Organisert idrett beskytter mot psykiske vansker hos ungdom

Universitetet i Agder

Vernepleier Chris Safari

Vernepleier Chris Safari har i sin masteroppgave i folkehelsevitenskap fra Universitetet i Agder studert sammenhengen mellom organisert idrett, opplevd tilhørighet og psykiske vansker hos ungdom. Resultatene fra studien viste at ungdom i organisert idrett har, både på kort- og på lang sikt, bedre psykisk helse enn ungdom som ikke deltar i idrett.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen for din studie?

I studien ble sammenhengen mellom organisert idrett, opplevd tilhørighet og psykiske vansker hos ungdom undersøkt. Da jeg skulle velge tema var jeg opptatt av å skrive om noe jeg synes var interessant og dagsaktuelt. Ettersom jeg tidligere har jobbet i psykisk helsevern og drevet med organisert idrett, var dette et tema som fanget min interesse.  Videre har jeg selv opplevd at tilhørighet er en viktig del av idrettsmiljøet. Selv brukte jeg idrett som et integreringsverktøy. Derfor ønsket jeg å undersøke om det var sammenheng mellom idrettsdeltakelse, opplevd tilhørighet og psykiske vansker hos ungdom. I tillegg til dette, ønsket jeg å undersøke om opplevd tilhørighet kunne være en viktig faktor i forholdet mellom idrettsdeltakelse og grad av psykiske helse blant ungdom.

Det viste seg også at det var få studier som hadde undersøkt dette tidligere, noe som ble en viktig del av drivkraften underveis i en spennende, lærerikt og utfordrende skriveprosess.

Hvordan gjennomførte du forskningen?

Studien er en del av prosjektet REPAC. REPAC står for The Relevance of Physical Activity Contexts in the everyday life of adolescents. Prosjektet gjennomføres av Norges idrettshøgskole i samarbeid med Universitetet i Agder og Høgskolen i Østfold. REPAC har som mål å undersøke hvordan fysisk aktivitet påvirker hverdagen og utviklingen til norsk ungdom, enten positivt eller negativt. I tillegg skal prosjektet forsøke å få frem kunnskap som kan bidra til å tilrettelegge for involvering og utvikling blant unge i Norge. Etter en prat sammen med min veileder, Tommy Haugen, viste det seg at det var mulig å gjennomføre en studie med de nevnte faktorene som en del av REPAC prosjektet.

Studien ble en longitudinell studie med kvantitativ tilnærming der det ble brukt spørreskjema til å samle informasjon. Data ble innsamlet i 2014 og 2015. Datainnsamlingene ble ledet av en representant for REPAC-prosjektet.

Hvor tydelig er sammenhengen mellom organisert idrett og redusert sannsynlighet for psykiske vansker hos ungdom?

Studien viste at ungdom som deltok i organisert idrett hadde betydelig bedre psykisk helse enn de som ikke deltok i organisert idrett. Dette styrker antakelsen om at idrettsaktive ungdommer har en bedre helseprofil enn ikke-idrettsaktive ungdommer.

Resultatene fra denne studien samsvarer med tidligere forskning på psykiske vansker hus ungdom. Tidligere litteratur har argumentert for at deltakelse i idrett fremmer trivsel, velvære og sosialt samspill. Dette er faktorer som assosieres med psykologisk velvære. Det er rimelig å anta at organisert idrett og fysisk aktivitet kan bidra til å forbygge psykiske vansker hos ungdom. I tillegg kan fysisk aktivitet være en komponent i behandling av psykiske lidelser.

Tidligere forskning har pekt på betydningen av å undersøke hvilke mekanismer som bidrar til sammenhengen mellom fysisk aktivitet og psykisk helse hos ungdommer. Undersøkelser av indirekte effekt har blitt trukket frem som en metode for å avdekke hvordan og hvorfor fysisk aktivitet har en gunstig effekt på psykisk helse. I tillegg til å undersøke sammenhengen mellom deltakelse i idrett og ungdommers psykisk helse, valgte vi også å undersøke ungdommens opplevelse av tilhørighet som en faktor i denne sammenhengen.

