Det meste i livet er tilfeldig: En samtale med Hans Horne

Utdannet vernepleier ved Akershus vernepleierskole i 1974

Hans Horne

Hans Horne har nå gått over i pensjonistenes rekker. Vel, han er ikke mer pensjonist enn at han jobber nesten full stilling som timelærer ved vernepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Og studentene elsker ham. Hans er proppfull av fagkunnskap, særlig om atferdsanalysen. I tillegg er han proppfull av gode eksempler på teori satt ut i praksis. I 2015 ble Hans nominert til prisen Årets foreleser av Studentparlamentet ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Jeg har enda ikke møtte en vernepleier som ikke har ett forhold til Hans. Enten fordi at de har hatt bøkene hans som pensumlitteratur, har hatt ham som lærer, eller de har lest bøkene hans av ren interesse for den anvendte atferdsanalysen. Ikke det at de vernepleierne ikke finnes, men jeg har bare ikke møtte de. Hans, hvem er han egentlig? Det er kanskje vanskelig å få svar på akkurat dette, men jeg vil gjerne vite litt mer om hans bakgrunn. Dette er tema i det første av to intervjuer med Hans. En annen gang vil jeg snakke med Hans om hvilke tanker han har gjort seg i forbindelse med undervisning av vernepleierstudenter.

Jeg møter Hans Horne en varm sommerdag i begynnelsen av juni. Treffstedet er Asylet pub på Grønland, en lite oase midt i Oslo by. Hans bor like ved. Vi kjøper oss hver vår øl. Disse skal nytes ute i bakgården på Asylet pub. Rullingspakken og lighteren legger Hans på bordet.

Hans ble utdannet vernepleier ved Akershus vernepleierskole i 1974. Akershus vernepleierskole holdt til på Emma Hjorths Hjem – et idyllisk område like utenfor Sandvika. En av lærerne var Ole B. Munch – vernepleierutdanningens grunnlegger. Hvorfor ble Hans vernepleier?

– Det meste i livet er tilfeldig, sier Hans. Planen var egentlig å bli elektriker. Jeg begynte som praktikant ved et laboratorium på et smelteverk. Elektrikeren ble syk, og jeg fikk lov til å ta de elektrikeroppgavene jeg kunne noe om. Dette var noe jeg trivdes ganske godt med. Problemet mitt var at jeg ikke likte å jobbe i høyden, noe jeg ofte måtte. For å holde meg på jorda måtte jeg finne på noe annet. Derfor begynte jeg på folkehøgskole. Her ble jeg interessert i journalistikk. En av vennene mine fra denne folkehøgskolen hadde fått jobb i en lokal avis, men han ble innkalt til førstegangstjeneste og kunne derfor ikke ta denne jobben allikevel. Jeg ble da spurt om jeg ville ta jobben som kameraten min egentlig hadde fått. Dette var ren tilfeldighet.

Det er langt fra elektrikerlærling og journalist til vernepleier.

– Etter et års tid ble jeg innkalt til førstegangstjeneste. Jeg var politisk langt til venstre, så min førstegangstjeneste ble avtjent som siviltjeneste. Da jobbet jeg ved Bakkebø utenfor Egersund. Bakkebø var en gammeldags institusjon, men det var veldig mye allright der, forteller Hans. Bakkebø var drevet av pedagoger. Her bodde utviklingshemmede som fungerte bra. De som hadde svakere fungering bodde ved Nærlandsheimen. Denne fordelingen mellom Bakkebø og Nærlandsheimen baserte seg på en avtale mellom disse to institusjonene. Jeg trivdes veldig godt ved Bakkebø.

Etter at siviltjenesten var avtjent fikk ikke Hans tilbake jobben som journalist. – Dette hang nok sammen med mitt ryktet som politisk radikal i kombinasjon med ryktet til stedet der jeg hadde avtjent siviltjenesten, sier Hans.

– Jeg fikk imidlertid jobb i et tegneserieforlag, sier Hans og humrer. Der jobbet jeg i cirka to år. Dette var blant annet under invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Jeg var aktiv i organisasjonen Nei til NATO og jeg var en aktiv motstander av Vietnamkrigen. Da jeg var på et landsmøte i Nei til NATO bodde jeg hos en kamerat av meg. Han jobbet ved Emma Hjorts Hjem. Jeg ble fort kjent med hans venner. Da skjønte jeg hvor jeg hørte hjemme. Og så var det en jævlig flott fest da, sier Hans og humrer nok en gang.

Hans sendte en søknad om å få jobb ved Emma Hjorts Hjem, men han fikk nei. Kameraten hans snakket da med oversøster. Da fikk jeg jobben, sier Hans. Her jobbet Hans i tre år. Det siste året fungerte han som vikarierende avdelingsleder.

I 1971 begynte Hans på vernepleierskolen. – Dette var et fantastisk kull, sier Hans og tenner rullingsen. Hans er definitivt ikke kjernesunn, noe han heller ikke legger skjul på. Vel, sunnhet kan defineres på ulike måter og behøver ikke være ensbetydende med fem om dagen. Det er noe befriende over livsglade mennesker som nyter å nyte. Jeg vil ta et bilde av Hans. – Du må få med rullingsen og ølen på bildet. Det er liksom meg det, sier Hans og smiler.

Hans om atferdsanalysens spede begynnelse

– Mot slutten av vernepleierutdanningen gjorde kullet et lite opprør og forlangte å få undervisning om atferdsanalyse. Kjente fagpersoner som Arne Brekstad, Willy-Tore Mørch og Arild Karlsen hadde begynt å jobbe på Emma Hjorts Hjem. Atferdsanalysen var derfor begynt å bli kjent for oss. I tillegg hadde atferdsanalysen et optimistisk menneskesyn – alle kunne lære. Da var undervisning om atferdsanalyse naturlig. Jeg tror kullet jeg gikk i var det første kullet med vernepleierstudenter i Norge som fikk undervisning om atferdsanalyse. Vel, vi fikk ikke så mye undervisning, men noe var det jo.

Det å stille spørsmål, eller det å ikke ta alt for gitte sannheter, er et sentralt trekk ved Hans. I dette ligger muligens kimen til å være politisk radikal. Det samme gjaldt atferdsanalysen. Hans stilte kritiske spørsmål, særlig i forhold til hvordan atferdsanalysen i enkelte sammenhenger ble anvendt. – Vel, det jeg hadde hørt om atferdsanalytiske tiltak viste seg ikke å stemme, men jeg opponerte litt, sier Hans. Da ble det bestemt at jeg skulle begynne som avdelingsleder ved Toppen på Emma Hjorts Hjem. Dette var i 1974. Det ble også bestemt at Willy-Tore Mørch skulle være min veileder. Willy irettesatte meg, og det hadde han god grunn til å gjøre. Vi ble gode venner, sier Hans og smiler.

I 1974 var det et stort fokus på den såkalte Gro-saken i media. De store avisoppslagene kom mens Hans fremdeles var vernepleierstudent. Debatten preget atferdsanalysen i Norge på den tiden. – Det ble litt vi mot dem, sier Hans. Det store problemet med denne saken var ikke sakens fakta. Problemet var at Gro-saken i stor grad var basert på misforståelser, slår Hans fast. Arne Skouen, som var journalist i Dagbladet og den som opprettet foreningen Rettferd for de handikappede, skrev at behandlingen Gro fikk blant annet baserte seg på bruk av reimer. – Det er riktig at de ble bruk reimer på den tiden. Men muligheten for å benytte reimer i nødstilfeller ble innført lenge for atferdsanalysen kom inn i bildet. I Gro-saken var atferdsanalytikerens bidrag at de fikk henne fri fra reimer, ikke at hun ble lagt i reimer. Kritikken Arne Skouen kom med var derfor basert på uriktigheter, sier Hans.

Hans var vitne både i tingretten og i lagmannsretten i Gro-saken. I lagmannsretten ble de som hadde anket, frifunnet. – Den viktigste lærdommen av Gro-saken var kanskje at et hvert system har behov for noen ytre kontrollører. Personer, som for eksempel utviklingshemmede, som ikke er i stand til å ivareta egne rettigheter, eller er i stand til å yte motkontroll, er ekstra sårbare. De er prisgitt andre menneskers etiske bevissthet og moralske atferd. Det er her kontrollørene kommer inn, enten de er tilsynsmyndigheten, presse eller pårørende. Dette snakket også Skinner om, sier Hans.

I dag er det et annet syn på atferdsanalysen enn det var på den tiden. Det er ikke like mye vi og dem som det var tidligere. Mange av de strategiene som i dag benyttes i behandling av ulike menneskelige problemer er ren atferdsanalyse. Ett eksempel fobibehandling ved bruk av eksponering. – Problemet er at mange som jobber med dette ikke vet at de anvender atferdsanalytiske prinsipper, sier Hans.

Den onde sirkel og Skinner-klubben

Hans jobbet turnus på Toppen på Emma Hjorts Hjem. Dette gjorde også hans kone. Da datteren begynte på skolen begynte Hans derfor å jobbe på en barneskole. Dette for å få det hele til å gå opp. I denne perioden ble han også kjent med Bjarne Øyen. Fra før av var Hans og Willy-Tore Mørch gode venner. – Bjarne, Kjell Arne Larsen,  Arne Maritn  Nytrøen og jeg startet opp en lesesirkel som vi kalte Den onde sirkel. Det var her jeg fikk min universitetsutdanning. Her leste vi atferdsanalytiske bøker og diskuterte disse. Vi leste blant annet Catanias Learning og Skinners Science and human behavior, og Banduras Principles of Behavior Modification, mines Hans.

Den onde sirkel holdt de på med i tre år hvor de møttes én gang i uka. – Det siste året leste vi mest artikler. Kom vi over en artikkel som vi mente var god, tilpasset det til det vi jobbet med på skolen. Så prøvde vi dette ut. Neste gang vi møttes pratet vi om de erfaringene vi hadde gjort. Dette var skikkelig konstruktivt, forteller Hans. – Det var i denne lesesirkelen jeg virkelig lærte atferdsanalysen.

– På Toppen ble det drevet aktiv internopplæring, stort sett med Willy-Tore som foreleser, fortsetter Hans.  Og i denne tida kom jeg også i kontakt med Skinner-klubben. Skinner-klubben ble startet på Blindern av studenter med interesse i atferdsanalyse. Noen klubbmøter ble etter hvert flyttet til lærerværelset på Barneskolen ved Emma Hjorth hjem, og alle med samme interesse kunne møte opp.  Jeg lærte mye ved å diskutere med studenter, som kunne mye mer enn meg om atferdsanalyse. Og ikke minst ble jeg bedre kjent med universitetslektor Arne Brekstad. Han var en uformell mentor for klubben.

Målrettet miljøarbeid 1, 2 og 3 og G.R.D. Forlag

Ved siden av jobben som lærer på barneskolen holdt Bjarne og Hans på med privat kursvirksomhet. Som en del av forberedelsene til disse kursene skrev de manuskripter. På kursene de holdt var det flere av deltakerne som etterspurte norsk litteratur om atferdsanalyse.

– På flyet hjem etter et kurs i Mo i Rana ble Bjarne og jeg enige om at vi skulle skrive ned forelesningene våre og gjøre dem om til en bok. Vi trodde dette skulle være en grei sak å gjøre, men ti år etter var vi fremdeles ikke ferdig med boka. Da ga vi oss ett år til. Så etter elleve år ga vi ut den første boka. Denne ble en suksess. På NAFO-seminaret (Norsk Atferdsanalytisk Forening, red. anm.) i 1991, som da var like etter at boka ble trykket, solgte vi rundt 200 eksemplarer, minnes Hans. De to neste bøkene kom nokså raskt ut etter dette. Bøkene har blitt revidert én gang etter dette.

Bøkene ble gitt ut på forlaget G.R.D. – G.R.D. betyr Gode Råd er Dyre. Det var faktisk navnet på mitt gamle firma. Jeg synes jeg tok meg godt betalt for jobben jeg gjorde. Man må ha det litt moro når man lager firmanavn, ler Hans.

Allerede før bøken var kommet ut benyttet Hans deler av den i undervisningen. Han hadde da begynt som høgskolelærer ved Høgskolen i Akershus. Hans la om undervisningen fra tradisjonell tavleundervisning til at studentene leste. Deretter diskuterte studentene det de hadde lest. Etter hvert ble det innført gruppearbeid. Da hadde studentene først en dag med lesing av pensumlitteratur. Dagen etter hadde studentene gruppearbeider relatert til de de hadde lest dagen i forveien. Dette var lenge før begrepet flipped classroom ble innført i høyere utdanning.

Ølen er drukket opp. Det kommer en liten regnskur. Vi avslutter samtalen. Jeg minnes en gang hadde jeg gleden av å få veiledning av Hans da jeg jobbet med en utviklingshemmet mann med atferdsproblematikk. Maken til eleganse og kvalitet i samhandlingen mellom Hans og denne mannen har jeg aldri opplevd.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*