Ny vernepleiefaglig bok: Vernepleierens kjerneroller – en refleksjonsmodell

Innlegget er skrevet av May Østby

May Østby

Som mangeårige lærere ved vernepleierutdanninga har forfatterne av boka, som er Ole David Brask, May Østby og Atle Ødegård, stadig fått spørsmålet fra studenter: «Hvordan kan vi beskrive vernepleieren for alle de som ikke vet hva det er?» Ett mulig inntak til et slikt spørsmål er å beskrive hva slags kompetanse vernepleieren har – hva vernepleieren kan bidra med.

Vår tilnærming til å forstå vernepleierkompetansen har vært å se på hvilke roller vernepleieren inntar i møte med ulike praksissituasjoner. Vi har spurt oss om det er mulig å komme enda tettere på praksisøyeblikket, tettere på vernepleierens handling og samhandling, når valgene tas?

Boka er bygget opp rundt en refleksjonsmodell (se figuren nederst). Denne handler om det vi har kalt vernepleierens kjerneroller, og rolleforventninger knyttet til disse. Vi har en antagelse om at refleksjonsmodellen kan bidra til økt bevissthet og fleksibilitet hos vernepleieren, og fungere som en påminnelse om hvilke dialogmuligheter og maktelementer som ligger i den posisjonen en inntar til enhver tid.

Helt avgjørende for boka er at seksten vernepleiere har bidratt med sterke, relevante, spennende og lærerike situasjoner fra praksis. Det gjør at boka har høy relevans for kvalitetsforbedringer til det beste for brukeren.

Hensikten vår har ikke vært å bevise at modellen er «sann». Vi ønsket derimot å undersøke om modellen kan bidra til å belyse praksiseksemplene, bringe ny innsikt, og dermed være egnet som refleksjonsverktøy.

DIMENSJONER

Refleksjonsmodellen er bygget på to dimensjoner som er sentrale i vernepleierens daglige arbeid og hjelperrolle; Dimensjonen «handling-samhandling» og dimensjonen «individ-system»

Vernepleierens første grunnleggende valg er knyttet til om en aktuell situasjon krever det vi omtaler som handlingsorientert eller samhandlingsorientert tilnærming. Når vernepleieren opptrer handlingsorientert, er det snakk om tilnærminger som har et mer eller mindre styrende eller påvirkende preg. I noen situasjoner vil dette være helt nødvendig, men høyt bevissthetsnivå er avgjørende. I en ureflektert og isolert form vil handlingsorientering lett kunne bli til instrumentalisme og maktmisbruk, langt fra den vernepleierrollen vi ønsker å identifisere oss med. Personen, og dennes livsverden vil bare kunne forståes gjennom gjensidighet og dialog (jf. Ekeland, 2004), og samhandling vil derfor alltid være vernepleierens hovedtilnærming, og bakteppe for innslag av handlingsorientering.

Vernepleierens andre grunnleggende valg handler om hvorvidt situasjonen krever en tilnærming på individnivå eller systemnivå. Igjen er det snakk om en analytisk og forenklet todeling. Individer er grunnleggende sosiale, og kan i prinsippet bare forstås i lys av de relasjoner, miljøer og systemer som de er en del av (jf. Mead, Bronfenbrenner, m.fl.). Og motsatt, systemer eksisterer ikke uavhengig av individene. Vår todeling skiller heller ikke mellom individets ulike omgivelser, slik som familie, nærmiljø, organisasjon og samfunn. Likevel mener vi at ordparet «individ-system» kan gi gode holdepunkter i vernepleierens refleksjon over egen praksis. Individrettet arbeid innebærer da at vernepleieren er i direkte kontakt og samarbeid med personen selv. Systemrettet arbeid handler enten om indirekte arbeid i forhold til individer, eller gruppetilnærming via tiltak i nære eller fjerne omgivelser.

KJERNEROLLER

Modellen beskriver fire kjerneroller; «Partnerrollen», «Ansvarsrollen», «Brobyggerrollen» og «Pådriverrollen», som verken bør eller skal forstås isolert. Det vil være viktig å bevisstgjøre seg på hvilken rolle en er i øyeblikket, men samtidig være åpen for at mange hverdagssituasjoner krever kombinasjoner av roller. Ønsket vårt er å gjenspeile hvordan vernepleieren fleksibelt beveger seg langs dimensjonene, og mellom rollene, når situasjonen tilsier det.

I partnerrollen finner vi den samhandlende og individrettede vernepleieren, der tilnærminger tilpasses og justeres i nært samarbeid og dialog med den enkelte bruker. Alle mennesker har lovmessig rett til selvbestemmelse, samtidig som det er knyttet utfordringer til å realisere dette hos mennesker med funksjonshemminger. Vernepleieren må derfor ha en spesiell partnerkompetanse (Lorentzen, 2001) for å kunne «spille den andre god». Mange brukere har også begrenset kommunikasjonsevne, noe som krever en spesiell sensitivitet og evne til aktiv lytting hos vernepleieren.

