Heter det rusmisbruker, rusbruker, eller mennesker som er avhengig av rusmidler? Heter det utviklingshemming, eller utviklingshemning? Er det å plassere betegnelsen «mennesker» foran betegnelsen «utviklingshemming/utviklingshemning» greit fordi det fokuserer på mennesket fremfor funksjonsnedsettelsen, eller er det krenkende å måtte spesifisere at det faktisk er snakk om mennesker?
Heter det rusmisbruker, rusbruker, eller mennesker som er avhengig av rusmidler? Heter det utviklingshemming, eller utviklingshemning? Er det å plassere betegnelsen «mennesker» foran betegnelsen «utviklingshemming/utviklingshemning» greit fordi det fokuserer på mennesket fremfor funksjonsnedsettelsen, eller er det krenkende å måtte spesifisere at det faktisk er snakk om mennesker? Er det forskjell på å si psykisk sykdom, eller psykisk uhelse? Og bør egentlig barnevernet omtale klientene sine som saker, istedenfor familier? Språket og samfunnet er i kontinuerlig endring – hvordan kan profesjonsutøverne finne ut av hvilke betegnelser de bør bruke når det er mange aktører og varianter, og hvor skal de leite for å finne de mest oppdaterte betegnelsene?
Et definerende karaktertrekk ved mennesker, sammenlignet med andre dyrearter, er avansert og abstrakt begrepsbruk. En sentral del av språkutviklingen til mennesker handler om kategorisering, eller begrepsdannelse (Margolis & Laurence, 1999; Murphy, 2002; Sidman, 1994). Grunnlaget for et sivilisert, sosialt samfunn, slik som utvikling av en velferdsstat, forutsetter mennesker som kan forholde seg til, handle etter, utvikle, relatere og endre komplekse begreper. Kompleks og avansert språkbruk har imidlertid også noen uheldige sider. Kategorisering har mange fordeler, men kan samtidig begrense andre mulige måter å betrakte fenomenet på. Unødvendig innsnevring, eller utvidelse av fenomenet kan også forekomme. Noen måter å kategorisere mennesker på, kan føre til at samfunnet endrer, på en uheldig måte, hvordan de betrakter og samhandler med de kategoriserte menneskene. Samtidig kan de som blir kategoriserte endre oppfatning av seg selv på en lite fordelaktig måte (Hacking, 1999).
En sentral innsikt for profesjonsutøvere er kunnskapen om at alt som har en effekt, har også en bieffekt. Tilsvarende vil alle måter å kategorisere ha sine fordeler og ulemper, det kommer hovedsakelig an på hvilke perspektiv betrakterne har i utgangspunktet. Åpenbare ulemper er når måten samfunnet, med eller uten profesjonenes medvirkning, kategoriserer mennesker på en slik måte at det fører til diskriminerende praksiser, stigmatisering, krenkelse, hindrer utvikling og setter mennesker i en avmektig posisjon. Forholdet mellom fordeler og ulemper, assosiert med en bestemt måte å kategorisere på, endrer seg også med tiden i retning favør/disfavør av en opprettholdelse for den konkret kategoriseringen. Språk kan i seg selv forstås som noe dynamiske og som er i stadig bevegelse, tilsvarende de kulturelle og samfunnsmessige forholdene for mennesker som inngår i en velferdsstat.
Mange profesjonsutøvere blir i sin akademiske utdanning introdusert for APA-manualen (2009) sine retningslinjer for formidling av fagkunnskap. APA-manualen adresserer også utfordringer relatert til det å bruke merkelapper, eller det å kategorisere mennesker, inn i gitte kategorier og begreper. Utgangspunktet for retningslinjene handler derfor ikke bare om å sørge for en tydelig og presis etterrettelighet i den akademiske språkbruken, men også at språkbruken i seg selv ikke skal være bidragsytende til å forvolde skade, eller oppleves som krenkende av de berørte. Det oppfordres til at «de kategoriserte» selv skal få mene noe om hva begrepene skal være, eller hvordan de skal omtales.
Noen ganger kan det være ekstra utfordrende for profesjonsutøverne å forholde seg til kategorisering av en bestemt gruppe mennesker – rett og slett det å vite hva som er det mest korrekte begrepet å bruke til enhver tid. Innad i en gruppering kan det være motsetninger, eller uenigheter om hva som er det mest betegnende merkelappen. Ulike interesse- og pårørendeorganisasjoner til samme gruppering, kan benytte seg av sine foretrukne merkelapper. Lovgiver kan i sine offisielle dokumenter operere med det som kan karakteriseres som det offisielle begrepet. Profesjonene som yter bistand, eller har ansvar for tjenestene til grupperingen som har blitt kategorisert, kan ha flere merkelapper. Alle disse måtene å navngi en kategorisering på, selv om de kan til dels være overlappende, gjør det vanskelig for de som ikke har en særinteresse for enten grupperingen, eller navnedebatter i seg selv. Det å rette oppmerksomheten mot bare en gruppering, og vite hvilke betegnelser som er på vei ut, hvilke betegnelser er gjeldene og kommende, kan være vanskelig i seg selv å være orientert på. Utfordringen øker betraktelig i det profesjonsutøvere kommer i kontakt med ganske mange grupperinger som har blitt kategorisert på flere måter, og gitt enda flere merkelapper. I tillegg er det til tider debatter om fenomenet kategoriseringen i seg selv er riktig, eller galt. Noen ganger dreier debatten seg om hvilke måte et fenomen, eller en løselig definert gruppering, skal bli klassifisert.
I forlengelsen av utfordringene relatert til å vite hvilke betegnelser som bør unngås, hvilke som er foreløpig «safe» og hvilke som er på vei inn som de nye prefererte betegnelsene, følger også problemet med å vite hvilke kilder profesjonsutøverne bør betrakte som autoritative. Er det hvilke som helst fagfellevurderte artikkel av nyere dato som på et vis omhandler grupperingen? Er det statens offisielle dokumenter, uavhengig av utgivelsesår? Er det ulike interesse- eller pårørendeorganisasjoners nettsider, og hvis ja, hvilke hvis det er flere organisasjoner? Er det nyere fagbøker som er innom grupperingen, uavhengig av hvem som er forfatter og tematikken som adressers? Er det de benevnelsene som til enhver tid benyttes i utdanningsinstitusjoner, og hvis det er variasjon, hvilke skal følges? Hvis det er grupperingen selv og særlig hvis det kan mistenkes uenighet innad i gruppen, hvordan kan profesjonsutøverne få tilgang til denne innsikten – særlig utfordrende blir det for profesjonsutøvere som ikke har direkte tilgang til gruppen.
Hacking, I. (1999). The social construction of what? Cambridge Massachusetts: Harvard University Press.
Margolis, E., & Laurence, S. (Eds.). (1999). Concepts. Core Readings. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press.
Murphy, G. L. (2002). The Big Books of Concepts. Cambridge, Massachusetts: MIT
Sidman, M. (1994). Equivalence relations and behavior: a research story. Boston: Authors cooperative.
The American Psychological Association (2011) Publication Manual (Sixth Edition) Washington DC.
