Noe av det som særpreger vernepleiere er kombinasjonen av helse- og sosialfag. Sykehjem er en av arenaene der vernepleieres helsefaglige kompetanse virkelig blir satt på prøve. Hvordan er det å jobbe som vernepleier på sykehjem? Får en brukt den sosialfaglige kompetansen også? Vi har snakket med to vernepleiere og en vernepleiestudent med sykehjemserfaring.
– Turid Nylund, Elisabeth Nesttun Øyen og Hilde Thorstensen Rosvold, hvor jobber dere og hva er stillingsbetegnelsen deres?
Turid: Jeg jobbet inntil nylig på Kroken sykehjem i Tromsø på ei avdeling med 15 fastboende samt 2 avlastningsplasser. Jeg gikk inn i et sykepleievikariat, men da avdelingsleder så nytten av å ha en vernepleier på sin avdeling fikk han omgjort stillingen til vernepleiestilling.
Elisabeth: Jeg er sisteårsstudent ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, og jobber i rekrutteringsstilling som vernepleierstudent i Trondheim kommune, Søbstad Helsehus. Der jobber jeg på en vanlig sykehjemsavdeling, med både langtids-, korttids- og kartleggingsplasser.
Hilde: Jobber som avdelingsleder for en del av demensavsnittet i Vefsn kommune i Nordland. Er leder for dagplasser for personer med demenssykdommer (8 plasser) og en miljøterapeutisk avdeling for 16 personer med demenssykdommer. Er også leder for kommunens demensteam.
– Hvilke medisinske eller somatisk orienterte arbeidsoppgaver utfører dere?
Turid: Utdeling av medisiner, subkutane og intramuskulære injeksjoner, blodprøvetaking, urinprøvetaking, setting av insulin, kateterisering av både kvinner og menn, sårstell og medikamenthåndtering. Kort sagt utførte jeg alt av sykepleiefaglige prosedyrer.
Vernepleierstudent Elisabeth Nesttun Øyen
Elisabeth: Jeg deler ut ferdig doserte medisiner fra dosett, og eventuelt medisiner, i samsvar med Trondheim kommunes retningslinjer for syke- og vernepleiestudenter. Dette betyr at jeg også deler ut medisiner som ikke kan doseres på forhånd (flytende medikamenter, brusetabletter, inhalasjoner og øyedråper), og jeg har lov til å sette insulin med opplæring på hver enkelt beboer, og injeksjoner med heparinpreparater med opplæring. I tillegg utfører jeg sårstell, utfører kateteriseringer (både permanent og engangs), tar urinstix/urinprøver, og måler blodtrykk, puls, blodsukker og saturasjon. Andre medisinske/somatiske arbeidsoppgaver jeg foreløpig utfører er observasjoner av somatisk helsetilstand, der jeg rapporterer videre til sykepleier hvis det er noe.
Hilde: Vernepleierne i avdelinga utfører tilrettelegging og veiledning i de aktivitetene som foregår på avdelinga, på samme måte som sykepleiere og helsefagarbeidere gjør. I tillegg har de medisinske oppgaver på omtrent samme nivå som sykepleierne, men de har ikke bakvakt for andre avdelinger, og gjør ingen intravenøse oppgaver. Vernepleiernes utdanning har sin tyngde på psykologi, psykiatri, pedagogikk og miljøets innvirkning på pasienter/brukere. Viktig at denne kompetansen brukes.
– Hvilke andre profesjoner samarbeider dere med der dere jobber?
Turid: Det var en annen vernepleier på huset, men hun var leder på en annen avdeling. Jeg var eneste vernepleier på min avdeling, og samarbeidet med sykepleiere, hjelpepleiere/ helsefagarbeidere, samt assistenter.
Elisabeth: Det er for det meste hjelpepleiere/helsefagarbeidere, sykepleiere og assistenter som jobber på samme avdeling jeg jobber. Vi har i tillegg fysioterapeut tilknyttet helsehuset.
– I deres samarbeid med andre profesjoner, kan dere si litt om hvordan dere utfyller hverandre faglig? Hva gjør og bidrar dere med i det daglige, som de andre profesjonene kanskje ikke har så mye kunnskap og erfaring med?
Turid: Først vil jeg si at jeg opplever at det ikke er så mange som vet hva en vernepleier er og hvilke kompetanse en vernepleier har, det kom frem ved at jeg til stadighet fikk spørsmål om jeg hadde kompetanse til det ene og det andre. Mange tror at en vernepleier er en mellomting mellom hjelpepleier og sykepleier.Jeg erfarte at jeg og de andre yrkesgruppene på avdelingen utfylte hverandre på en god måte. Ofte gjennom vaktas arbeidsoppgaver, ble det til at jeg steppet inn og tok meg av pasienter som ble betegnet som vanskelige, mens andre tok seg av det rent stellmessige. Dette falt seg ganske naturlig, da jeg nok kan si at jeg nærmet meg disse pasientene på en annen måte enn mine medansatte. Videre opplevde jeg at mat, medisiner og stell ble sett på som de viktigste momentene i de daglige rutinene, mens den psykososiale og miljømessige delen var mindre viktig.Jeg vil si at jeg kom inn på avdelingen med mye nyttig i bagasjen, og at jeg fikk satt litt mer fokus på hvor viktig den miljømessige biten er for pasientene. En tablett ble mange ganger byttet ut med ei hånd å holde i noen minutter. En urolig pasient kunne bli rolig etter en god klem og en liten prat. Dette opplevde jeg at mine medansatte ikke hadde så stor erfaring med. Noen mente at dette var en tullete måte å nærme seg pasienter på, mens andre kopierte min tilnærming. Jeg opplevde ofte at jeg hadde en annen måte å tilnærme meg pasientene på. Jeg kunne for eksempel gå inn til den «vanskelige» pasienten med et smil og si «så godt du ser ut i dag», i stedet for å gå inn døra og be henne slutte å mase. At gamle Kari slår, behøver ikke bety at hun er slem. Det kan jo være at hun har smerter eller annet ubehag og ikke klarer å uttrykke det. Så blir det vår jobb å finne ut av det. Slike innfallsvinkler opplevde jeg som vanskelig å få gjennomslag for i gruppen.
Elisabeth: Jeg føler at jeg har en del andre innfallsvinkler i forskjellige situasjoner enn for eksempel sykepleiere jeg jobber med/har jobbet med. Vi har til tider en del urolige beboere/pasienter på korttidsopphold, og noen sykepleiere synes kanskje det er lettere å gi dem en beroligende tablett, mens jeg gjerne vil prøve ut miljøterapi først. Noe som i de fleste tilfeller har fungert godt.
Hilde: Vernepleierene ser mer miljøet rundt pasienten, og hva som påvirker pasienten og kan utløse uro, angst, smerter og så videre. Vernepleieren har en mer pedagogisk og psykologisk tilnærming enn sykepleierne har, sammen utgjør de en fin fagkombinasjon i sykehjem, sammen med helsefagarbeidere/hjelpepleiere.
– Hva synes dere har vært utfordrende med å skulle jobbe som vernepleier på sykehjem?
Vernepleier Turid Nylund
Turid: Det vanskeligste med å jobbe som vernepleier på sykehjem er den manglende kunnskapen som råder når det kommer til den miljømessige pleien. Det at man er så fastlåst i mat, medikamenter, stell og vekt, og at det er så lite fokus på den miljømessige omsorgen. Det nytter så lite å gi gamle Kari en skive med brunost og et glass melk om trivselen er så dårlig at hun ikke makter å spise. Det nytter så lite å gi henne en beroligende tablett når hun utagerer, om det er miljømessige faktorer som trigger utageringen. Jeg har hatt utallige faglige diskusjoner, argumentert og gjort jobben slik jeg mener den bør gjøres ut ifra tanken om pasienten og dens livskvalitet i fokus og ut i fra mitt vernepleiefaglige ståsted. Jeg har opplevd at mange ikke har sett nytten av fokus på miljø, men har også opplevd at noen har sett nytten av dette. Og er svært takknemlig for å ha hatt en avdelingsleder som støttet meg i mitt arbeid.
