To vernepleiere skriver bok om forskningsmetode og evidenssøk

Fra forskning til endring

Vernepleierne Jon Løkke og Gunn Elisabeth Løkke

Jon Løkke og Gunn Elisabeth Løkke, begge vernepleiere med omfattende videre studier, skriver bok med tittelen ”Fra forskning til endring. Forskningsmetode og evidenssøk i tiltaksplanlegging – gjør det som virker”. Her snakker de om boken, gir noen innspill til metodeundervisningen på vernepleierutdanningene, og, ikke minst, forklarer hva Hamlet gjør i en bok om forskningsmetode.

– Jon og Gunn Elisabeth, også kalt Løkke og Løkke, hva tar dere for dere i denne boken?

Jon: – Hovedspørsmålet i boken er: ”Finnes det beskrevet effektiv hjelp for det problemet jeg skal være med på å løse, og kan den påståtte hjelpen være effektiv i akkurat min situasjon?” Vi har tenkt at boken skal være til hjelp for alle som er opptatt av å løse menneskelige problemer. Leseren trenger ingen forkunnskaper. Problemløsningen kan ende i en beslutning, eller et tiltak eller en eller annen systematisk endring. Det er i så fall viktig at tiltaket er basert på den beste tilgjengelige informasjonen, og vi ønsker at alle som vil skal kunne lete seg frem i de omfattende databasene med tiltak. Deretter må søkeresultatet leses og vurderes kritisk. Vi har inkludert nok informasjon om lesing av vitenskapelige artikler og forskningsmetode til at leseren kan lære å gjøre en kritisk vurdering. I boken er det også inkludert forskningsmetode som kan være aktuell når tiltaket skal omsettes til praksis. Vi har en bred tilnærming til forskningsmetode – nemlig forskningsmetode forstått som fremgangsmåter for å unngå feil. Boken inkluderer søk etter forskningsresultater som er både kvalitative og kvantitative, og vi har inkludert flere konkrete eksempler på evidenssøk.

– Og er dere også kritiske til evidensbegrepet? Noen oppfatter at det bidrar til en innsnevring av rommet for faglig skjønn, et skritt nærmere en instrumentell ”hvis x, gjør y”-fiksekultur?

Gunn Elisabeth: – Evidens er et av de temaene som både fagfolk og mange legfolk har en oppfatning om. På den ene siden oppfatter mange evidens og evidensbasert praksis som en forsikring om at faglige råd er forskningsmessig etterrettelige og troverdige. Evidens er på den måten avgjørende for å gi folk riktig og tilpasset behandling. På den andre siden knytter mange privatpersoner og profesjonsutøvere evidensbegrepet til rigiditet og overdreven kontroll, med liten mulighet for kreativitet, faglig skjønn og frihet. I boka ser vi på noen av de kritiske innspillene som fins til evidensbasert praksis og hvilke konsekvenser innspillene kan ha for praksisen. Siden vi har skrevet denne boka om evidens, antar vi at det ikke kommer som noen overraskelse på leseren at vi oppfatter evidensforskningen som fornuftig og nyttig i praktisk arbeid. Det innebærer derimot ikke at en del av kritikken som formidles ikke er på sin plass eller rimelig. Tvert imot er noen av de kritiske poengene gode, betimelige og bør tas med når man forholder seg til evidensforskningen som pasient eller fagperson. Likevel ender vi opp med å mene at evidensbasert praksis er bedre enn alternativet i diskusjon av effektiv behandling, fordi alternativet bærer preg av synsing.

– Og synsing er i hvert fall ikke et godt grunnlag for faglig praksis. Jeg ble for øvrig veldig nysgjerrig på at dere bruker Shakespeares Hamlet som eksempel i boken?

Gunn Elisabeth: – Hamlet er ett av mange eksempler vi bruker. Årsaken til at det dukket opp er en forkjærlighet for god litteratur. God litteratur er som livet og virkeligheten, og kan beskrive menneskelig handling og tenking på en komprimert og treffende måte.

– Får vi en liten smakebit?

