Vernepleiere Ingrid Haug Olsen og Aud Elisabeth Witsø har i mange år vært ildsjeler for en unik satsning på Marte Meo i demensomsorgen i Midt-Norge. Etter hvert har også flere fra tjenestene til utviklingshemmede oppdaget nytten av denne metoden. Vi stilte Ingrid og Aud Elisabeth noen spørsmål.
– Fortell litt om dere selv, hvem er dere?
Ingrid: Jeg ble utdannet vernepleier i 1991. I 2002 var jeg på en konferanse i Oslo og hørte Marianne Munch fra Olaviken alderspsykiatriske sykehus holde innlegg om Marte Meo. Rett etter ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å være prosjektleder for innføring av Marte Meo i demensomsorgen i Trondheim. Det var noe med den innføringa jeg da hadde fått som gjorde at jeg tenkte: «dette her har jeg trua på». Og så ble vi [peker på Aud Elisabeth] kollegaveiledere i 2006. Jeg har jobbet for Trondheim kommunes Ressurssenter for demens siden 2007 – og tok Marte Meo terapeututdanning som ble ferdig i 2010.
Aud Elisabeth: Jeg ble utdannet vernepleier i 1992. Nå jobber jeg fast på vernepleierutdanninga ved Høgskolen i Sør-Trøndelag som førsteamanuensis. Ellers har jeg samme Marte Meo-løpet som Ingrid, bortsett fra at hun har mer erfaring fra bruk av Marte Meo i hjemmetjenesten. Vi holder begge på med Marte Meo supervisor-utdanning nå.
– Kan dere beskrive metodikken i Marte Meo?
Aud Elisabeth: Det er et kartleggings- og analyseverktøy, basert på videobasert interaksjonsanalyse av samspill. Man leter ikke etter feilene, men bygger videre på det som fungerer i samspillet.
Ingrid: Du får korte filmopptak av daglige situasjoner der samspill foregår, og så analyserer vi det ut i fra kommunikasjonselementene i MM.
– Og de er?
Ingrid: Det er jo det med relasjonell oppvarming, det å skape trygghet og tillit.
Aud Elisabeth: Oppdage initiativ, altså felles oppmerksomhetsfokus.
Ingrid: Benevning av det som skjer, klar start og avslutning av handlinga.
Aud Elisabeth: Bekreftelse.
Ingrid: Rytmen i samspillet. Turtaking.
Aud Elisabeth: Personens behov for fysisk berøring.
Ingrid: Hjelp til å tåle ubehag. Og hjelp til å triangulere, altså hjelp til å koble seg på i et sosialt fellesskap på en måte. Hjelp til å presentere seg – bli relevant for og med andre.
Aud Elisabeth: Disse elementene, det er ikke noe hokus pokus med dem. De finner du igjen i all mulig kommunikasjonsteori. Det er ikke sånn at de som holder på med MM representerer noe enestående eller særegent. Det er et praktisk verktøy der du systematisk trekker inn teoretisk og erfaringsbasert kunnskap i analysene.
Ingrid: Dere satser jo på studentene i forhold til MM på vernepleierutdanninga, lager et opplegg for at i løpet av de tre årene skal alle på et eller annet vis ha en MM-kunnskap.
Aud Elisabeth: Ja, vi starter i første klasse med introduksjon i MM. I andre klasse skal de ha ferdighetstrening der de øver seg på å bruke film til kartlegging og analyse av samspill – og der de kobler på kommunikasjonselementene. Og i år har vi hatt et prøveprosjekt hvor noen vernepleierstudenter i andreårspraksis har fått individuell MM-veiledning av vernepleiere og sykepleiere som tar MM-veilederutdanning i grupper hos Ingrid og meg. Jeg intervjuet disse studentene slik at nå sitter jeg med et datamateriale om deres erfaring med MM-veiledning i andreårspraksis. I tredje klasse har noen studenter samarbeidet om et prosjekt der MM prøves ut i hjemmetjenesten.
Ingrid: Da er studentene med en ansatt i hjemmetjenesten hjem til aktuelle brukere. Noen studenter observerer en situasjon uten kamera, og så er det noen som tar film av samme situasjon. Så gjør de analyse av de ulike besøkene eller samme besøket. Og så skal vi se på hva studentene får ut av observasjonene med og uten kamera. Det har fungert litt som en forsiktig ”snikinnføring” av MM i hjemmetjenesten, for etter hvert som de får studentene inn så ser de at dette er ufarlig og da vil de ha mer.
– Men dette er nytt?
Aud Elisabeth: Altså Ingrid og jeg har vært MM-kamerater hele tiden og vi har holdt en del undervisning sammen på vernepleierutdanninga. Det har vi gjort noen år nå og nå har vi en undervisningsmodell som fungerer og er tilpasset på tvers av de tre årene.
– Men er dette unikt for HiST? Eller er det andre høgskoler som gjør tilsvarende?
Aud Elisabeth: Ikke som vi vet om nei.
Ingrid: Men vi skal legge fram det vi gjør på Nordisk MM-konferanse til høsten og se om dette kan være noe for andre også. MM-veiledning er jo et tillitskapende tiltak, hvis du tenker pasient- og brukerrettighetslovens paragraf 4A, der du skal lete etter alternative tiltak for å unngå bruk av tvang. Du ser på omsorgssituasjonen og vurderer hva som kan endres ved situasjonen, slik at tvangstiltak kan bli unødvendig. Vi leter etter det som fungerer og bygger videre på det. Noen sjekkpunkter kan for eksempel være: Snakker vi for hurtig? Bruker vi feil ord? Er det noe i omgivelsene som er forstyrrende? Går vi for fort fram? Altså, hva er det med hele situasjonen som vi kan tilrettelegge på en bedre måte for personen, hvis vi tar hans/hennes perspektiv? MM handler om det å innta den andres perspektiv. Jeg var og snakket med enhetslederne på Helse- og velferdssentrene i forhold til rollebeskrivelser til ressurspersoner de burde hatt. De sa at man burde hatt vernepleiere på alle HV-senter som hadde paragraf 4A som sitt hovedansvarsområde. Altså er det vernepleiermat! Det handler om miljøarbeid og miljøbehandling. Og det er kanskje en rolle som er bedre egnet for vernepleiere enn for sykepleiere? Og det er bra. Når de tenker sånn, sitter jeg og klapper i hendene.
