Hva er egentlig «motivering» og når står vi som tjenesteutøvere i fare for å krysse grensen til tvang? Hvis «vanlig motiveringsarbeid» ikke er å regne som tvang – finnes det så noe som heter «uvanlig motiveringsarbeid»? Slike spørsmål stiller vernepleier Sigbjørn Ramsvik seg i et nypublisert essay i SOR Rapport.
– Sigbjørn, du fullførte vernepleierutdanning i vår og har publisert essayet «Motivering – I grenselandet til tvang» i SOR Rapport nr. 4-2014. Hva skriver du om og hvorfor er det viktig?
– Essayet omhandler fenomenet motivering og hvordan tjenesteytere kan krysse grensen til tvang ved bruk av dette. I min egen yrkesutøvelse har jeg flere ganger undret meg om det jeg driver på med kan være tvang. Når det gjelder bruken av motivering, har det vist seg å være vanskelig å finne forskning og litteratur som omhandler dette sett i lys av gjeldende lovverk. I lovverket og tilhørende rundskriv, finner man en formulering som sier at ”vanlig motiveringsarbeid” er greit, uten at det kommer frem hva som regnes som ”vanlig motiveringsarbeid”. I en stor del av essayet prøver jeg å bli litt klokere på hva som egentlig ligger i dette begrepet. Jeg kommer også inn på om vår rolle som helsepersonell legitimerer bruk av motivering for å ”styre” andres handlinger. Og noen faremomenter ved at hva som regnes som tvang i slike «grensetilfeller» i stor grad baseres på det enkelte helsepersonell sine skjønnsmessige vurderinger. Fokuset på begrensning av tvang- og maktbruk er stort både ute i felten og på utdanningsinstitusjonene. Men om dette med motivering som middel til å styre andres handlinger finnes det lite informasjon.
– Og hva kan folk finne i ditt essay som de kan ta med seg og bruke i hverdagen?
Jeg håper at essayet først og fremst kan bidra til at leseren reflekterer over egen og andres praksis. I arbeidet med det har jeg funnet noen av de motiveringsstrategiene som gjør at man kan krysse grensen, men langt fra alle. Kanskje kan noen andre finne ennå flere og dele kunnskapen med andre. Det jeg mener er det viktigste budskapet i essayet er at vi som helsepersonell aldri må slutte å evaluere vår egen praksis. Av og til må vi stoppe opp og tenke over hvorfor vi handler som vi gjør. Ting kan alltid gjøres bedre. Og selv om man ”alltid har gjort det slik”, så betyr det ikke at man ikke kan gjøre det på andre måter som i større grad ivaretar brukers selvbestemmelse og brukermedvirkning.
Her finner du essayet «Motivering – I grenselandet til tvang»
Sigbjørn Ramsvik kan kontaktes på denne mailadressen
