Et viktig formål med akademisk skriving er å påvirke samfunnet. Profesjonsutøvere som vil påvirke samfunnet, det være seg faglige og politiske miljøer, bør skrive tekster som påvirker mottakerne på hensiktsmessige måter.
Et viktig formål med akademisk skriving er å påvirke samfunnet. Profesjonsutøvere som vil påvirke samfunnet, det være seg faglige og politiske miljøer, bør skrive tekster som påvirker mottakerne på hensiktsmessige måter. I og med at teksten er akademisk må den selvsagt være etterrettelig, bygge på logisk resonnementer og være mest mulig sannferdig. Det forplikter å skrive akademiske tekster. Flere, både undervisere og profesjonsutøvere, har dermed trukket den konklusjonen at akademiske tekster må være omstendelige, voldsomt ordrike og kjedelige. En slik konklusjon er i det minste problematisk, om enn ikke reint tøvete. Akademiske tekster kan være presise, sparsommelige med ordene og festlig anlagt.
Flere profesjonsutøvere bør skrive- og delta i den offentlige debatt. Fraværet av de mange profesjonsstemmene i det offentlige rom har selvsagt en sammensatt årsaksbakgrunn. En bekymring er imidlertid at flere profesjonsutøvere allerede mister skrivegleden, eller aldri erverver den, i løpet av sitt utdanningsløp. Noen ganger kan det mistenkes at overgangen fra det berømmelige muntlige språket, som mange studenter blir hundset med i sin inntreden i akademia, medfører en skrekkblandet ubehag ved å skrive akademisk. Muligens påføres det også en overbevisning om at akademiske tekster til forveksling kan minne om den historiske telegrafstilen; totalt blottet for både personlig stil og retorisk snert, den snerten som faktisk påvirker menneskene rundt oss.
Av alle de grunnene som har medført dette høyst unødvendige fokuset på at akademiske tekster er dørgende kjedelige, både å skrive og lese, er det her valgt ut to irritasjonsmomenter. Nemlig den såkalte ti-prosentregelen når den tolkes bokstavelig i form av et minimumskrav til antall ord, og det underlige kravet om å skrive i «deja-vu» stilen – altså alle argumenter som benyttes i en større oppgavetekst må nærmest ordrett skrives i en såkalt teoridel i forkant. Denne sistnevnte dobbeltheten oppleves antageligvis regelmessig, av både skriveren og leseren, som et gjensidig ubehag. Det kan mistenkes en akademisk sløvhet hos de ansvarlige i utdanningssystemet ved en pågående insistering av at dette er en fornuftig måte å tvinge studenter å skrive på. At ingen profesjonelle skribenter, akademiske eller ei, skriver på denne måten overses elegant. Det holder visst nok ikke at studentene demonstrerer en god faglig forståelse ved å bruke argumentene på en korrekt og fornuftig måte, det hele blir visstnok mye bedre belyst ved at studenten gjengir (les, kopiere) forfatternes originaltekst i tillegg.
Ti-prosent regelen kan likevel være en enda større mare i studentoppgaver fordi den om ikke direkte, så indirekte fremhever og belønner den kvantitet fremfor kvalitet. Utallige studenter har måtte lide seg gjennom akademiske tekster i jakten på flere adjektiver og andre grep for å øke omfanget av overflødige setninger, hvor den eneste funksjonen ved denne praksisen er å heve antall ord i besvarelsen. En slik praksis er direkte i motsetning til idealet for akademiske tekster; nemlig klarhet, nøyaktighet, presisjon og godt oppbygde logiske resonnementer. En slik praksis med minimumsgrense for antall ord er satt for å hjelpe studentene med å huske og inkludere alt som forventes å være med i en besvarelse, eller slik går et vanlig argument ut på i forsvaret for minimumsgrensen. Minimumsgrensen skal også være til hjelp for sensorene i begrunnelsesarbeidet når studentene får underkjent sine arbeidskrav, eller eksamener. At den førstnevnte utfordringen enkelt kan løses med tydelige oppgavebestillinger og veiledning underveis i studiet, nevnes ikke. At sistnevnte utfordring er på grensens til meningsløst bør kommenteres; hvis en student leverer en besvarelse som ikke tilfredsstiller de oppgitte akademiske kravene i emnet, så er det faglige nivået som skal kommenteres, og ikke antall ord i seg selv. Antall ord er i seg selv en intetsigende målestokk, kvalitet er ikke det.
Frasen «less is more» stemmer godt, også for akademiske tekster. Det er få grunner til å påføre både skrivere og lesere unødvendige byrder under en skrive- og leseøkt. Evnen til å formulere elegante, etterrettelig og retorisk godt formulerte tekster, er en evne som bør få rom for å modnes og deretter blomstre over tid. Vi trenger flere profesjonsutøvere i det offentlige ordskifte, et sted å starte er å bidra til økt skriveglede for profesjonsutøverne allerede under utdanningsløpet. Vi trenger stemmene.
