Helse- og omsorgstjenester, inkludert tjenestene til utviklingshemmede, skal basere seg på forskning og anerkjent teori. Dette er grunnlaget for begrepet kunnskapsbasert praksis i helse- og omsorgstjenesten. Dog eksiterer det flere utfordringer knyttet til begrepet kunnskapsbasert praksis og hvordan kunnskapsbasert praksis kan implementeres i tjenestene til utviklingshemmede.
Nasjonalt kompetansesenter om utviklingshemning, NAKU, har siden 2006 utviklet og driftet Kunnskapsbanken. Formålet med Kunnskapsbanken, som du finner du på www.naku.no, er å fungere som en veiviser til kunnskap og kompetanse som kan bidra til å sikre gode tjenester og levekår for personer med utviklingshemming.
Kim Berge er webredaktør for naku.no og koordinator av den nasjonale kunnskapsbanken. Han er utdannet vernepleier med mastergrad i funksjonshemming og samfunn. NAKU finansieres via Helsedirektoratet og holder til i ved NTNU i Trondheim.
Hva slags informasjon er tilgjengelig via Kunnskapsbanken?
– Kunnskapsbanken skal inneholde det meste av relevante kunnskap som er tilgjengelig om tjenester og levekår for personer med utviklingshemming.
Hva menes med kunnskapsbasert praksis?
– Synet på hva som regnes som gyldig kunnskap har et vidt spenn. Innen enkelte fag eksisterer en standard med vekt på randomiserte kontrollerte studier, og hvor «best practice», eller beste praksis, innebærer praksiser det finnes forskningsmessig belegg for at gir ønsker effekt. Innen naturvitenskapen er dette velkjente standarder, eller gullstandarder, og med velprøvde og veletablerte design.
Men faglig forsvarlig tjenesteyting ovenfor utviklingshemmede bygger på kunnskaper og ferdigheter fra en rekke ulike vitenskapelige disipliner, ikke bare naturvitenskapene. Hvordan kan man snakke om kunnskapsbasert praksis i denne sammenhengen?
– Innen andre fag har man tilnærmet seg samme standard, men foretatt metodiske justeringer. Det vil si at man har utviklet alternative design basert på de fenomenene man studerer. Disse fenomenene har ofte en kompleksitet og struktur som vanskeliggjør kontrollerte studier på samme måte som enkelte av naturvitenskapene.
Du snakker om profesjonsfag?
– Profesjonsfag er konstruert på basis av flere fag og vitenskaper. Disse vil naturlig nok hente sitt kunnskapsgrunnlag fra de ulike vitenskapene. Man kan si at profesjonsfag er en praktisk syntese av disse vitenskapene. I tillegg finnes det innen flere av fagområdene praksiser som ikke utelukkende baserer seg på den reneste form for vitenskapelig evidens, men hvor man har etablerte modeller og tilnærminger som er utviklet gjennom erfaring og faglige diskurser.
Hva mener du med dette?
– I noen grad vil man finne at dette er praksiser som «låner» sin legitimitet ved å støtte seg til forskning fra tilsvarende faglige praksiser, men uten at det er undersøkt eksplisitt om det er grunnlag for en slik generalisering. Eksempelvis vil man innenfor fagområde tvang og makt (helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, red. anm.) kunne tenke seg at man burde legge seg på en praksis som ligger innenfor gullstandarden. Med en vitenskapelig tilnærming kunne man for eksempel sett på effekten av å samarbeide med brukeren/pasienten når det gjelder tvang og makt?
Finnes det noen forskning omkring dette temaet?
– Nasjonalt har vi svært liten dokumentasjon på effekten av samarbeid når det gjelder personer med utviklingshemming. Vi har dog noen småskala studier. Lovverket i helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 er tydelig på at man skal samhandle med den enkelte bruker/ pasient. Om vi ser på forskning som er foretatt i forhold til samme tema i forhold til psykisk helsevern så vil det være overføringsverdi.