Aud Elisabeth: Veldig mange situasjoner vi filmer handler ikke om tvang men om rettighetsinnskrenking, eller at man som tjenesteyter reduserer den andres mulighet for å delta. Gjennom filmanalyse av samspillet kommer man fram til andre måter å forstå og handle, slik at den andre kan få deltatt mer eller mestre, få det til, forebygge funksjonsfall.
Ingrid: Det er mange likhetstrekk mellom det å jobbe med utviklingshemmede og personer med demens, men den store forskjellen er jo at vi ikke utvikler nye ferdigheter, men ivaretar funksjon så lenge som mulig.
– Men dere tenker at MM er like gyldig i forhold til bistandsyting til utviklingshemmede?
[Begge i kor]: Ja!
Aud Elisabeth: Du skulle sett noen av de filmene vi har i den opplæringen vi har i kommunen nå. De er rett og slett helt fantastiske! Et eksempel er en eldre utviklingshemmet person der personalet i boligen er opptatt av at personen reiser seg for mye og går vekk fra bordet under måltider. De er bekymret for at personen ikke får i seg nok mat. Så har vi en kjempedyktig vernepleierstudent som gjennomfører et måltid med personen, og det er bare et par avbrudd. Hvorfor? Det vi ser på filmen er at personen får en hjelper som oppdager og følger dennes initiativ – det motsatte av å bli ignorert eller korrigert. Person ler mye, studenten følger og bekrefter det. Det blir en nydelig rytme og et godt relasjonelt klima i det samspillet, og personen spiser som bare det! Studentens praksisveileder var kjempefornøyd og har i tillegg fått noe konkret de skal jobbe videre med i personalgruppen.
– Er det noen farer forbundet med bruk av MM?
Aud Elisabeth: Som med andre metoder, kan det kan bli et skummelt redskap hvis du har mangelfull kunnskap og kompetanse.
– På hvilken måte?
Aud Elisabeth: Noen ganger gjøres fortolkninger på for tynt grunnlag. Det blir for enkelt. Det kan bli skivebom rett og slett, uetisk og uforsvarlig. Det har kanskje handlet om manglende kunnskap om det feltet man er inne på. Du må ha sykdomsforståelse og du må ha diagnoseforståelse. Samtidig vet vi at gode teoretikere ikke nødvendigvis er gode praktikere, men du må altså kunne se situasjonen i lys av noe teori også.
– Du kan ikke uten videre gå inn i forhold til hvilken som helst diagnose? Du bør kunne mer enn bare det praktiske med MM?
Ingrid: Som vernepleier i demensomsorgen har jeg en viss basiskunnskap også om utviklingshemmede, så jeg kunne ha gjort det. Men det er ikke sagt at hvem som helst andre kan gjør det.
Aud Elisabeth: Man kan bli for metodisk ensporet og instrumentell.
Ingrid: Du kan ikke kjøre rundt og tro at dette er løsningen på alt, men vi trekker inn Marte Meo som en av flere metoder i metodeundervisningen og undervisningen om vernepleierens arbeidsmodell. Dette er et redskap vi kan ta i bruk i alle trinnene av arbeidsmodellen. Det trigger vernepleieren i meg i alle fall.
Aud Elisabeth: Marte Meo og atferdsanalyse har for eksempel mange paralleller.
Ingrid: Ja jeg er veldig enig i det. Det fine med MM er at du kan trekke med deg atferdsanalyse og flere andre teorier du har i ”ryggsekken”. En dyktig MM-veileder anvender faglig skjønn. Noen ganger er det somatiske forhold, andre ganger forhold i miljøet. Det kommer helt an på. Når du anvender MM, blir du tvunget til å studere relasjonens betydning.
Aud Elisabeth: Hva som er faglig «in» varierer jo. Det kommer stadig nye metoder og tilnærminger. Metoder skal være vitenskapelig baserte og dokumenterte. Et av ankepunktene mot Marte Meo er at det finnes lite forskning på den. Det er for eksempel ikke gjennomført store randomisert kontrollerte studier som inkluderer MM-intervensjoner ennå, men det håper vi kommer. Jeg har nylig gjennomført en beskjeden studie og skal skrive en artikkel om studenters erfaringer med MM-veiledning i andreårspraksis. Der har vi benyttet fokusgrupper. MM er jo en «gammel» metode etter hvert og midt oppi all metodeutvikling så står den seg veldig godt i praktisk arbeid. Det er det viktig å dokumentere og formidle.
Ingrid: Ja, den er så konkret og praktisk. Og filmen lyger på en måte ikke. Det er nå sånn det er.
– Hva har dere lyst til å si til Vernepleierportalen som dere ikke har vært inne på til nå?
Aud Elisabeth: Vernepleiere må gjerne oppdage potensialet i Marte Meo. Ikke som svaret på alt, og man må ha massevis av etisk og faglig bevissthet når man anvender denne metoden. Likevel er det et godt praktisk verktøy til å styrke tjenestekvaliteten, og kan få stor betydning for personene vi jobber med.
Skrevet av Asbjørn Stømmen
