Fra starten av 1900-tallet og over de neste tiårene forsøkte profesjonsforskere å identifisere hva som egentlig er det definerende trekkene, eller egenskapene, ved profesjonene. Hele prosjektet kollapset. Problemet var riktignok ikke mangel på gode definerende lister over viktige egenskaper ved profesjonene, men derimot at det fantes en rekke slike lister produsert av fagpersoner regnet som kapasiteter på område.
Fra starten av 1900-tallet og over de neste tiårene forsøkte profesjonsforskere å identifisere hva som egentlig er det definerende trekkene, eller egenskapene, ved profesjonene. Hele prosjektet kollapset. Problemet var riktignok ikke mangel på gode definerende lister over viktige egenskaper ved profesjonene, men derimot at det fantes en rekke slike lister produsert av fagpersoner regnet som kapasiteter på område. Utfordringen var at egenskapene var delvis overlappende mellom de ulike listene, men aldri helt like uten at det var lett å si at den ene listen var åpenbart feil sammenlignet med de andre listene (Fauske, 2008). De fleste begreper har dette notorisk trøblete trekket ved seg – en del av de egenskapene vi syns passer inn i et begrep får ikke innpass, og en del begreper som vi ved ettertanke ikke mener passer inn, blir likevel inkludert i begrepet (Halvorsen, 2010). Det forhindrer verken nødvendigheten, eller bruken av begreper – de er rett og slett en nødvendig og viktig del av vårt språksamfunn.
Forsøk på å låse fast hva en vernepleier med stringente og definerende lister, mistenkes å være bortimot en umulig oppgave. For mange vil det i tillegg også være en uønsket oppgave. For hver av definerende karaktertrekkene som kan settes opp som vernepleier, vil noen som allerede er vernepleiere både kunne omfattes og ekskluderes av de samme trekkene. Noen eksempler:
a) Vernepleiere er helsearbeidere og det å jobbe med helsekunnskap som bakteppe er et definerende karaktertrekk ved profesjonen. Sant nok, ettersom vernepleier har hatt helsetrening i sin profesjonsutdannelse. Samtidig passer dette karaktertrekket dårlig fordi denne helsetreningen kan, for noen medlemmer av profesjonen, kun ha strekt seg over noen måneder tilbake mot slutten av 1970-tallet, og siden har vernepleieren jobbet med saksbehandling på sosialfeltet. Allikevel vil vi si at dette medlemmet tilfredsstiller kravet til å være en vernepleier. Det å jobbe helserettet vil uansett gjelde mange profesjoner, så det er ikke eksklusivt for vernepleierprofesjonen.
b) Vernepleiere er sosialarbeidere og det å jobbe med sosialkunnskap som bakteppe er et definerende karaktertrekk ved profesjonen. Sant nok, ettersom vernepleier har hatt sosialfag i sin profesjonsutdannelse. Samtidig vil det for en del vernepleiere som jobber i tradisjonelle helserettede jobber, eksempelvis i hjemmesykepleien og sykehjem, være vanskelig å hevde at de har en særlig sosialfaglig profil på sin profesjonsutøvelse. De fungerer i sine stillinger på linje med andre helseprofesjoner, som sykepleiere og fysioterapeuter. Allikevel vil vi si at disse medlemmene tilfredsstiller kravet til å kunne hevde at de holder på med profesjonsutøvelse som vernepleiere. Det å jobbe sosialfaglig er uansett ikke noe særegent for vernepleiere. Tilsvarende er det vrient å hevde at klassiske helseprofesjoner som sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter i sin profesjonsutøvelse ikke beveger seg innom det som kan kalles sosialfaglig arbeid.
c) Vernepleiere er en profesjon som vokste ut som en reaksjon på dårlige levekår og lite tilfredsstillende faglig innsats, rettet mot mennesker med utviklingshemming. Fortsatt er mennesker med utviklingshemming en viktig målgruppe for vernepleiere. Sant nok, og for mange vil det være et håp for fremtiden at dette opprettholdes, ettersom gruppen fortsatt utsettes for mange unødvendige belastninger og vil kunne ha behov for at minst én profesjon har et interesseforhold til at også denne grupperingen skal få det godt i vårt samfunn. Allikevel er det mange som starter på vernepleierutdanning uten å ha det minste interesse for mennesker med utviklingshemming og går rett ut i annet arbeid, som i psykiatri, eller rusomsorgen, uten og noen gang være engasjert i gruppen mennesker med utviklingshemming.
d) Vernepleiere er en profesjon som er gode på drive med behandling og opplæring på individnivå, tross alt er psykologi, pedagogikk og miljøarbeid en sentral del av profesjonsutdannelsen. Sant nok, og mange vernepleiere har drevet med både med behandling og opplæring som har gitt god dokumenterbar effekt på en rekke fenomener for en rekke grupper i samfunnet. Allikevel er det mange vernepleiere som finner selve tanken på å drive behandling og opplæring, utenom medisinsk nødvendig oppfølging, som dypt moralsk forkastelig. Ofte med utgangspunkt i at samfunnet og majoriteten alltid skal tilpasse seg den enkeltes særegenheter, nærmest uavhengig av hva særegenhetene består av og om de oppleves også som belastende av den enkelte selv.
Det kan mistenkes at uansett hvilke definerende trekk ved vernepleierprofesjonen vi legger opp til, vil vi finne at det dukker opp viktige unntak og som likevel blir inkludert i profesjonen. Noen kan tenke at dette er skrekkelig og tenke at løsningen må vel være å forsøke å standardisere bort all denne oppfattende «uønskede» variasjonen. En annen løsning kan være omfavne denne variasjonen og å legge forholdene til rette for at variasjonen blir både synlig og ufarliggjort. Det er ikke sikkert at alle trekkene som dukker opp vil overleve på sikt, men det er ikke nødvendigvis i seg selv heller så farlig. Noen fremskritt kan vernepleierprofesjonen sikker nyte godt av. Vernepleiere jobber i dag blant annet i barnehager, grunnskolen, videregående skole, høyere utdanning, i hjemmebaserte tjenester, sykehus, helsehus, forvaltning, fagorganisasjoner, politikk, ideelle foreninger, i det offentlige og i det private. En mulig vei å gå i fremtiden vil være og få frem alle disse historiene i det offentlige ordskifte, og samtidig vite at det er greit. Variasjon er hyggelig.
Referanser
Fauske, H. (2008). Profesjonsforskningensfaser og stridsspørsmål. I Molander, A. & Terum, L, I. (red). Profesjonsstudier (29-53). Oslo: Universitetsforlaget.
Halvorsen, L. R. (2010). Begrepsdannelse: Om betydningen av overtrening i etableringen av stimulusekvivalensklasser (Mastergradsavhandling). Hentet fra https://oda.hioa.no/nb/begrepsdannelse-om-betydningen-av-overtrening-i-etableringen-av-stimulusekvivalensklasser/asset/dspace:2292/malks_10_halvorsen.pdf