Hva sier denne forskingen?
– Bernt rapporten fra 2009 viser til at der pasienter blir med i beslutninger og der pasienten føler seg sett, hørt og møtt med respekt og verdighet kan dette redusere opplevelsen av tvang betydelig. En nyere norsk dansk studie, som også gjaldt psykisk helsevern, viste at det var 58 prosent færre episoder med tvang på de avdelingene hvor pasientene deltok i behandlingsplanmøter, hadde mulighet for å påvirke avdelingens husorden og hva som ble skrevet i journalen.
Hva sier disse småskalstudiene om betydningen av samarbeid og tvangsbruk ovenfor utviklingshemmede?
– Forskning knyttet til personer med utviklingshemning har internasjonalt og nasjonalt stort sett dreid seg om undersøkelser basert på informasjon gitt av ansatte, familie eller fra observasjoner. Utviklingshemmede har i liten grad blitt hørt. Forskningen har en tendens til å dreie seg om utviklingshemmede i stedet for med utviklingshemmede.
– NAKU gjennomførte en studie der vi snakket med 13 informanter med den hensikt å få frem hva utviklingshemmede selv mente om bruk av tvang og makt og hvordan samarbeidet foregikk. Et av funnene i denne studien var at de utviklingshemmede vi snakket med ikke hadde erfaring med å snakke om dette temaet. Rapporten er tilgjengelig på NAKUs nettsider. Rapporten ble også omtalt på Forskning.no.
Hvordan sikrer NAKU at den kunnskapen som formidles via Kunnskapsbanken er oppdatert?
– Den kunnskapen som formidles i vår kunnskapsbank har et svært forskjellig nivå med hensyn til vitenskapelighet. Alt som ligger ute i selve kunnskapsbanken er vurdert av sentrale forskere og fagpersoner med god oversikt over det aktuelle området. Lover, forskrifter, offentlige dokumenter, fagbøker, fagtekster, forskning og utviklingsprosjekter har disse den standard som en kan forvente av slike. Disse er å regne som gyldig kunnskap innen det aktuelle fagområdet. Utfordringen ligger i å ha en oppdatert kunnskapsbank hvor ny informasjon og kunnskap legges til eller erstattet gammel kunnskap.
Hva mener du?
– De gode eksemplene, som i noen grad er forsøkt formidlet i Kunnskapsbanken, er det knyttet noen særlige utfordringer til. For det første er det ganske krevende å samle de inn og beskrive de presist og kortfattet. For det andre vil eksemplene ofte være betinget av en rekke forhold. Dette er forhold som ikke nødvendigvis fremhever dem til gode eksempler, men som kan være avgjørende for om andre skal kunne lykkes dersom man forsøker å kopiere eksemplet. For det tredje er det i svært få tilfeller gjennomført studier eller forskning for å dokumentere effekten av eksemplene som trekkes fram. Innen nordisk velferdsforskning er det sjelden vare å komme over praksiser som det ikke hefter noe negativt ved. Det er med andre ord vanskelig å forestille seg gode eksempler som ikke har svakheter eller kritikkverdige forhold ved seg.
Hvilken betydning har de gode eksemplene som beskrives i Kunnskapsbanken når det gjelder implementering av kunnskapsbasert praksis?
– De gode eksemplene som beskrives i Kunnskapsbanken er med andre ord ikke «best practice» i betydningen praksiser som har vært gjenstand for vitenskapelige undersøkelser og som viser seg å være de som gir best effekt. Vi mener likevel at de egner seg til å beskrive noen mulige tilnærminger, være grunnlag for faglige drøftinger, og til å inspirere til faglig utvikling. Ansvaret for å legge til rette for, og å ivareta kvalitetssikring, ligger fortsatt hos de med det faglige og administrative ansvaret for tiltaket.
Relaterte linker:
