Når vernepleiere skal beskrive hva som kjennetegner vernepleie, kan de for eksempel si at vernepleiere jobber helhetlig. Det høres fint ut – men hva betyr det egentlig?
Når vernepleiere skal beskrive hva som kjennetegner vernepleie, kan de for eksempel si at vernepleiere jobber helhetlig. Det høres fint ut – men hva betyr det egentlig?
«Vernepleiere ser hele mennesket» sier noen. Problemet med et slikt utsagn er at ingen av helse- og velferdsprofesjonene vil si at de ikke ser hele mennesket. Dermed er det heller ikke noe godt utgangspunkt for å skille profesjonene fra hverandre, med tanke på arbeidsdeling. Heller ikke for tverrprofesjonelt samarbeid, at profesjoner utfyller hverandre ved å bringe ulike perspektiver og kompetanser til samme sak. Varianten som lyder «vernepleiere ser mennesket bak diagnosen» er ennå verre, av samme grunn. Hvordan kan vi da forstå det at vernepleiere jobber helhetlig? Jo, omtrent på samme måte som vi kan si at sosionomer og barnevernspedagoger gjør det. Stikkordet er i så fall sosialfaglig kompetanse.
Når Universitets- og høgskolerådet høsten 2013 inviterte de ulike utdanningsinstitusjonene til å danne lokale arbeidsgrupper sammen med studenter og representanter for tjenestene, var ett av spørsmålene gruppene ble bedt om å svare på: Hva mener arbeidsgruppen ligger i begrepet «sosialfaglig kompetanse»? Deres svar skulle dekke alle «BSV-utdanningene», altså både barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere.
Hva skriver så arbeidsgruppene? UiA (s. 8) skriver: Det sosialfaglige kjennetegnes av en helhetlig tilnærming til brukerne. Det helhetlige kontrasteres til en forståelse som innebærer at et problem sees isolert fra den situasjonen brukeren ellers befinner seg i. Når «det helhetlige» skal innholdsbestemmes, vises det til ulike sider ved brukers liv og situasjon så som arbeid, helse, familie og øvrige nettverk. Og så skriver de videre (UiA s. 8): I drøftingene ble det fremholdt at «det helhetlige» er lite håndterlig og en for ambisiøs betegnelse for et viktig moment i det sosialfaglige. En alternativ benevnelse som ble drøftet, er «personen i kontekst». Når det kommer til anvendelse av en slik forståelse, handler det om å se sammenhenger mellom ulike sider ved brukers liv og sammenhengen mellom bruker, situasjon og omgivelser. Knyttet til nettverksteori og sosialøkologisk tenkning, mener UiN (s. 4) at evnen til helhetsperspektiv er en helt sentral del av sosialfaglig kompetanse. På samme måte skriver UiT (s. 6): Sosialfaglig kompetanse er relasjonell kompetanse kombinert med et kritisk perspektiv og evnen til å kartlegge klientens helhetlige situasjon og evnen til å fortolke komplekse situasjoner på individ, gruppe/nettverk og samfunnsnivå og utøve en umiddelbar handling overfor et menneske som er i en krise- eller nødssituasjon og synliggjøre eventuelle uakseptable forhold som til enhver tid er i vår samfunnsstruktur.
Et slikt «helhetlig» fokus betyr dermed å se personen i kontekst, å ha et konstekstuelt fokus. Mange av gruppene foretrekker da også begrepet kontekstuell fremfor helhetlig: Sosialfaglig kompetanse fordrer kontekstuell kompetanse, skriver UiT (s. 6). UiN (som bruker begrepet «sosialt arbeid» i samme betydning som SFK) skriver: Sosialt arbeid er et mer kontekstuelt og situasjonelt fag, enn for eksempel helseprofesjoner (s. 4-5). HiM/ HiSF/HiV (s. 9) skriver: Fokus for sosialfaglig arbeid vil ikke bare være enkeltpersoner, men like mye relasjoner, situasjoner, systemer og i siste instans det samfunnet individet lever i.
Slik jeg forstår det kontekstuelle premisset, dreier det seg dermed ikke om at kontekstuelle forhold har betydning for individuelle forhold (noe som vil være like anerkjent i helsefaglige profesjoner, og for eksempel er et grunnpremiss i de delene av folkehelsearbeid som kalles forebyggende arbeid). Det dreier seg snarere om at det «spekteret av problemer» som vi mer «sosialfaglige» særlig beskjeftiger oss med, ikke kan forstås uten å ta med mer av konteksten i bildet enn for eksempel profesjonene med mer uttalt helsefaglig kompetanse vanligvis gjør.
Men det er mer.
HiØ (s. 7) skriver at SFK er å betrakte som en handlings- og vurderingskompetanse som gjenspeiler kunnskap fra flere fagfelt. HiT (s. 15) beskriver SFK som fagintegrering, det vil si en sammenhengende anvendelse og forståelse av ulike former for kunnskap, ferdigheter og holdninger. Det handler om en relasjonell og kommunikativ samhandlingskompetanse. HiØ (s. 4) skriver at: Synergieffekten av de ulike fagene i samspill med praksis er en solid kommunikasjons- og relasjonskompetanse, refleksjon og kritisk resonnering, evne til å vurdere egen rolle og påvirkning i samhandling og endringskompetanse på egne og andre vegne.
Andre knytter også SFK til handlingskompetanse. HiL (s. 8) skriver: Den profesjonelle helse- og sosialarbeider trenger teoretisk kunnskap om utsatte og sårbare individer og grupper, satt sammen med kompetanse i hvordan man skal handle overfor mennesker i sårbare posisjoner på måter som fremmer brukernes mestring og deltakelse. Denne handlingskompetansen er sammensatt av flere kunnskapskomponenter/elementer. Til sammen utgjør dette den sosialfaglige kompetansen i de tre utdanninger. Videre dreier det seg også om å kunne rette søkelyset på strukturer og rammer som skaper hindringer og begrensninger for mennesker i samfunnet (UiT s. 5).
DHS (s. 6) skriver: Formålet med profesjonelt sosialfaglig arbeid basert på sosialfaglig kompetanse, er å bidra til å fremme den enkeltes muligheter til utvikling og samhandling. Samtidig er profesjonene representanter for samfunnets maktutøvelse og behov for kontroll med uønsket aktivitet og handlinger, som for eksempel omsorgssvikt. Den sosialfaglige kompetansen utøves innenfor slike rammer, men en hovedutfordring er nettopp å vurdere om det er rammene som burde endres, og ikke individet.
Å beskrive SFK som «handlings- og vurderingskompetanse», en «relasjonell og kommunikativ samhandlingskompetanse», gir heller ikke noe iøyefallende grunnlag for et «monopol». Igjen, hvilken profesjon vil si at de ikke har det? Men når disse beskrivelsene så kvalifiseres med
da nærmer det seg også noe som ikke «alle» i samme grad uten videre vil si «ja, men det kan/gjør vi også» til. For i dette ligger at
Og det meste av dette gjør også sosionomer og barnevernspedagoger, for det ligger i vår felles sosialfaglige kompetanse. Hva er det da som skiller oss fra dem? Om vi går tilbake til rapportene, er det høy grad av enighet om at de tre BSV-profesjonene retter seg mot ulike målgrupper, og at det i stor grad er særtrekk ved disse gruppene og deres behov som legger føringer for hvilke former for særlig kompetanse hver av profesjonene trenger i tillegg til den som er felles. Slik beskriver for eksempel HiST/HiNT (s. 10) SFK som en basiskunnskap for å kunne møte og bistå mennesker i ulike problemer og livssituasjoner, der hjelpeprosessene har forskjellig innhold og utforming avhengig av problemområde, målgruppe og praksisfelt.
Det er for øvrig interessant at ingen av arbeidsgruppene knytter vernepleie entydig til personer med utviklingshemning. I stedet velger de diagnoseuavhengige formuleringer, som «mennesker med nedsatte/reduserte kognitive evner, problemer med selvkontroll, og utfordringer til å ta selvstendige informerte valg» (HiØ s. 15), «mennesker med kognitive vansker og/eller sammensatte bistandsbehov» (HiST/HiNT s. 9), «mennesker med ulike funksjonsvansker med et særegent fokus på de som har vansker med å formidle egne ønsker og behov» (HiL s. 13), «mennesker som har funksjonsvansker, medfødte eller ervervede» (DHS s. 4) og «personer med funksjonsnedsettelser som selv har begrenset mulighet til å ivareta egne liv og rettigheter og delta i dialog om egen situasjon» (HiB s. 2).
