Et toårig samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Bergen og Bergen kommune har fokusert på utfordringer rundt det å få utviklingshemmete inn i ordinært arbeidsliv. Vi spør førstelektor Margunn Rommetveit, fagkonsulent og vernepleier Johs. Tvilde og vernepleier Birthe Helland om prosjektet, om situasjonen i dag, de ekskluderende mekanismene og barrierene, og hva vernepleiere kan gjøre.
– Dere skal skrive et kapittel om utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv i artikkelsamlingen som gis ut i forbindelse med FO-kongressen 2015. Kan dere fortelle litt om prosjektet dette springer ut fra?
Førstelektor Margunn Rommetveit ved Høgskolen i Bergen
Margunn Rommetveit: Høgskolen i Bergen, representert med vernepleier-, sosionom- og ergoterapiutdanningene, har samarbeidet med Fana Botjenester til utviklingshemmete og NAV Fana. Prosjektet het «En vanlig jobb – Inkludering gjennom samhandling, aktivitet og deltakelse». Vi har hatt med oss studenter fra de tre nevnte utdanninger i deres sisteårspraksis og prosjektet har hatt to mål: 1) Øke det tverrprofesjonelle samarbeidet mellom etater og profesjoner og 2) berede grunnen for at personer med lettere grad av utviklingshemming kan få arbeid i ordinære bedrifter. Vi opplever at vi har lykkes i å gi partene mer kjennskap til hverandres tjenester, og har opparbeidet større innsikt og forståelse i hvordan slike samarbeid kan foregå. I forhold til å skreddersy et tilbud til enkeltpersoner, lyktes vi med å bidra til at en ung jente fikk jobb i en dagligvarebutikk. Dette gikk over all forventning og det ble god match mellom arbeidsgiver og arbeidstaker!
– Ut fra diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er målet på alle områder i samfunnet «likestilling uavhengig av funksjonsevne». Det må jo også gjelde det ordinære arbeidslivet. Hvordan er bildet i dag når det gjelder utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv?
Johs. Tvilde: I all hovedsak er det slik at mennesker med utviklingshemming ikke oppfordres til å søke arbeid i det ordinære arbeidsmarkedet, men heller å søke seg til det som kalles vekstbedrifter. Dermed blir de i liten grad tilbudt inkludering i det ordinære arbeidsmarkedet.
Margunn Rommetveit: Ferske tall viser at kun 3 % av mennesker med utviklingshemming er inkludert i det ordinære arbeidsmarkedet. De mottar i stor grad ung uførepensjon og etterhvert ordinær uførepensjon etter endt utdanning.
Birthe Helland: I tillegg blir ikke mennesker med utviklingshemming på uførepensjon registrert som arbeidsledige eller arbeidssøkende. De faller dermed mellom to stoler. Enten får de tilbud om arbeid i vekstbedrift, eller så har de ikke tilbud om arbeid i det hele tatt. Det er kjent at mennesker med lettere utviklingshemming ofte ikke ønsker å identifiseres med mennesker som har en mer alvorlig grad av utviklingshemming eller synlige funksjonsnedsettelser. Det resulterer ofte i at de selv ikke ønsker å arbeide i vekstbedrifter, samtidig som de er ekskludert fra det ordinære arbeidslivet som en konsekvens av manglende tilrettelegging og muligheter for deltakelse. De inkluderingsordningene som finnes i dag, herunder VTA-O tilskudd og Arbeid med Bistand, var i utgangspunktet tenkt som midler til arbeid for inkludering av utviklingshemmede. Men i dag er det andre samfunnsgrupper som prioriteres i fordelingen av de tilgjengelige midlene. Mitt personlige inntrykk er at utviklingshemmede havner langt ned på prioriteringslisten, til tross for at mange vil kunne fungere utmerket i det ordinære arbeidslivet dersom det legges til rette for det praktisk og økonomisk.
– Når utviklingshemmede har så lav deltakelse i det ordinære arbeidslivet: Kan dere si noe om de ekskluderende mekanismene? Hva er de funksjonshemmende barrierene som gjør at de ikke kan delta på like fot, og hvor går veien videre for å gjøre noe med dette?
Margunn Rommetveit: De ekskluderende mekanismene er i stor grad på systemnivå, blant annet gjennom manglende tilskudd og virkemidler for denne målgruppen, og ikke gode nok ordninger for å tilrettelegge overgangen fra skole til arbeidsliv. Ordinger med Fadder/kontaktperson, som krever IA-avtale, og Arbeidsgiverlos er i stor grad forbeholdt mennesker med synlige funksjonsnedsettelser eller personer med utfordringer i forhold til rus, og psykiatri. Men dette er ordninger som i aller høyeste grad kan være gode hjelpemidler for et bredere spekter av funksjonsnedsettelser!
