Det er få som vil være uenig i en påstand om at sosialt engasjement er et kjennetegn for utøvere av vernepleierprofesjonen. Et tegn på dette engasjementet er vernepleieres hyppige deling av nyhetssaker i sosiale medier knyttet til mangelfulle tjenester til utsatte grupper. Antall «likes» og «sinna-likes» knyttet til disse sakene blir ofte mange og kommentartrådene blir ofte lange.
Det er få som vil være uenig i en påstand om at sosialt engasjement er et kjennetegn for utøvere av vernepleierprofesjonen. Et tegn på dette engasjementet er vernepleieres hyppige deling av nyhetssaker i sosiale medier knyttet til mangelfulle tjenester til utsatte grupper. Antall «likes» og «sinna-likes» knyttet til disse sakene blir ofte mange og kommentartrådene blir ofte lange.
Dette engasjementet og delingskulturen til tross – det er få vernepleiere som selv skriver om saker de brenner for. Gjennom mine to år som redaktør av Vernepleier.no kan jeg telle på en hånd de gangene vernepleiere uoppfordret har tatt kontakt med meg og formidlet et ønske om å publisere egne saker. Riktignok er det noen vernepleiere som mer enn gjerne skriver saker som publiseres på ulike nettsteder og i ulike journaler. Men gitt at det finnes om lag 16.000 yrkesaktive vernepleiere er potensialet for en økning av antall publiserte saker skrevet av vernepleiere enormt stort.
Dette «sukket» fra meg er én av årsakene til hvorfor jeg nå velger å gi meg som redaktør (de andre er knyttet til min familiesituasjon). I løpet av mine to år som redaktør har det blitt publisert 151 innlegg med meg som forfatter. I en lang periode var jeg derfor redd for at Vernepleier.no skulle blir en «Rolf-Magnus-Grung-portal». Det er ikke bra for et nettsted som skal formilde profesjonsfag dersom ett navn dominerer som forfatter av sakene. Nettstedet kan da få et preg som en slags personlig blogg. Jeg er rimelig sikker på at Lars Rune Halvorsens regelmessige bidrag det siste halve året har vært positivt for å unngå et slikt blogg preg. Andres tips og bidrag har også vært kjærkomment i så måte, men her er potensialet som sagt stort.
Nå som dette «sukket» er unnagjort vil jeg understreke at det også har vært personlig berikende å være redaktør av Vernepleier.no. Redaktørjobben har gitt meg et innblikk i hva som rører seg i «vernepleierverden». Mange vernepleiere har villig latt seg intervjue om saker og ting de jobber med og som de brenner for. Dette er ting jeg ikke hadde fått vite om uten å være redaktør av Vernepleier.no. I tillegg har redaktørjobben gitt meg verdifull skrivetrening.
I tillegg har jeg hatt gleden av å intervjue noen viktige forskere som også er brukerrepresentanter. Brukerperspektivet er tross alt det desidert viktigste ettersom profesjonen vår er uløselig knyttet til brukernes ønsker og behov. Vernepleierfaglig yrkesutøvelse vil ikke utvikle seg i positiv retning dersom brukerne ikke gir oss den tydelige tilbakemeldingen vernepleiere så sårt trenger. Ett eksempel på en slik tilbakemelding er uttalelsen til Camilla Therese Høgstøy til Vernepleier.no den 17. oktober i fjor. Høgstøy uttalte at «[noen] vernepleiere er flinke, og noen burde ikke hatt jobben i det hele tatt. De som er flinke er gode til å prate med meg og flinke til å forstå meg. Flinke vernepleiere tåler at jeg sier tydelig ifra – noen tåler det ikke og blir sure. Jeg blir kjent med mange vernepleierstudenter som er i praksis. Det er viktig at vi gjør aktiviteter som jeg liker».
I skrivende stund vet jeg at FO jobber med en løsning for at Vernepleier.no skal fortsette sin virksomhet. Noe utover dette er ikke klart enda. Jeg både tror og håper at Vernepleier.no vil fortsette sin utvikling og på sikt bli et (enda) viktig(ere) nettsted for vernepleierfaglig yrkesutøvelse og for utviklingen av vernepleieres profesjonsidentitet.
Før jeg skriver mitt siste ord som redaktør vil jeg gi en honnør til FO. FO har vært en fantastisk støttespiller. FO har gitt meg mange tips til aktuelle saker og personer jeg kan kontakte og de har gitt meg full redaksjonell frihet.
Jeg ønsker deg en riktig god sommer.
Takk for meg!