Elisabeth: I en del settinger synes jeg det vanskeligste er at andre ansatte ikke vet hvilken kompetanse jeg har og kommer til å ha. Både når det gjelder somatiske/ medisinske arbeidsoppgaver, men også annen «typisk» vernepleierkompetanse. Jeg prøver å utfylle jobben de andre gjør med kompetanse jeg har så langt i studiet. Jeg merker at jeg til tider ser på beboerne/pasientene på en annen måte enn sykepleiere.
Hilde: Ledergruppa i vårt omsorgsdistrikt består av sykepleiere, en fysioterapeut, en hjelpepleier og meg som vernepleier, Synes vi utfyller hverandre godt, og har aldri opplevd å ikke bli respektert.
– Noen yrkesferdigheter vil alltid måtte læres på arbeidsplassen – men hvordan ser dere i dag på den helsefaglige delen av deres egen vernepleierutdanning utfra erfaringene med å jobbe på sykehjem?
Turid: Den helsefaglige delen fra min utdanning har vært svært nødvendig for meg i min jobb på sykehjem. Uten den tror jeg nok at jeg ville stille svært svakt på arbeidsplassen. Den har også gitt meg et solid grunnlag for å lære mer.
Elisabeth: Jeg skulle ønske vi kunne fordype oss i mer helsefaglige emner under studiene, utfra hvor man ønsker å jobbe når man er ferdig utdannet. Jeg føler jeg har en grundig innføring i både anatomi, sykdomslære og medikamenter, men mye kommer også fra tidligere jobberfaring i tillegg til studiene.
Avdelingsleder Hilde Thorstensen Rosvold
Hilde: Dersom det kun var vernepleiere på sykehjemmet ville det vært for tynt, helsefaglig sett, da sykehjemmene i dag har svært syke pasienter, som tidligere ville vært på sykehus. Innenfor mitt fagområde – demensomsorg – ville en tredeling vært flott: 1/3 vernepleiere, 1/3 sykepleiere og 1/3 helsefagarbeidere. Ser også at sykepleiere og hjelpepleiere/helsefagarbeidere med videreutdanning innen geriatri eller psykisk helse har en mer miljørettet tilnærming.
– Hva er det aller beste og mest givende med jobben deres?
Turid: Å kunne gjøre en forskjell på en god måte er helt klart den mest givende delen av jobben min.
Elisabeth: Å bidra til å skape en innholdsrik hverdag for beboerne, på deres premisser! Jeg skulle bare ønske vi hadde bedre tid til å ha mulighet til å ta dem med på turer, konserter, utflukter og lignende.
Hilde: Jeg må bare få fortelle, da omsorgsdistriktet fikk forespørsel om å ta imot vernepleierstudenter i praksis og skulle fordele dem på avdeling, kom det frem så fin en kommentar. Distriktet har hjemmetjenester og et sykehjem med lokalmedisinsk senter, rehabilitering, palliativ avdeling, to boavdelinger og en dagavdeling for personer med demenssykdommer, og en «vanlig» sykehjemsavdeling. Jeg var frampå og mente at avdelingene som jobber miljøterapeutisk måtte ha førsteretten til vernepleierstudentene, men da fikk jeg en kommentar fra en av lederne i gruppa: «Du må ikke si det sånn, vi vil også ha vernepleierstudenter, det er de artigste studentene vi har, for de får oss til å se ting på nye måter, og reflektere over ting fra en annen vinkel» Resten av ledergruppa var enig med henne, og dermed ble studentene spredt ut på flere avdelinger enn bare demensomsorgen 🙂
