«Anne Grete, kan ikke jeg få bli med deg på shopping en dag du ikke er på jobb?» Ordene kommer fra en dame på cirka 40 år, som bor i et bofellesskap for utviklingshemmede mennesker. Hun har selv diagnosen moderat utviklingshemming. Denne damen har vel og merke familie i form av en mor og søsken, men når vi kommer til forhold som gjelder venner, så er det vi, altså personalet, som på ulike vis, i større eller mindre grad, fyller rollen som «venn». Som personal i slike bofellesskap, er det derimot ikke så rent sjelden at man som personal utgjør disse personene sine «familie» lignende relasjon også.
Å være på banen og på innbytter benken samtidig, hvordan er det mulig? Er det mulig?
Signifikante andre er de personene i nærmiljøet vi omgås og ofte bryr oss om. Dette kan være foreldre, søsken, lærere og venner. I forhold til utviklingen av vårt selvbilde, er reaksjonene fra disse viktig for oss. Ved å se på seg selv gjennom andres øyne gjør individet seg selv til et objekt for refleksjon, og gjennom dette utvikler individet en bevissthet om seg selv (Charon, 1995; Mead, 1976). Dette kalles speilingsteori. En teori jeg ønsker å komme tilbake til.
Vernepleiefaglig kompetanse og faglig skjønn, handler i stor grad om å kunne legge til rette for tiltak og tjenester som er til det beste for tjenestemottaker. I rammeplanen for vernepleiere kan man lese følgende: Formålet med vernepleierutdanningen er å utdanne brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kvalifiserte for å utføre miljøarbeid, habiliterings- og rehabiliteringsarbeid sammen med mennesker med fysiske, psykiske og/eller sosiale funksjonsvansker som ønsker og har bruk for slike tjenester. Mennesker med psykisk utviklingshemming vil fortsatt være en sentral målgruppe for vernepleiefaglig arbeid (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005:4).
Røkenes og Hanssen (2009) viser til filosofen Martin Buber (1967), når de skriver om mellommenneskelige møter i faglig sammenheng. Buber (1967) anvender begrepene Jeg- Det og Jeg- Du, som viser hvordan man enten kan møte den andre som objekt eller subjekt. Dersom man møter den andre som objekt, inntar man et utenfra perspektiv og forholder seg til den andre som en gjenstand og hensikten med kontakten er ofte definert av fagpersonen. Et Jeg- Du møte er preget av at de to som samhandler er til stede i noe samtidig og har en felles opplevelse av fellesskap og forståelse. I løpet av et møte med en annen, vil man ofte veksle mellom å betrakte den andre som subjekt og objekt, i takt med dialogen og kontaktformen (Røkenes og Hanssen, 2009).
Relasjonskompetansen som enhver vernepleier bør inneha i møte med (ofte) sårbare grupper, er derfor viktig av flere årsaker. En viktig del av profesjonell relasjonskompetanse er å kunne kommunisere på en måte som gir mening, som ivaretar den overordnede hensikt med samhandlingen, og som ikke krenker den andre part (Røkenes og Hansen 2009). Mennesker med høy bevissthet om egen væremåte er mer sensitive for sosiale signaler og tilpasser lettere egen atferd til situasjoner og forventninger (Snyder 1997). Spurkeland (2012) definerer relasjonskompetanse slik: ferdigheter, evner, kunnskaper og holdninger som etablerer, utvikler, vedlikeholder og reparerer relasjoner mellom mennesker. Spurkeland (2012) sier om relasjonskompetanse at det kan betraktes som grunnlag for livsmestring, både i forhold til ditt private liv, men også i forhold til ditt yrkesliv.
Hvilken betydning har og får dette i møte mellom vernepleier og et menneske med utviklingshemming? Det er ikke urimelig å tenke seg at for mange utviklingshemmede, vil den signifikante andre spille større rolle i voksen alder. For mange utviklingshemmede er det dessverre et faktum at nettverket rundt vedkommende kan være svært «glissent». Nettverket består ofte kun av foreldre og/eller søsken. Og for mange, særlig voksne/ eldre mennesker med utviklingshemming, ingen av delene.
Og hvordan blir denne kompetansen anvendt hvor du som vernepleier for tjenestemottaker blir hans/hennes signifikante andre? Dine bekreftelser er av stor betydning for tjenestemottakers selvbilde. For tjenestemottakers identitetsutvikling. For tjenestemottakers opplevelse av trygghet, tilhørighet og en opplevelse av å «bli sett». Speilingsteorien forteller oss at vi ikke observerer oss selv direkte, men andres reaksjon på oss selv vi observerer. Selvoppfatningen vår kommer som følge av samhandlingen med andre personer. Det som er viktig ift denne teorien er at det ikke er viktig hva «alle andre» mener, men hva de som betyr noe for meg mener om meg som person (Imsen, 2014). Anerkjennelse ligger nært opptil dette. Å bli anerkjent for den man er. Å bli anerkjent for sine opplevelser av hvordan omgivelsene fremstår. Å gi anerkjennelse slik at det oppleves trygt å være meg, bør ligge i profesjonsutøverens evne til å skape gode relasjoner mellom seg og den andre.
Relasjonskompetansen krever ikke bare at du som vernepleier klarer å bygge solide og trygge bånd mellom deg og tjenestemottaker, denne kompetansen krever også at du skal vite HVOR solid båndet må være. Det må ikke strammes for hardt. Da kan du fort tråkke i den fallgruven det er å gå fra å være en profesjonell profesjonsutøver til å bli i overkant personlig og kanskje enda verre, en privat aktør som handler ut fra eget forgodtbefinnende hvor egen forforståelse dominerer de valg og tjenester du yter til tjenestemottaker. Mennesker vi har valgt å yte tjenester til. Mennesker som er avhengig av oss. Meg og deg i kraft av å være vernepleier.
Som vernepleiere innehar vi makt på flere måter. Både makt over og makt til. I dette ligger også den språklige makten. Hva slags ord og begreper bruker vi? Når og hvordan? Og ikke minst, hvordan oppfattes de ord og begreper vi velger å bruke hos mottaker, som i dette tilfellet er et menneske med en eller annen grad av utviklingshemming? Hvordan speiles dette? Kan vi ved å bruke ord og uttrykk som brukes i andre sammenhenger og uten at det får noen spesielle konsekvenser hverken ene eller andre veien, få helt andre/ uante konsekvenser for et menneske med utviklingshemming sitt selvbilde? Dersom svaret er ja på dette, hvordan kan vernepleiere få et bevisst forhold til nettopp dette? Ligger svaret i utdanningsprosessen og hvordan det fra høgskolens side blir «tatt tak i» på lik linje med at vernepleieren må lære medikamentregning, anatomi, lære seg kartleggingsmetoder, ADL, alternativ og supplerende kommunikasjon osv. Kanskje handler det mest om skikketheten hos vernepleieren? En skikkethet som absolutt og i høyeste grad bør tas på alvor gjennom utdanningen.
Det kan da være fristende å spørre seg selv, hvem er de som ønsker å bli vernepleiere? Hvorfor bli vernepleier? Det er neppe lønn som lokker, så da er det kanskje helt andre faktorer som spiller inn?
Jeg tenker at det er en fordel for alle parter at man som vernepleier først og fremst liker andre mennesker. Liker å omgås mennesker. Har evne til å se « den andre». Evne til å lytte og være tilstede for «den andre». Herunder også å kunne ha evne til å legge til side egen forforståelse, i den grad man lykkes med det. Forforståelse er noe jeg kommer tilbake til.
Er vi som vernepleiere i stand til å skjønne når «den andre» har det vondt? Herunder ikke bare vondt som i fysisk smerte, men like mye den mentale smerten? Er vi «på banen» eller sitter vi på innbytter benken og bare observerer noe vi oppfatter som en vond lyd? Og hvis vi er «på banen», i hvilken grad og på hvilken måte kommer relasjonskompetansen til nytte for «den andre», under forutsetning at denne kompetansen anvendes? Forsøker vernepleieren å dempe det vonde som følge av at han/hun ikke holder ut å måtte stå i det vonde eller som et forsøk og et oppriktig ønske om å skjønne hva den andre ønsker å formidle, slik det ofte kan være mellom mennesker som har en naturlig relasjon som følge av slektskap eller vennskap?
Som vernepleier i møte med mennesker med utviklingshemming, hvordan få disse til å føle seg betydningsfulle i kraft av å være den signifikante andre? Hvordan håndtere den ansvarsfulle oppgaven? Spurkeland (2012) skriver om blant annet ferdigheter og holdninger som redskap for å etablere relasjoner mellom mennesker. Hvilke ferdigheter og holdninger bør i så måte vernepleieren besitte eller i det minste forsøke å etterstrebe å besitte i denne sammenhengen? Og ikke en hvilken som helst sammenheng, men den sammenhengen som oppstår når vernepleieren er den signifikante andre. Hvordan lykkes i kunsten med å la andre mennesker føle seg sett, føle seg betydningsfulle og føle seg elsket, når det er du som i kraft av å være vernepleier skal sørge for disse fundamentale opplevelsene?
Faglig skjønn, som jeg var inne på innledningsvis, er vanskelig å komme utenom når jeg skriver om forhold som gjelder vernepleiere som i møte med mennesker med en utviklingshemming er den signifikante andre. Hva handler i så fall faglig skjønn om? Det handler blant annet om normative standpunkter. Herunder hva slags profesjonsutøvere samfunnet trenger. Hva slags profesjonsutøvere tjenestemottakerne trenger. Å utvikle både en kollektiv, men også individuell forståelse av hvordan yte god vernepleie faglig praksis og skjønn, kan være lettere sagt enn gjort. Profesjonsutøvelse som skjønnsutøvelse handler om hvordan enkeltsituasjoner tolkes og forstås. Gjennom skjønnsvurderinger veies aktuelle handlingsalternativer og konsekvenser opp mot hverandre. Ved å bruke dømmekraft for å tilpasse fagkunnskap, erfaring og handlingsregler er det mulig handle riktig og hensiktsmessig i situasjonen (Alvsvåg 2007). Å utøve skjønn vil si å skjelne mellom vesentlig og uvesentlig, vurdere ulike sider ved sammensatte og komplekse situasjoner og avveie mellom ulike interesser og hensyn. Dømmekraft innebærer også mot til å foreta valg også når ingen løsninger framstår som ideelle (FO, 2015).
I forlengelsen av dette handler faglig skjønn for meg også om holdninger. Holdninger som kommer til uttrykk i ord og/eller handlinger. Holdninger som har sitt utgangspunkt i forforståelse. Holdninger hos oss som påvirker hvordan vår individuelle adferd og handlingene overfor tjenestemottakerne fremkommer. Hvilken holdning du har til jobben din og til de ulike tjenestemottakerne du møter, kan ha mye å si for hvordan de tjenester du som profesjonsutøver utøver, fremstår, derigjennom hvordan dette oppleves av tjenestemottaker.
Å bli sett, bekreftet og elsket er helt grunnleggende behov hos ett hvert menneske. Da er det både viktig og riktig at vi som vernepleiere er oss selv bevisste på hva vi ser, hva og hvordan vi bekrefter og hvordan menneskene vi møter også får en opplevelse at de blir elsket nettopp for den de er, selv om den andre «er på jobb».
Alvsvåg, H. (2007). Læring av sykepleie gjennom personlige og profesjonelle erfaringer. I: H. Alvsvåg & O. Førland (red.), Engasjement og læring: fagkritiske perspektiver på sykepleie (s. 205-232). Oslo: Akribe.
Charon, J. M. (1995). Symbolic Interactionism. An Introduction. An Interpretation. An Integration. Englewood Cliffs, New Jersey: Prentice-Hall, Inc.
Fellesorganisasjonen. (2015). Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere.
Imsen, Gunn (2014). Elevens verden. Oslo: Universitetsforlaget
Mead, G.H. (1976). Medvetandet, jaget och samhället, från socialbehavioristisk ståndpunkt. Lund: Argos.
Røkenes, O. H. og P.-H. Hanssen (2009). Bære eller briste: kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker. Bergen, Fagbokforlaget.
Snyder, M. (1979) Self-monitoring processes. L. Berkowitz (red.) Advances in Experimental social psychology, 12:85–128. Academic Press, New York.
Spurkeland, J (2012). Relasjonskompetanse. Oslo: Universitetsforlaget
Utdannings- og forskningsdepartementet. (2005). Rammeplan for vernepleierutdanning. Oslo: Utdannings- og forskningsdepartementet.
