

Martha Mikkelsen og Tea Berteig er begge vernepleiere, og jobber med enslige mindreårige flyktninger, Martha i en kommunal bolig, Tea i et statlig mottak. I dette intervjuet diskuterer de hva de legger vekt på i sitt arbeid med denne gruppen, hvordan de jobber, noen ulike utfordringer de møter, og hvordan de håndterer dem.

– Martha Mikkelsen og Tea Berteig, dere er begge vernepleiere. Hvor er dere utdannet og hvor jobber dere nå?

Martha: Jeg er utdannet ved Høgskolen i Telemark, avdeling Porsgrunn. Jeg var ferdig i 2006 og har jobbet i en kommunal bolig for enslige mindreårige flyktninger siden da. Jeg hadde et stort engasjement for flyktninger fra før jeg begynte på vernepleien, da jeg hadde hjulpet til som frivillig ved et mottak i Kvinnherad. Og så liker jeg godt å jobbe med ungdommer. Min plan var å jobbe som flyktningkonsulent, men engasjementet for ungdommene har vært så stort at jeg har blitt værende i boligen.

Tea: Eg er utdanna på Høgskulen i Bergen og gjekk ut i 2015. Etter utdanning jobba eg i same bufellesskap som eg hadde gjort gjennom utdanninga. Så begynte eg i fast stilling på Statlig mottak for enslige mindreårige for 3 månader sidan.

– I dette arbeidet, hva legger dere særlig vekt på?

Martha: Å gi dem en framtid i Norge. Og da blir språkopplæring viktig. Vi bruker en del tolk i begynnelsen og setter gule post it-lapper på ting for at de skal lære hva ting heter på norsk. Det er mål at ungdommene skal bli i stand til å skape trygge relasjoner og få bærekraftige nettverk via aktivitet og jobb, og da må vi få dem i gang med noe. Vi lager framdriftsplan når de flytter inn, bruker ukeplan og følger handlingsplaner. De gir utrykk for at de trenger krav for å ikke bli for passive, og at de lærer gjennom å ha oppgaver. Ved å ha ukeansvar lærer de å lage mat. Vi  veileder dem i klesvask og å komme seg til og fra steder på egen hånd. De gir også tilbakemelding til oss om at det hjelper på psykisk stress å få være med på aktiviteter som kino, gå ut å spise og bowling. Jeg foreslår kjøreturer, tar dem med for å spille fotball, spiller spill som aktiverer konkurranseinstinktet og fører til latter og glede, legger til rette for de sosiale måltidene der det skapes rom for de gode samtalene om tema de er opptatt av. Skal vi få til inkludering må vi legge til rette for deltakelse på organiserte aktiviteter der de kan få venner og gode opplevelser. Vi prøver å få ungdommene våre inn i idrettslag og få til fadderordninger, for at de skal bli kjent med norske miljøer. De sier at de savner arenaer for å være med norske ungdommer. Det handler også om at skolen ikke gir dem mulighet til integrering i den grad vi ønsker. I dag går de på voksenopplæringen i nabokommunen og de savner å gå på skole med norske ungdommer. Det er store variasjoner på skoletilbudene i kommunene. Store byer har ofte bedre tilbud. Vi har en vei å gå der, men ser at det er en større vilje nå etter at strømmen av flyktninger har økt og kommunen mottar flere.

– Hvor lenge er de hos dere?

Martha: – De bor i boligen fra 6 til 9 måneder. Vi prøver å lage overgangen til hybel så god som mulig, bygge på kartleggingene vi har gjort, samtale og planlegge nok sammen med dem når de skal flytte. Vi har stor forståelse for at overganger er vanskelig. Det er viktig at de har forskjellige voksne som de knytter gode relasjoner til, og vi legger vekt på å samarbeide med både helsesøster, barnevern og lege. Jeg er opptatt av å snakke med ungdommene om hvem de kan snakke med når de har det vanskelig, slik at de har en plan. Minne dem om at de kan bruke nettverket sitt, at de har ressurser rundt seg, og er også selv er ressurssterke. Et annet tema er at det kan være en god ide å planlegge hvem de skal være sammen med i høytider, helger og ferier, slik at de ikke blir alene. For noen kan møtepunkt som kirke eller moske være steder der de kan treffe folk fra egen kultur, som kan bidra til å bygge både identitet og selvfølelse og dempe noe av savnet etter familien og hjemlandet.

