Ny bok om Kombinerte behandlingstiltak for personer med samtidig rus- og psykisk lidelse

Rolf W. Gråwe er professor ved NTNU og klinisk psykolog

Professor Rolf W. Gråwe

I boken Kombinerte behandlingstiltak for personer med samtidig rus- og psykisk lidelse beskrives en rekke behandlingstiltak som bør kombineres for best mulig effekt. Boken henvender seg til alt helsepersonell som jobber i tverrfaglig spesialisert rusbehandling og i kommunale tiltak som hjelper rusavhengige.

Rolf W. Gråwe er professor ved NTNU og klinisk psykolog. Gråwe er redaktør av boken. Hva menes med kombinerte behandlingstiltak ved samtidig rus- og psykisk lidelse?

– De fleste personer med rusmiddellidelser har samtidige rus—og psykiske problemer, altså det vi kaller for ROP problemer. Nyere behandlingsretningslinjer, forskning og erfaringskunnskap viser at det er best for disse å motta behandling som dekker begge lidelsene. Behandlingsrespons og prognose for begge lidelser er samtidig avhengig av stabilitet og støtte på viktige områder, som sosiale relasjoner, boligforhold, økonomiske forhold og yrkesliv. Vi har kalt boken ‘kombinerte behandlingstiltak’ nettopp fordi den dekker en kombinasjon av ulike tiltak. Boken er forsøkt skrevet slik at den både er en klinisk lærebok og en praktisk behandlingsmanual for helsepersonell. Hovedfokuset er likevel på behandlingstiltak og i mindre grad mot sosiale følgeproblemer. De fleste av bokens temaer er også relevante for helse- og omsorgspersonell i førstelinjetjenesten med ansvar for personer som har rusproblemer.

Det du skriver om effekt av behandling og prognose, at dette er avhengig av støtte på viktige områder som sosiale relasjoner, boligforhold, økonomiske forhold og yrkesliv, virker som at også vernepleiere og annet miljøpersonell har en sentral rolle i behandlingen av disse lidelsene. Hva er din kommentar til dette?

– Mange vernepleiere arbeider med denne pasientgruppen. Dette både innen spesialisthelsetjenesten og kommunene. Boken omhandler metoder som vernepleiere bør tilby pasientgruppen eller som de bør kjenne til for å kunne samarbeide tverrfaglig, for eksempel leger og psykologer. Boken omhandler viktige tverrfaglige tiltak, det vil si både helsefaglige, som somatisk, fysisk, psykisk og legemidler, og sosialfaglige tiltak. Og vernepleierutdanningen gir et godt grunnlag for slik kompetanse. Vernepleiere er i tillegg en viktig praksisrettet yrkesgruppe på fagfeltet.

Det er vel ikke mangel på anbefalinger for behandling og oppfølging av mennesker med ROP problemer? Hva tilfører boken av ny kunnskap på feltet?

– Mange har tidligere gitt generelle føringer og anbefalinger for fagfeltet, for eksempel at det er viktig å samarbeide, viktig å behandle begge lidelser samtidig, at det er viktig å hjelpe pårørende, etc. Det er derimot skrevet lite om hvordan å gjøre dette.

Hva mener du med det?

– For eksempel: Hva skal man fortelle pasientene om muligheter og begrensninger med legemiddelbehandling, hvordan praktisk organisere fysiske aktiviteter tilpasset personer med slike lidelser, hvordan gi psykoterapi med hensyn til innhold, dose, ‘timing’ og så videre, til de som har ulike kombinasjoner av ROP lidelser, hvilke tiltak som bør gjøres og i hvilken rekkefølge i forbindelse med tiltak gitt av kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjenesten, hvordan tilby familie- og pårørendetiltak, hva bør gjøres før, under og etter tvangsbehandling eller akuttbehandling, etc.

Dette høres ut som lege- og psykologfaglige vurderinger. Det har vært en kritikk av særlig legestanden at mange er for dårlige til å kommunisere med pasienter. Vernepleiere er gode på å kommunisere med mennesker med nedsatte funksjonsevner. Hvilken rolle mener du en vernepleier kan, eller kanskje bør ha, i en slik sammenheng?

-En bok om kombinerte behandlingstiltak vil måtte dekke arbeidsoppgaver for ulike yrkesgrupper. Bokens fokus er på det vi mener pasientene trenger, og de trenger forsvarlige tiltak formidlet på en god måte som fremmer brukermedvirkning, bedring og recovery. Pasientene må hjelpes til å velge de tiltakene som er rett for dem. Og fordi vernepleierne både har en helsefaglig og sosialfaglig kompetanse, har de et godt utgangspunkt for å kunne formidle informasjon til pasientene, hjelpe dem å ta valg, og gjennomføre konkrete hjelpetiltak for å oppnå recovery. Slik sett kan vernepleiere ha ulike roller og oppgaver for personer med ROP lidelser, både innen kommunene og spesialisthelsetjenesten.

Boken virker veldig behandlingsorientert. Det er også en del rusmiddelavhengige som ikke ønsker behandling for sin avhengighet. Disse finner man i liten grad i spesialisthelsetjenesten, men kanskje i større grad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Mange vernepleiere jobber nettopp i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Hvilken glede kan disse vernepleierne ha av denne boken?

-Det er et godt poeng. Boken er først og fremst rettet mot Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og er basert på erfaringer derfra. Det gjør den i utgangspunktet mer behandlingsorientert enn recovery-orientert, som i større grad er kommunenes hjelpemodell. Likevel ser vi at kommunene også gir behandling. Det er de nødt til da de ikke bare kan avslutte et behandlingsforløp eller utskrive en pasient på samme måte som TSB gjør. Det er i kommunen pasienten bor og lever og hjelpepersonell i kommunene må i større og større grad kunne tilby behandlingstiltak som man tidligere bare kunne tilby i TSB. Dette medfører endringer i ansvar og krav til kompetanse for vernepleiere i kommunale hjelpetiltak. Jeg tror derfor at også vernepleiere i kommunene vil ha glede av boken.

Når gis boka ut?

Boken utgis i august 2016 av Fagbokforlaget. Jeg ønsker samtidig å si at utgivelsen er støttet av Extrastiftelsen og at en stor takk rettes til de og Rådet for psykisk helse som har støtte oss i prosessen.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*