Fagkonsulent og vernepleier Johs. Tvilde, Bergen kommune
Johs. Tvilde: Det er for lite tydelighet og ærlighet rundt den politiske viljen til inkludering og integrering. Kan det kalles inkludering når man bygger spesielle bedrifter hvor mennesker med utviklingshemming kan arbeide? Eller er det først når de kan ha vanlig arbeid i ordinære bedrifter at man kan kalle det inkludering? I vår målgruppe, mennesker med lettere grad av utviklingshemming, er det mange som ikke opplever å være inkludert i arbeidslivet, men tvert om opplever det som stigmatiserende når de tilbys arbeid i vekstbedrifter. Da nytter det ikke å fortsette å øke opp plassene i vekstbedriftene, for å avhjelpe lange ventelister, men heller å sette et tak for antall arbeidstakere her og omprioritere bruken av midler slik at fremtidige tilskudd blir rettet mot det ordinære arbeidsmarkedet, i takt med behovet for tilrettelegging av arbeidsplasser i det ordinære arbeidsmarkedet. Mennesker med utviklingshemming sorteres i dag bort i NAV-systemet og de manglende tilskuddsordningene. Det hevdes at det er vanskelig å finne arbeidsgivere som er villige til tilrettelegging. Mennesker med utviklingshemming har historisk sett blitt satt til å arbeide i ulike produksjonslinjer. Men i dag er det meste av produksjonen automatisert og det kreves ofte spesiell kompetanse for å arbeide i dagens produksjonslinjer. Kompetansekravet er i dag lavere i yrker som tradisjonelt ikke har vært en del av yrkesmulighetene for mennesker med utviklingshemming, for eksempel ulike serviceyrker som servitører og butikkmedarbeidere. Det er ingen gode grunner for at ikke dette kan bli gode og tilrettelagte arbeidsplasser også for vår målgruppe.
Vernepleier Birthe Helland, Bergen kommune
Birthe Helland: De systemiske, økonomiske og politiske barrierene er allerede nevnt, men også på grasrotnivået finner vi barrierer som hindrer tilstrekkelig inkludering. Flere og flere arbeidsgivere stiller seg villig til å øke sin inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelse i bedriftene, men det er ikke eksplisitt uttalt at dette dreier seg om mennesker med utviklingshemming. En del av motstanden er nok å finne i holdninger og ideer om arbeidskapasitet og mulighet til å utføre ulike oppgaver. Samtidig finnes det lite organisert arbeid med hovedfokus på inkludering av utviklingshemmede i det ordinære arbeidslivet, her under også oppfølging av både arbeidsgiver og arbeidstaker. En annen utfordring er å finne arbeid som passer den enkelte. Den individuelle tilpasningen av stillinger og arbeidsoppgaver kan virke vanskelig i bedrifter hvor kostnadseffektivitet og et mer resultatorientert fokus står sterkt. Men selv i disse bedriftene er det oppgaver som i utgangspunktet ikke oppfattes som en del av hovedoppgavene til de ansatte, men som allikevel må utføres. Oppgavene oppfattes gjerne som «tidstyver» og kan skreddersys til en arbeidsbeskrivelse tilpasset en arbeidstaker fra vår målgruppe. Vi har i prosjektet brukt metoden Supported Employment, hvor vi analyserte arbeidsplassen for mulige arbeidsoppgaver, tilrettela disse for arbeidstakeren og fulgte opp både arbeidstaker og arbeidsgiver. I samarbeid med NAV fikk vi også øremerket et VTA-O tilskudd til dette formålet, noe som var spesielt viktig i denne sammenhengen. Vi har opplevd at dette er en god og hensiktsmessig måte å arbeide for inkludering. Men det krever kompetanse på slik tilrettelegging, samt et utstrakt samarbeid mellom alle involverte instanser. Det viser også et utstrakt behov for omprioritering av tilskuddsmidler, noe som krever endring på politisk nivå. Enkeltmenneskers arbeidsliv blir i denne sammenhengen i stor grad påvirket av de begrensningene som kommer fra nasjonalt politisk hold. Veien videre er derfor avhengig av samfunnspolitiske og økonomiske endringer, samtidig som endringsarbeidet også må prioriteres på individ- og gruppenivå.
– Og hva kan vernepleiere spesifikt gjøre – på individnivå, gruppenivå og kanskje samfunnsnivå – for å bidra til at flere utviklingshemmede kan delta i ordinært arbeidsliv?
Margunn Rommetveit: Hver eneste vernepleier må i sitt daglige virke ha med seg en inkluderende tankegang, for å se etter muligheter til å møte de ønsker og drømmer hvert enkelt individ har, også med tanke på arbeid i ordinære bedrifter. Vernepleiere må tørre å tale systemene imot og bli endringsagenter. De kan samarbeide med organisasjoner som FO, NFU og så videre, men kan også jobbe politisk for endring. Mange studenter som starter på vernepleierutdanningen er idealister. De må beholde idealismen, arbeide for mangfoldssamfunnet og motarbeide sorteringssamfunnet!
Johs. Tvilde: Vi må først og fremst bry oss om enkeltmennesket og skal vi kunne gjøre det må vi våge å gå bak praksis og det systemet vi styres av. Vernepleiere er blitt altfor konforme. Vi må våge å tenke nytt!
Birthe Helland: Vernepleiere må engasjere seg og være genuint interessert i å drive endringsarbeid. Det krever at man finner en gnist som gir lyst og drive til å gi «det lille ekstra». Vise litt dugnadsånd. Helt spesifikt kan vernepleiere med interesse for arbeid med inkludering i ordinært arbeidsliv arbeide for å inkludere enkeltindivider. Men også bruke de kanaler som finnes for å drive aktivt politisk påvirkningsarbeid. Som vi har sagt tidligere, er en slik endring på samfunnsnivå avhengig av politiske og samfunnsøkonomiske endringer. Vi må alle arbeide for å sette temaet på dagsorden og kreve inkludering også for denne samfunnsgruppen. Som vernepleiere har vi et ansvar for å jobbe mot mer og bedre inkludering av utviklingshemmede i samfunnet generelt og dermed også i arbeidsmarkedet!