Jon: – I Hamlet er det et godt eksempel på hvordan bevis kan fremskaffes dersom vi lurer på noe. Hamlet lurer skikkelig på om kongen har drept faren og ”har seg” med mora hans. Litt ut i stykket ankommer en trupp med omreisende skuespillere slottet i Helsingør. Hamlet oppdager sin metode for å etablere belegg eller evidens: Han overtaler og instruerer skuespillerne til å fremføre et skuespill med en scene som likner på mordet av faren. Planen, kalt design i moderne metodelitteratur, er å observere kong Claudius flere ganger etter hverandre mens skuespillet pågår, men særlig når mordet spilles på scenen: ”Jeg vil iaktta ham, sondere ham til hjerteroten. Hvis han rykker til, vet jeg min vei” (s. 112, 2. akt, scene II). Hamlet mener han må ha sikre bevis: ”La stykket bli den snare hvor jeg fanger og snører inn mitt bytte: kongens anger”. Hamlets hypotese, eller antakelse, er at kongen kommer til å reagere når mordet spilles opp, men ikke ha noe spesiell reaksjon når andre scener spilles. Skuespillet starter. Skuespillerne illuderer et mord ved å helle gift i øret på en kongsfigur kalt Gonzago med hensikt om å ta hans krone. Da reiser kong Claudius seg brått opp og sier: ”Lys! Tenn lys! – La meg komme vekk!” (s. 143). Kongen forsvinner fra forestillingen på dramatisk vis. Hamlet snakker med sin gode venn Horatio rett etter skuespillet: ”Å, kjære Horatio, nu er jeg villig til å satse tusen pund på gjenferdets ord! La du merke til –?” (s.144). Spørsmålet er nå om Hamlets belegg for at onkelen var morderen er vanntett? Det vi kan og bør spørre oss er om det kan det være andre gode grunner til at kongen reiser seg opp og går enn at han føler seg truffet og avslørt? I kapittel tre kaller vi for øvrig disse andre gode grunnene for trusler mot indre validitet. Legg merke til at vi skriver ”gode grunner”; det kan ikke være alle slags grunner vi kan finne på. Det må være noen sannsynlige eller plausible grunner. Jo færre slike andre grunner, alternative forklaringer, eller validitetstrusler som det kalles i moderne metodelitteratur, dess bedre belegg. Kan kongen ha vært generelt opprørt over skuespillets innhold? Det er lite sannsynlig siden den tidens skuespill ofte var av typen hevntragedier med skikkelig blodige scener, og kongen var rolig ved de fleste scenene. Kan kongen ha blitt akutt syk? Jo, men da hadde han nok bedt om noe annet enn mer lys. Vi mener Hamlets tiltak (tiltak forståes vidt i denne boken som noe som gjøres for å lage en ønsket effekt) er godt og effekten er klar: Kongens reaksjon tyder på at han er morderen.

– Veldig bra! Og hvordan kan dette overføres til vernepleie i praktisk tjenesteyting?

Jon: – I praksis møter vernepleiere ganske ofte påstander om effekt, at et bestemt tiltak virker eller at bestemte forhold er årsak til de problemene tjenestemottakerne har. Her er det mange som har meninger – «synsing» – men vi trenger klar tenking og evidens. Vi kan trekke noen paralleller til slankemarkedet, der det er en myriade av tips og kurer – det er virkelig synsernes domene. Kurene, pillene, tarmskyllingen, maten med bestemt farge som skal spises i en gitt rekkefølge, Q10 og dens ineffektive etterfølgere er prøvd av mange. Det kan være vanskelig å innrømme at den dyre kuren ikke virket. Synsing om kosthold, slanking og livsstilsendring i tjenester til personer med kognitiv svikt bør det imidlertid bli slutt på. Veiledning og råd bør baseres på godt dokumenterte fremgangsmåter – selv om rådene ikke alltid er lette å følge i praksis. Folk som ønsker å gå ned i vekt trenger hjelp og støtte over lang tid til å redusere antall kalorier, bevege seg mer, utstå fristelser og veie seg jamnlig. Mirakelkurene finnes bare i synsernes verden. Klar tenking om årsaker bør være vernepleiernes domene.

Gunn Elisabeth:  – Det er mulig å si at alle som skal yte tjenester til personer som har funksjonsforstyrrelser eller trenger bistand bør være oppdatert på hva som er effektivt for ulike vansker og kunne opplyse tjenestemottakere om effekter, bieffekter og omkostninger. Slik kan tjenestemottakere gjøre informerte valg av hjelp de ønsker. Slik kunnskap hos vernepleiere kan bidra til reell brukermedvirkning.

– Når kommer boken? Har dere forlagsavtale?

Jon: – Vi har en avtale med Gyldendal, og boken kommer til jul eller tidlig våren 2017. Vi fikk fagfellevurderinger som anbefalte at vi inkluderte mer forskningsmetode – det holder vi på med. Sånn sett kan boken fungere som en introduksjon til forskningsmetode med innføring i både kvalitativ og kvantitativ metode.  Det er et relativt nytt innspill at også vurderinger av artikler med kvalitative data er med. Boka vil passe fint for nybegynnerstudenter og gjerne i kombinasjon med kritisk tenkning.

– Det høres ut som dere ikke bare tenker boken til bruk i vernepleierutdanning, men også har noen innspill til utvikling av metodeundervisningen?

– Jon: Tja, vi kunne nok tenkt oss at boken også er et innspill til hva som skal være innhold i vernepleierutdanningen. Når det gjelder metodeundervisningen er mantraet at ”studentene bør kunne både kvalitativ og kvantitativ metode”. Et usystematisk søk i artikkelfloraen viser at a) det er svært få studier som har nettopp denne kombinasjonen og b) det skyldes nok at det faktisk er tidkrevende å bli god på begge deler – i alle fall når det er snakk om noen skarve uker med metode på en bachelorutdanning. Noen mener også at de samme studentene skal lære seg vitenskapsteori – det er skikkelig urealistisk. Vi mener at bachelorstudentene kan og bør lære seg noen utvalgte metoder som er tett knyttet til fremtidig yrkesutøvelse i tillegg til at de bør kunne vurdere artikler. Lett statistikkundervisning bør også inn i utdanningen.

Her kan se sende mail til Gunn Elisabeth Løkke, førstelektor på Høgskolen i Østfold

Her kan du sende mail til Jon Løkke, dosent på Høgskolen i Østfold, dosent II på Høgskulen i Sogn og Fjordane

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*