Tea: Eg legg mykje vekt på relasjonbygging og fysisk aktivitet. Me spelar kort, sjakk og andre spel med ungdommane nesten kvar kveld. Då gir det rom for å snakke laust og ledig og ha det kjekt saman. Det er spesielt stas når rykte om at det er bingo på personalets møterom er sprett ut til ungdommane – då kjem nesten alle for å delta. Me går også på fjellturar med mindre grupper for å skape relasjon, då snakkar dei med kvarandre og personal om stort og smått, før en obligatorisk bildeshoot på toppen. Fotball, volleyball, aking, teikning, hekling og samtalar med tolk er andre eksempel. Eg har stort fokus på relasjon fordi dei må ha tillit til oss, tørre å komme med det dei sit inne med, tørre å be om hjelp til dei vanskelige spørsmåla med mer. Også fordi me jobbar med ein gruppe som er utsatt for utnytting – korfor skal dei velge å høyre på oss, dersom kriminelle tek dei i mot med opne armar og lokke med fristande tilbod? Fysisk aktivitet trur eg er viktig for den psykisk helsa. Er du sliten nok så sovnar du om kvelden. Og eg trur det gjerne er då ein er mest utsatt for å kjenne på dei vonde tankane. Eg trur dei sit med veldig mange vonde tankar som personalet ikkje kjenner til. Eg trur mange av dei har opplevd mykje i livet sitt. Sjølv om nokre kanskje har hatt det forhaldsvis bra i heimlandet sitt, så høyre me at reisa deira gjerne har vore veldig tøff. Eg reknar også med at savn av familie og andre er kjensler dei sit med. Ellers så er det viktig som Martha seier: rettleiing. Det skjer daglig heile tida ved matlaging, huslige gjeremål, og kan handle både om bekledning i kulden, mørket og sportslig opptreden. Med tanke på korleis vernepleiarar gjerne jobbar, så lagar me oversiktlige plakatar og vekeplanar til ungdommane. Dette kan vera eit bilde av vaskemaskin: Gensar, t-skjorte, shorts – 40 grader. Truse, sengekle – 60 grader. Korleis vaskemiddel skal du bruke og kor skal det puttast er med på plakaten. Få har vaska kleda sine sjølv før, andre har aldri sett ei vaskemaskin. Her er også bilete av ullsymbol og vaskemiddel for det. Til ein ungdoms store fortvilelse vart gensaren alt for liten etter feil vasking. Me henviste då til plakaten, før me laga sitteunderlag og skosåler til vedkommande av gensaren. Sportslig får dei tilsnakk ved usportsleg opptreden i gymsalen. Det er til dømes ikkje greit å ta igjen på motspelar om du blir sur. Me rettleiar dei og realitetsorienterar dei på norsk samfunn – du kan ha vondt, du røyser deg, tek motspelar i handa og fortsette å spele med fokus på å score mål og spele kvarandre gode.

Martha: Heilt enig med deg Tea om relasjonsbygging. Spesielt synes eg at traumebasert omsorg har lært meg masse om akkurat det. Traumebasert omsorg tar utgangspunkt i å være opptatt av å skape gode relasjoner, ved tillit, trygghet og forståelse. Prøve å forstå personen bak adferden og hva som utløser irrasjonell eller sterke følelsesmessige utbrudd. Vi har 3 hovedkategorier som heter ”freeze, fight og flight”. De fleste mennesker har opplevd noen traumer, men enslige mindreårige flyktninger kan ha opplevd større traumer og ha flere vonde opplevelser bak seg enn andre. Freeze, fight og flight kan for eksempel uttrykkes ved at vedkommende trekker seg inn i seg selv,  går til kamp eller flykter fra en situasjon. Disse reaksjonsmønstrene er knyttet til tidligere opplevelser som aktiveres når noe skjer som minner dem om noe som har skjedd før, et traume, og at traumet da reaktiveres.  Å kunne forstå og kunne få tillit til å snakke om sorg, savn og traumer blir viktig. Vi har også vekt på fysisk aktivitet, musikk som er universelt fenomen, og humor. Jeg snakker med dem om musikk, hører på musikk sammen med dem, viser dem nye sanger. Musikk åpner for å glede oss i fellesskap og for samtale.

– Uten å bryte taushetsplikten, kan dere gi noe konkrete eksempler på utfordringer dere kan møte i arbeid med enslige mindreårige flyktninger?

Martha: Skolefravær og vansker i forhold til mat og andre situasjoner. I forhold til mat er det mange som tar mye mat på tallerken men ikke spiser opp. Det kan være et uttrykk for deres tidligere erfaringer med sult, for eksempel at de har hatt lite mat på flukten. Det kan også handle om vansker med å spise i dårlige perioder. Andre ting er at jeg har opplevd mer utagering med ungdom som har opplevd vold i nære relasjoner og ikke klarer å utrykke følelser og som misforstår i forhold til språk eller at de har mye å tenke på, stress. I noen tilfeller har vi sett at de kan være sårbare overfor rus. Da er den gode omsorgen viktig, at de kan få relasjoner og eller interesser i livet som blir viktigere for dem, at de kan få hjelp til å finne bedre alternativer når sorg og savn kommer, bli sett, komme i gode miljøer med engasjerte voksne som følger med. Vi ser at god struktur og meningsfulle hverdager med brukermedvirkning kan gi ungdommene mer glede, trygghet og oversikt over livet sitt.

Tea: Møter også ein del utfordringar knytt til kultur. Når bebuar er sjuk – kva er årsaken til det? Siktar her til vestlig perspektiv der alt skal ha ein vitenskaplig forklaring, medan dei i afrikansk perspektiv gjerne ikkje sitter med same teori og erfaring som oss. Så kjem igjen dei frå midtøsten og har sin forklaring. Et eksempel på en slik utfordring i mottak: Asylsøkar er medvitslaus. Bebuarar frå same land er mannssterke i leiligheten og driver «svart magi». Det er henta inn prest og heimelaga medisin. Det er rituale på gang. Personal oppdagar at det er svært mange på rommet og går inn. Respekterer deira kultur og observerer utan å forstyrre – men ser at bebuar ikkje er medviten. Prest seier tilstanden er vanlig i deira land, at dette fiksar dei. Det kjem fram at asylsøkar har vore medvitlaus over svært lang tid, og personal bestem seg for å ringe 113. Dette er mot alles vilje. Asylsøkarane som er i leiligheten vert veldig stressa og ryktet går fort om at ambulanse er tilkalla. Fleire strømmer til for å fortelje at det ikkje er nødvendig. Asylsøkarar frå andre land igjen vil hjelpe til, og meiner at både prest og ambulansepersonell gir feil behandling. Asylsøkar trur sjølv han har jævelen i seg, for det er han blitt fortalt. Personal trur det er utløyst av traume. Korleis hjelpe me han, korleis tilnærme me oss? Kva behandling er greit? Kva skal me tillate av behandling?

Her kan du sende mail til Martha Mikkelsen

Her kan du sende mail til Tea Berteig

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*