Påtalemyndigheten og kriminalomsorgen mangler kunnskap om utviklingshemning

Kapittel 18 i NOU 2016:17

Tor arne Veie og Erik Søndenaa

Kapittel 18 i NOU 2016:17 På lik linje tar for seg kriminalitet, straffeprosess og straffegjennomføring. Her beskrives noen mål og funn knyttet til hvorvidt utviklingshemmede får tilpasset straffeprosess, likeverdig kriminalomsorg og om en IQ- grense for tilregnelighet og særreaksjoner kan være i strid med menneskerettighetene.

Tor Arne Veie er stedfortredende seksjonssjef ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg ved St. Olavs Hospital i Trondhjem. Han er vernepleier og har en mastergrad i offentlig administrasjon og ledelse fra Copenhagen Business School.

Erik Søndenaa er forsker ved Kompetansesenteret for sikkerhets- fengsels- og rettspsykiatri, Brøset. I forbindelse med phd graden, som han fullførte i 2009, forsket han på utviklingshemming og kriminalitet.

Mangelfulle kunnskaper

NOU `en diskuterer noen mål og rettigheter som tilpasset straffeprosess og likeverdig kriminalomsorg. Hva tenker du om dette Søndenaa?

– Tilpasset straffeprosess er ikke enkelt dersom prosessen blir ledet av fagfolk som mangler grunnleggende kunnskap om utviklingshemming. Slik kunnskap forekommer unntaksvis i norsk rettspleie. I den grad denne kunnskapen forekommer, når den ikke frem til personer som måtte trenge den. Vi vet ikke hvem i den norske kriminalomsorgen som kan ha en utviklingshemning.  Likeverdig kriminalomsorg er vanskelig så lenge vi ikke forholder oss til hvem som skal vurderes likeverdig.

 IQ-skåre under 55

NOU `en diskuterer også om IQ- grensen for tilregnelighet og særreaksjoner kan være i strid med menneskerettighetene. Hva tenker du om dette Søndenaa?

– Norge har valgt en IQ grense for tilregnelighet ved en skåre under 55. Denne grensen finnes ikke i andre land. Her blir spørsmål om tilregnelighet vanligvis stilt ved en IQ skåre på under 70. IQ som eneste mål blir for snevert siden kompliserende forhold som psykiske lidelser, utviklingsforstyrrelser og en del andre tilstander forekommer hyppigere hos personer med lave IQ skåre.  Jeg tror ikke menneskerettighetene og intelligensforskningen er utviklet for å passe til hverandre. Derfor bør grenseverdier på under 55 eller under 70 primært være veiledende ved spørsmål om tilregnelighet.

Veie, hvilke erfaringer har du gjort deg om hvorvidt psykisk utviklingshemmede får en tilpasset straffeprosess?

– Jeg mener at det formelle og lovmessige i forbindelse med etterforskning og avhør av utviklingshemmede i utgangspunktet er godt ivaretatt ved at det skal tas hensyn til den mistenktes eller tiltaltes funksjonsnivå. Det finnes retningslinjer for blant annet tilrettelagte avhør og oppfølging av utviklingshemmede. Politiet har egne etterforsknings- og avhørsmetoder. I tillegg har Statens Barnehus spesiell kompetanse på avhør av utviklingshemmede. Dette kommer i tillegg til spesialkompetanse på avhør av barn.

– Det er større problemer knyttet til politiets, påtalemyndighetens og advokatstandens evne til å oppdage at den mistenkte eller tiltalte er psykisk utviklingshemmet. Her er kunnskapen for svak, noe som er et stort problem for den enkeltes rettssikkerhet. Forhåpentligvis blir dette et sentralt satsningsområde for kompetanseutvikling innen politiet, påtalemyndighet og hos statsadvokatembetene i tiden som kommer.

Opplever dere at det i dag er en likeverdig kriminalomsorg i Norge?

Veie: – Nei, det finnes ikke tilstrekkelig kompetanse om psykisk utviklingshemming i straffesakskjeden. Straffeloven, straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven har mange spesialelementer som skal ivareta psykisk utviklingshemmedes særskilte behov. Utfordringen ligger i at enkeltpersonene som utgjør straffesakskjeden i flere tilfeller ikke oppdager at de har med en psykisk utviklingshemmet å gjøre.

Søndenaa: –  Nei, fordi kunnskap om hvem som har lærevansker tilsvarende utviklingshemning og kunnskap om å yte disse likeverd er fraværende i kriminalomsorgen.

Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter (CRDP)

På side 172 i NOU `en står det følgende: «[…] utviklingshemming kan gi grunnlag for straffrihet eller redusert straff. Straffeloven § 20 bestemmer at bare personer som er tilregnelige på handlingstidspunktet kan straffes. Lovbrytere regnes ikke som tilregnelige dersom han eller hun er utviklingshemmet i høy grad, altså en IQ 55 eller lavere. For personer som har utviklingshemming i lettere grad, over 55 i IQ, kan utviklingshemmingen bli betraktet som en formildende omstendighet ved straffeutmålingen etter straffeloven § 78 bokstav».

På side 175 diskuteres hvorvidt reglene om tilregnelighet og særreaksjon er i tråd med CRDP. Her står det blant annet at «[…] reglene om tilregnelighet, straffrihet og særreaksjoner knyttet til et inngangsvilkår om alvorlig utviklingshemming. Dersom disse reglene kan medføre en dårligere behandling av enkeltpersoner på grunn av utviklingshemming må reglenes legitimitet vurderes opp mot forbudet mot diskriminering i CRPD artikkel 5 og 12. Videre står det at «[…] det er klart at straffeloven legger en medisinsk forståelse av nedsatt funksjonsevne til grunn for utformingen av reglene om tilregnelighet. Utvalget mener her at dette kan komme i konflikt med menneskerettighetene».

Kan dette komme i konflikt med menneskerettighetene, Søndenaa?

– Ja, det tenker jeg. Personer med lett utviklingshemming, autismespekterlidelse og psykiske lidelser vil etter et medisinsk prinsipp være strafferettslig tilregnelige. Disse kan ha en mer nedsatt funksjonsevne enn personer med moderat utviklingshemming som uansett vil være strafferettslig utilregnelige.

På side 176 i NOU `en står det at «[…] all den tid norsk politikk bygger på en relasjonell forståelse av nedsatt funksjonsevne […] kan ikke dette utvalget, som har i mandat å styrke utviklingshemmedes rettigheter, se at det er tilstrekkelig saklig å knytte reglene om tilregnelighet til diagnose eller IQ».

Problemer

Er det tilstrekkelig å knytte reglene om tilregnelighet til IQ-skåre?

Veie: – Etter mitt skjønn er det et problem at utilregnelighetsbegrepet henger så tett sammen med en konkret IQ-grense. Det viser seg å være svært vanskelig å finne et eksakt IQ-mål gjennom standardisert testing. Det er bred enighet om at testing av kognitivt funksjonsnivå ikke vil utgjøre noe fullstendig bilde av en persons samlede fungering. Derfor er det etablert en slags gullstandard for kartlegging av funksjonsnivå. Denne standarden innebærer en bredere utredning enn bare IQ-testing. Slike utredninger viser alltid at det samlede bildet av en person er svært sammensatt og vanskelig å plassere på en IQ-skala.

– Det er ikke vanskelig å finne konkrete eksempler på personer som har en IQ-skåre godt over 55, men som samtidig har et samlet funksjonsnivå som gir vedkommende svært store vanskeligheter med å fungere selvstendig i hverdagen. I slike tilfeller kan det virke problematisk at en tolkning av tilregnelighetsreglene fører til at vedkommende får en vanlig fengselsstraff i stedet for et mer tilrettelagt tilbud om rehabilitering og systematisk arbeid for å redusere risiko for nye straffbare handlinger. Slik sett vil jeg støtte utvalgets påpekning av at kriminalomsorgspolitikken skal bygge på en relasjonell forståelse av nedsatt funksjonsevne. Dette er vanskelig å knytte reglene om tilregnelighet til diagnose eller IQ-skåre.

Utviklingshemmede er ekstra sårbare

Tidligere i år fremkom det at en utviklingshemmet mann skal ha blitt seksuelt misbrukt i Ila fengsel (se lenke under). Tenker dere at det er forsvarlig at utviklingshemmede sitter i fengsel på lik linje med andre fanger?

Veie: – Min erfaring er at det i de fleste tilfeller er uforsvarlig at utviklingshemmede sitter i fengsel. Utviklingshemmede har stor fare for å bli utnyttet i et belastet miljø. Belastede miljøer finnes også utenfor fengsler. Både problemer med direkte utnytting, men også faren for å la seg rekruttere til kriminelt belastede miljøer er stor i belastede miljøer, som et fengsel jo vil være.

Søndenaa: – Jeg kan ikke svare kategorisk på dette spørsmålet. Kriminalomsorgen har ansvar for å hindre seksuelt misbruk mot personer som soner. Noen personer med utviklingshemming strever mer enn andre under soning, men kriminalomsorgen kan tilrettelegge soningen bedre for disse. Dette er til syvende og sist et spørsmål om ressurser.

Lenker

Kontakt informasjon:

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*