Det er fremdeles behov for mer forskning, men det er rimelig å anta at opplevd tilhørighet kan være et resultat av, blant annet, deltakelse i organisert idrett. På bakgrunn av det man vet om alle de positive effektene av fysisk aktivitet medfører, både i forhold til fysisk og psykisk helse, mener jeg at samfunnet generelt bør fremme muligheten for fysisk aktivitet og deltakelse i idrett. Dette sammen med å sikre forhold som fremmer ungdommers opplevelse av tilhørighet.

Kan det være slik at ungdom som bedriver organisert idrett har redusert sannsynlighet for psykiske vansker av helt andre årsaker? For eksempel at utadvendte ungdom har større tilbøyeligheter til å drive organisert idrett, og at utadvendthet er en beskyttelsesfaktor mot psykiske vansker?

Det er mange forskjellige faktorer som kan påvirke forholdet mellom organisert idrettsdeltakelse og psykisk helse. Det kan være at idrettsaktive ungdommer har bedre psykisk helse av andre årsaker. Dette i tillegg til det som er undersøkt i min studie. Det er kjent at flere variabler kan spille en rolle i forholdet mellom fysisk aktivitet og psykisk helse. I denne studien blir rollen til opplevd tilhørighet som mulig underliggende faktor undersøkt, men det er så klart flere mulige sammenhenger mellom fysisk aktivitet og god psykisk helse.

At de som deltok i organisert idrett hadde bedre psykisk helse enn de som ikke gjorde det, kan ikke årsaksforklares på bakgrunn av denne studien. Funnene i min studie kan betraktes fra en annen synsvinkel. Det kan tenkes at det er enklere for individer med god psykisk helse å delta i organisert i idrett enn individer med psykiske vansker.

Det er viktig å huske at selv om fysisk aktivitet kan ha en positiv effekt på psykisk helse, så er mekanismene bak samspillet komplekst. I tillegg er kunnskapen om disse mekanismene lite kjent. Studien støtter viktigheten av å vurdere både personlige egenskaper og kontekstuelle faktorer når sammenhengen mellom deltakelse i fysisk aktivitet og psykisk helse undersøkes.

Du har forsket på ungdom i normalutvikling. Tror du funnene fra din studie kan generaliseres over på typiske pasient- og brukergrupper som vernepleiere jobber med, som utviklingshemmede, pasienter i psykisk helsevern og eldre?

Jeg tror at grad av deltakelse i idrett og grad av opplevd tilhørighet også kan påvirke pasient- og brukergruppene vi vernepleiere jobber med. Slutningene i studien kan til en viss grad gjelde noen pasienter i psykisk helsevern og eldre. Fysisk aktivitet kan for eksempel hindre ytterligere utvikling av angst og depresjon blant de som allerede har moderat eller lav grad av dette. Blant eldre kan organiserte aktiviteter bidra til økt livskvalitet.

Psykiske vansker arter seg ofte annerledes hos personer med utviklingshemming. Dette kan være fordi de i mindre grad kan kommunisere eller utrykke sine vansker. Videre kan det være vanskelig forstå hva for eksempel angst og depresjonssymptomer innebærer. Uten å være sikker så tror jeg at idrettsdeltakelse som fremmer høy grad av tilhørighet kan ha en positiv effekt hos mennesker med utviklingshemming også. Jeg håper at en vernepleier forsøker å belyse en lignende problemstilling eller hypotese i nærmeste fremtid.

Du er nå ferdig med din mastergrad – hva gjør du videre?

Jeg er allerede i gang med fast fulltidsjobb i Oslo. Ved siden av dette samarbeider jeg med flere om en studie som omhandler praksisen vernepleierstudenter gjennomfører det første året. I samarbeid med prosjektgruppa REPAC planlegges studien min inn som en del av en vitenskapelig publikasjon.

I tillegg til dette har jeg planer om å forske og skrive mer de neste årene, og på denne måten bidra med viktig og spennende kunnskap til vernepleiefeltet. Jeg ønsker å utvide mitt faglige nettverk og samarbeide med andre vernepleiere om forskning og fagutvikling innen mine interessefelter.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*