Ansvarsrollen kommer til uttrykk i situasjoner hvor det forventes å møte den handlende og individrettede vernepleieren, som har mot til å ta selvstendige avgjørelser og som viser handlingsdyktighet (Tollefsen, 2004). Ikke minst kreves det en reflektert handlingsevne for å kunne skjøtte det pålagte ansvar for brukernes helse og sikkerhet, jf. for eksempel oppgaver knyttet til kapittel 9 i Helse- og omsorgstjenesteloven om tvang og makt. Vernepleieren som helsepersonell har også ansvar for å stå i vanskelige dilemmaer knyttet til brukerens evne til å se sitt eget beste, og ved behov måtte gå ut over brukerens egne ønsker og interesser (Askheim, 2014).

I brobyggerrollen ser vi den samhandlende vernepleieren på systemnivå. Som i partnerrollen er samarbeidet preget av dialogisk kommunikasjon, men retter seg her mot miljøpersonale, familier, nettverk, kommunale instanser, osv. Slike samarbeidsforhold kan tidvis kreve betydelig samhandlingsevne (Endresen, 2014), det vil si å kunne gi og få tillit, lytte aktivt, stille seg åpen for de andres perspektiver, og så videre. Også tverrprofesjonelt samarbeid vil være en del av vernepleierens hverdag, noe som på mange måter er nærliggende på grunn av kompetansen på tvers av helse- og sosialfag, og på grunn av bredden i behov hos de mennesker vernepleieren har med å gjøre (FO, 2013).

Den selvstendig handlende vernepleieren møter vi også i den viktige rollen som pådriver, som kan forstås som en slags ansvarsrolle på systemnivå. Vernepleierens systemfokus gjør det mulig å tilnærme seg både samarbeidsforhold og funksjonshemmende barrierer på mange nivåer (Kassah og Kassah, 2009), noe som gir flere muligheter enn et ensidig individfokus. Vernepleieren har også et ansvar i kraft av sitt samfunnsmandat (Verdal, 2011), som bl.a. innebærer å kjempe for brukernes rettigheter, og varsle om svikt og mangler i tjenestene til de som selv ikke kan si ifra.

ROLLEFORVENTNINGER

Som figuren viser består modellen av to dimensjoner, som gir fire kjerneroller. Vi har forsøkt å lage en ytterligere presisering av hva det vil si å være vernepleier i praksis. Vernepleieren bygger arbeidet sitt på kunnskap og verdier (perspektiver), tilpasser seg situasjonen (modus) og anvender ulike tilnærminger i møte med individer og systemer (praksis). Dette beskriver vi som rolleforventningene «Perspektiv», «Modus» og «Praksis».

Vernepleieren foretar hele tiden valg av «perspektiv», utfra et spekter av kunnskapsformer og verdier. Dette får samtidig konsekvenser for de to neste punktene, modus og praksis. Vi har her hentet kunnskapsdefinisjonen fra Senter for kunnskapsbasert praksis, som fokuserer på kombinasjonen av forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap (Senter for kunnskapsbasert praksis, 2015).

God praksis krever ikke bare de rette perspektivene, men også at vernepleieren kan aktivere nødvendige personlige ressurser, «modus», som situasjonen krever. Eksempelvis å klare å roe seg ned for å lytte, eller gire opp for å handle. Det handler om å innta den rette innstillingen, være i en optimal tilstand.

Rollekompetansen «praksis» handler i utgangspunktet om det vernepleieren gjør, basert på perspektivvalg og modus. «Praksis» vil i vår sammenheng handle om et stort spekter fra handling til samhandling. Selv om vernepleieren er kjent for å være målorientert, så vil praksis i de fleste tilfeller likevel være preget av prosess. Preget av kontinuerlig evaluering og justering av kursen utfra brukerens behov og ønsker.

Boka er skrevet i håp om å kaste lys over vernepleierens kompetanse, verdigrunnlag og handlingsalternativer. Forhåpentligvis vil den inspirere til økt bevissthet og større fleksibilitet hos vernepleieren, samtidig som flest mulige valg skjer i nær samhandling med brukeren.

Forfatterne er ansatt ved Høgskolen i Molde. Ole David Brask er psykologspesialist og førstelektor. May Østby er vernepleier og førstelektor og Atle Ødegård er psykologspesialist og professor.

BOKA UTGIS PÅ FAGBOKFORLAGET – 20. SEPTEMBER 2016 (Åpnes i nytt vindu)

Innlegget er skrevet av May Østby, Rådgiver ved Oslo Universitetssykehus, Rhabu og førstelektor ved Høgskolen i Molde.

Refleksjonsmodell
Refleksjonsmodell

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*