Høgskolelektor Sølvi Linde og phd-stipendiat Thomas Owren (begge Høgskulen på Vestlandet) har nylig publisert en artikkel i Tidsskrift for omsorgsforskning under tittelen «Mellom vilje og valg – en drøfting av tjenesteyternes handlinger og begrunnelser i fire eksempler på insisterende praksis».
Høgskolelektor Sølvi Linde og phd-stipendiat Thomas Owren (begge Høgskulen på Vestlandet) har nylig publisert en artikkel i Tidsskrift for omsorgsforskning under tittelen «Mellom vilje og valg – en drøfting av tjenesteyternes handlinger og begrunnelser i fire eksempler på insisterende praksis».
Frivillighet, eller tjenestemottakerens samtykke, er hovedregelen ved helse- og omsorgstjenester. To viktige forutsetninger ligger til grunn for å kunne fastslå vedkommendes frivillighet til å motta hjelp – tjenestemottakerens samtykkekompetanse og at han eller hun har fått tilstrekkelig med informasjon til å kunne ta et begrunnet valg.
For vernepleiere er helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 en viktig tvangsbestemmelse. Kapittel 9 definerer tvang og makt som tiltak tjenestemottakeren motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett må regnes som tvang eller makt. Kapittel 9 definerer også en nedre grense for tvang og makt. Dette er ulike fysiske og verbale påvirkninger som utføres av personalet, men hvor disse påvirkningene er såpass lite inngripende at de ikke faller inn under definisjonene av tvang eller makt.
Denne nedre grensen, i kombinasjon med omsorgsplikten, kravene om faglig forsvarlig helsehjelp og om minst mulig inngripende praksis, åpner opp for viktige dilemmaer i tjenesteytingen. Disse dilemmaene, som blant annet har blitt gitt merkelappene «gråsonetvang» og «hverdagstvang», oppstår i situasjoner der personalet er forpliktet å ivareta viktige personlige hensyn hos tjenestemottakeren og personalet håndterer dette med tiltak som på sin måte er inngripende, men hvor disse tiltakene faller under denne nedre grensen for tvang og makt.
Linde og Owren (2017) beskriver disse tiltakene som «insisterende praksis». Eksempler er «avlende teknikker» og det å «spørre vedkommende når han eller hun vil dusje, i stedet for å spørre om vedkommende vil dusje» (Helsedirektoratet, 2015; som sitert i Linde og Owren). Forutsetningen for at slik praksis skal kunne kalles insisterende praksis er tjenestemottakerens presumtive- eller antatte samtykke. Med dette menes at personalet må anta at tjenestemottakeren ville ha samtykket dersom han eller hun hadde hatt de nødvendige forutsetningene for dette.
I artikkelen drøfter Linde og Owren fire reelle situasjoner der insisterende praksis benyttes ovenfor personer med utviklingshemning. Linde og Owren understreker viktigheten av å skille mellom tjenestemottakerens viljesuttrykk og informerte valg for å unngå urettmessig tvang eller makt og samtidig sikre forsvarlige helse- og omsorgstjenester.
Artikkelen er aktuell for alle som jobber i omsorgen for psykisk utviklingshemmede. For min del vil artikkelen være et kjærkomment innslag på pensumlisten for vernepleierstudenter ved Høgskolen i Oslo og Akershus i forbindelse med undervisning om tvang og makt.
Referanse:
