«En positiv hverdag» – et vellykket prosjekt

I et bofellesskap på Fagertun bor Øystein Husaas, som har autisme og psykisk lidelse. Fra en hverdag  preget av selvskading og utagering, har en omfattende omlegging av personalgruppe og faglig tilnærming gitt resultater. Hans mor kaller det en redningsaksjon som har gjort Øystein trygg og glad. Vi fikk lov til å formidle historien.

– Alfhild D. Husaas, du er Øysteins mor. Hva tenker du om arbeidet som er blitt gjort i prosjekttiden?

– Jeg ser på det som en heltedåd! En redningsaksjon som krevde lang tid, utholdenhet, mot og ikke uten fare for seg selv.

– Det er sterke ord, man kan ikke unngå å bli rørt av et slikt svar! Hva tenker du om prosessen og samarbeidet du har hatt til personalet?

– Jeg ble mektig imponert over resultatet, og ser at nøkkelen ligger i samarbeid på alle plan og i alle ledd. Ikke minst VILJEN og evnen til å kunne forstå hans hovedproblem, som var å bli FORSTÅTT. Det at alle ble opplært til å forstå ham, behandlet ham på samme måte, svarte det samme, og visste hva han trengte å høre, har spart ham for mange frustrasjoner, og gjort ham trygg – og glad i livet! Også er jeg glad for at det ser ut til å virke fortsatt, og mitt håp er at lærdommen må bli formidlet videre til nye ansatte for å opprettholde et positivt arbeidsmiljø i årene som kommer!

– Ingunn Githmark, du er vernepleier og leder for bofellesskapet der Øystein bor. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for oppstart av prosjektet «»En positiv hverdag»?

Fra venstre til høyre: Ann Carita Breimoen Nielsen, Øystein Husaas, Alfhild D. Husaas og Ingunn Githmark.

– I 2002 ble det opprettet et jobbtilbud for ham. Vi hadde mye hjelp med tilrettelegging av lokale og aktiviteter av Habiliteringstjenesten for voksne i Aust-Agder. Øystein benytter seg av dagstavle og ordbilder. Bemanning var 2:1. Han var på jobb mandag til fredag fra kl 9-14. Oppgavene besto mest i saging, kløyving og sekking av vedkubber, og det å gå tur. Han hadde også noen andre aktiviteter som det å kverne kvister, puslespill, matching av ordbilder (særtrening). Dette var et tilbud som fungerte veldig bra. Etter vaktskiftet i bolig kl 15 var det vanskelig å få ham i aktivitet. Øystein var for det meste inne og alene. Det var vanskelig å komme i posisjon for å få ham ut av leiligheten, og han hadde særdeles mye utfordrende atferd. Han slo, sparket og skallet personalet. I tillegg til utagering, selvskadet han ekstremt mye. Han er i dag blind på det ene øyet, som et resultat av selvskadingen. Leiligheten hans var innredet med plastikkmøbler, trebenk til sofa og sengen var skrudd fast i gulv og vegg, ingen gardiner, laminerte bilder på vegg, som var skrudd fast, spesialsydd sengetøy og så videre.

– Når kom vendepunktet?

Det var i 2006. Da var tilstanden svært dramatisk. Øystein hadde flere dårlige dager i uken, dager preget av selvskading og utagering, enn det var gode dager. Personalet var utslitt, slitne, redde og få ønsket å være der. Når vi kom på jobb, visste vi hva som ventet oss: 7-8 timer med hyl og skrik, slag, spark og skalling. Selvskadingen var alvorlig og det var vondt og vanskelig å være vitne til alt det han gjorde mot seg selv. Jeg gikk gråtkvalt hjem flere ganger etter vakt og tenkte: «Hvordan har han det nå, i morgen og den neste uka? Hvordan kan han få et godt liv, uten å måtte skade seg selv?»

– Det er ingen tvil om at dere hadde store utfordringer! Hvordan tok dere tak i dette og satte det i system?

– Habiliteringstjenesten for voksne i Aust-Agder ble kontaktet igjen, og vi hadde et møte angående situasjonen. Hva skulle vi gjøre? Det ble bestemt at vi skulle starte et prosjekt. Navnet ble «En positiv hverdag», og det var ikke uten grunn: Vi ønsket at Øystein skulle komme dit en dag at han skulle oppleve å ha en positiv hverdag. Dette hadde vi troa på, og vi ville opparbeide et faglig forsvarlig tjenestetilbud for å finne alternativer til utfordrende atferd. Han skulle ha flere meningsfylte aktiviteter, utvikle kommunikative ferdigheter og vi måtte strukturere hverdagen hans. Vi endret begrepet «jobb» til «aktivitetsdag». Aktivitetsdagen skulle utvides til at han skulle være på aktivitetssenteret fra kl 10:30-19. Hver dag. Også lørdag, søndag, juleaften, påskeaften, 17. mai og så videre. Vaktskiftet kl 15 foregikk på aktivitetssenteret. På den tiden var det svært få som ønsket å være sammen med Øystein, nettopp på grunn av utfordrende atferd. Vi var nødt for å finne noe som kunne gjøre det spennende og interessant for personalet å bli med i prosjektet. Det skulle bli en spennende tid. En ny epoke skulle starte i Øysteins liv. Det var ikke bare det at det at vi måtte ha med oss personell som «ville» bli med. Vi trengte også at de skulle være positive, engasjerte og lojale. Vi måtte kunne stole på at de menneskene som ble med i prosjektet kunne stå i det, selv på tunge «regnværsdager».

– Hva gjorde dere for å få dette til?

Øystein Husaas og Ingunn Githmark

– Et forprosjekt ble innført. Det varte i 5 måneder. Følgende gjorde vi:

• Intern ansettelse av prosjektgruppe: Vi lagde en intern utlysning i boligen, hvor personell måtte søke om å bli med. Vi innkalte til intervju, hvor vi stilte en del spørsmål i forhold til de verdier, holdninger og ferdighetene vi ønsket. Det ble dannet en prosjektgruppe på 12 personer. Vi delte inn de 12 personene i 3 grupper: Kommunikasjon, Småaktiviteter og Store aktiviteter. Hver gruppe hadde sin gruppeleder.
• Utarbeidelse av nye aktiviteter: Hver gruppe fikk 4 timer hver 3. uke for å lage til nye aktiviteter.
• Registreringer: Vi hadde 6 ulike registeringer. Vi registrerte blant annet selvskading/utagering, dagsform, været og hvor ofte han sa et bestemt gjentakende ord, for å se om vi kunne se noen sammenhenger.
• Medikamentell behandling: Psykiater ved Habiliteringstjenesten satte ham på ny medisin, Lamictal. Den ble brukt som en stemningsstabiliserende medisin, selv om det også er en epilepsimedisin. Dette viste seg å ha god effekt.
• Praktiske forberedelser: Før prosjektet startet i sin helhet, skulle ALT være klart. Alle permer, alle praktiske opplysninger og informasjon skulle være helt korrekte. Det skulle ikke være tvil om hva man skulle gjøre den dagen prosjektet startet.
• Kurs i «Målretta miljøarbeid»: Alle i prosjektgruppa fikk kurs av Habiliteringstjenesten i målrettet miljøarbeid. Dette for felles forståelse for det arbeidet vi skulle gjøre, hvordan man skulle arbeide for å nå de mål som var satt.

– Og når satte dere den store endringen ut i livet?

– Prosjektstart var 16. april 2007. Det var en spennende, nervøs og utfordrende dag for personalet. Alt vi hadde jobba for i 5 måneder skulle nå settes ut i den virkelige verden for Øystein. Selv visste han ingenting om endringen. På grunn av hans kognitive funksjon var det ingen måte vi kunne forklare det som skulle skje for ham. Det som skjedde, var at han den første uken var frustrert og forvirret. Hvorfor skulle han ikke til bolig når klokka var 14? Selvskadingen og utageringen økte, men da søndagen kom i første uke var alt lagt. Han skjønte det! Hverdagen hans var blitt spennende og fylt med masse gøye aktiviteter, hele dagen! Mye aktiviteter! Det var faste, trygge og positive personell som kom til ham hver dag. De hadde troa og de hadde den lille ekstra viljen for at dette skulle bli bra. Prosjektet holdt på i 2 år, fra 16. april 2007 til 15. april 2009. 16. april 2009 feiret vi med kjempestor bløtkake på aktivitetssenteret. Resultatene vi har oppnådd var gode. Tallene for utagering og selvskading ser slik ut:

Andre resultater man har oppnådd er:

• Flere meningsfylte aktiviteter. Øystein har i dag en aktivitetsbank på cirka 200 aktiviteter.
• Fast struktur av hverdagen. Faste rammer og forutsigbarhet.
• Han har i dag svært lite destruktiv atferd (selvskading, utagering og ødeleggelse av gjenstander).
• Leiligheten hans er pent og stilig innredet med fine møbler, gardiner og pynt.
• Han viser tillit til personalet. Han virker harmonisk og trygg, og er nysgjerrig og forventningsfull.
• Fra mars 2014 prøves ut en bemanning på 1:1.

Mor og sønn

– Mor forteller at hun er glad for at det ser ut til å virke fortsatt, hva tenker du om videre utfordringer?

– Øystein har et godt liv i dag, han opplever mestring og glede. Vernepleier Ann Carita Breimoen Nielsen gikk inn som ny koordinator når jeg ble leder her i boligen. Hun gjør en fantastisk jobb og har fulgt opp prosjektet, avsluttet det og tatt tak i nye utfordringer. Hun ser løsninger og mulighetene for ham videre. Men utfordringene ligger ikke langt unna, vi er få igjen av den ordinære prosjektgruppen. Det er så fort for at situasjonen for Øystein kan snu seg. Det kan handle om så lite som at vi svarer «feil» på bestemte ord. Derfor er vi svært nøye i opplæringen av nytt personale. Vi viser en film vi har laget om ham og vi snakker mye om hvorfor vi har det slik som i dag. Det å forstå viktigheten av å være i aktivitet, og da er det snakk om mye aktivitet. Nedbemanning 1:1 er en prøveordning for å se om vi kan få det til. Så langt har det gått middels bra. Gruppa rundt Øystein er positive til det og man prøver å være alene med ham. Men vi ser at det er til tider vanskelig og utfordrende. Han har fått en liten økning i selvskading og utagering. Vi er ikke sikre på hvorfor, men vi registrerer og observerer nøye alt som skjer med og rundt ham. Vi evaluerer fortløpende og har god og konstruktiv dialog med enhetsleder Hilde Trøim, som under hele prosjektet har vist oss stor tillit, velvilje og et stort engasjement. Ikke minst har vi hatt et fantastisk samarbeid med mor. Så – en hilsen til mor fra alle involverte: Hjertelig tusen takk!

Her kan du sende en mail til Ingunn Githmark

Her kan du sende en mail til fagkonsulent Einar Aakvåg eller fagkonsulent Arne Olsen Sundby ved Habiliteringstjenesten for voksne i Aust-Agder, som begge har hatt en sentral rolle i prosessen.