I en nylig publisert artikkel i Journal of Comparative Social Work har vernepleier og doktorgradsstudent Siv Elin Nord Sæbjørnsen og hennes veileder Atle Ødegård (2016) studert ungdommers opplevelser knyttet til deltagelse i tverrfaglige team, eller såkalte ansvarsgrupper. Alle ungdommene i studien hadde ansvarsgrupper som følge av kontakt med barnevern eller psykisk helsevern.
Sæbjørnsen, kan du forteller litt om bakgrunnen for studien din?
Først må jeg si at jeg som PhD-stipendiat, med lang erfaring fra arbeid med ungdom, opplevde det som et privilegium å få lov til å forske på noe som kunne gi nyttig kunnskap tilbake til praksisfeltet, nemlig ansvarsgrupper. Håpet mitt er at forskningen skal komme barn og unge i sårbare livssituasjoner til gode, slik at de får oppleve å bli møtt på en god måte og at de får den hjelpen de trenger for å utvikle seg på en god måte.
Ansvarsgrupper har blitt brukt i Norge siden åttitallet innenfor ulike helse og sosiale tjenester. Fagfolk møtes da til samarbeid om en konkret bruker som de alle har i oppgave å hjelpe. Hensikten er at arbeidet skal bli mer effektivt og målrettet, til beste for brukeren. Når det gjelder ansvarsgrupper for ungdom i barneverntjenesten er det rapport at det ikke alltid har fungert så bra, men lite om hvorfor det ikke har fungert så bra. Til tross for dette brukes fortsatt ansvarsgrupper i stor grad i barnevernet. Jeg ønsket å se nærmere på hvordan ungdommer selv opplever å delta i ansvarsgruppen sin, slik at vi blant annet kunne få kunnskap om hva ungdommer mener om hva som har fungert og hva som ikke har fungert i ansvarsgruppen og om årsaker til dette.
Hva fant du?
Det mest påfallende var kanskje de store forskjellene mellom de 26 ungdommenes opplevelser. Noen ungdommer opplevde at ansvarsgruppen hadde vært til stor hjelp for dem og forbedret deres livssituasjon, mens andre opplevde den som meningsløs, noen til og med krenkende.
Det kom fram fire hovedperspektiver blant ungdommene. Disse er: 1) Optimistiske og engasjerte til tross for tidligere dårlige erfaringer, 2) Strever for ikke å bli nedkjempet av sine hjelpere, 3) Kampslitne og resignerte og 4) Tilfredse, positive og full av tillit.
De ungdommene som opplevde ansvarsgruppen som nyttig følte seg velkomne og anerkjente der, samtidig som at de fikk delta effektivt også i beslutningstaking, i et godt fungerende tverrprofesjonelt samarbeid. De ungdommene som opplevde ansvarsgruppen som unyttig derimot, følte seg lite velkomne og ikke anerkjente i ansvarsgruppen. De fikk ikke delta effektivt og opplevde i stor grad at de ikke ble hørt, at de ikke fikk innflytelse, men opplevde heller at deres rett til brukermedvirkning ble krenket.
Det ser også ut til å være en suksessfaktor at ungdommen har en tillitsfull relasjon til en profesjonell hjelper, som ser til at ungdommens meninger kommer fram. Dette er spesielt interessant når man ser det sammen med resultater fra den første studien i avhandlingen min. Det ser nemlig ut til at denne hjelperen bør være en som har stor innflytelse i ansvarsgruppen, gjerne som ansvarsgruppeleder.
Hvilke implikasjoner har disse funnene?
Selv om funnene ikke kan sies å gjelde alle ungdommer i ansvarsgrupper i Norge, gir den likevel noen interessante indikasjoner. Jeg tenker derfor at funnene kan sies å ha implikasjoner både for videre forskning, teori og praksis. For eksempel vet vi nå at ansvarsgrupper har vist seg å være et godt «verktøy» for tverrprofesjonell hjelp til ungdommer i sårbare livssituasjoner. I tillegg vet vi noe om fellesnevnere i de tilfellene der ansvarsgruppene opplevdes som så nyttige. På bakgrunn av disse funnene er det god grunn til å fortsatt bruke ansvarsgrupper som samarbeidsform, men på noen viktige betingelser: Ungdommene må få oppleve at de møtes med velvilje og anerkjennelse, de må få delta i stor grad også i beslutningstaking og man må helhjertet gå inn for å utvikle gjensidige tillit og respekt blant alle deltakerne i ansvarsgruppen.
Som beskrevet i den første studien i avhandlingen (Sæbjørnsen & Willumsen, 2015), kan det være tidkrevende å utvikle et tillitsfullt forhold mellom ungdom og, for eksempel, ansvarsgruppeleder. Da er det viktig at man tar seg tid til dette, eller får tid til dette arbeidet, til tross for små tidsressurser. En slik tillitsfull relasjon ser ut til å være en viktig forutsetning for at ansvarsgruppen kan være til hjelp for ungdommen. I noen tilfeller kan det kanskje være hensiktsmessig å gi lederrollen til den som allerede har en god relasjon til ungdommen eller til den som kan gis tid til å etablere et tillitsfullt forhold.
Du er snart ferdig med din doktorgrad. Hvilke planer har du videre?
Mens jeg venter på at de siste brikkene skal falle på plass er jeg allerede i full jobb ved Høgskolen i Molde i tillegg til at jeg har en mindre stilling ved Høgskolen i Bergen. Jeg finner det svært meningsfullt å undervise både vernepleierstudenter og andre, spesielt når jeg får gi tilbake noe av det jeg selv har lært i løpet av denne tiden. Det ønsker jeg å fortsette med i lang tid samtidig som jeg vil fortsette å forske og utvikle samarbeidet med både norske og utenlandske forskere.
Vernepleierportalen ønsker Sæbjørnsen lykke til videre.
Hovedartikkelen for intervjuet med Sæbjørnsen er Sæbjørnsen og Ødegård (2016). Denne artikkelen kan fritt lastes ned fra nettet. Den andre artikkelen Sæbjørnsen viser til er Sæbjørnsen og Willumsen (2015). Denne artikkelen er ikke gratis tilgjengelig.
Referanser
Sæbjørnsen, S.E.N. & Willumsen, E. (2015). Service user participation in interprofessional teams in child welfare in Norway: Vulnerable adolescents’ perceptions. Child & Family Social Work. doi:10.1111/cfs.12242
Sæbjørnsen, S. E.,N. & Ødegård, A. (2016). Adolescents` subjective views about interprofessional team participation: A q-methodological study. Journal of Comparative Social Work. Artikkelen lastes ned fra http://journal.uia.no/index.php/JCSW/article/view/391