FO og vernepleierne

Fremtidsvisjoner

FO-leder Mimmi Kviskvik

Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere er den fagforeningen som organiserer flest vernepleiere. Vi har nylig hørt fra Fagforbundet. Men hva tenker FO-leder Mimmi Kvisvik? Hvilke fremtidsvisjoner har hun for vernepleierne – som profesjon i velferdssamfunnet, og i FO? Vi fikk stille henne noen spørsmål i en travel tid før vårens kongress.

– Mimmi Kvisvik, hvilke fremtidsvisjoner har du for FO og vernepleierne? 

– Vernepleierne er både helse- og sosialarbeidere. Vernepleieren er en sentral profesjon i tjenestene til mennesker med ulike kognitive funksjonsnedsettelser. Vernepleieren etterspørres i mange ulike tjenester. De er den av våre profesjoner som tjenestene søker mest spesifikt etter. De har et viktig og svært konkret faglig bidrag. Det er ingen som er sterkere enn vernepleieren til å bidra til målvalg, konkretisering av planer for oppfølging, evaluering og justering av oppfølgingen. Større målrettethet skal du lete lenge etter. Det er et viktig bidrag i alle tverrfaglige tjenester, ikke minst overfor utviklingshemmede og i demensomsorgen. Min visjon er at myndigheter, arbeidsgivere og andre profesjoner skal få øynene opp for dette – ordentlig. Min visjon for FO er at vi skal være verdens beste fag- og profesjonsforbund for vernepleiere hvor vi på en god måte byr på den gode kombinasjonen av fag, politikk og tariff i et fellesskap med andre profesjoner. Vi skal være en arena for å frigjøre profesjonsidentitet gjennom tverrfaglighet. Her skal vi arbeide med utvikling av vernepleiefaget i tverrfaglighet fordi det er det samfunnet etterspør for å skape helhetlige og samordnede tjenester. Jeg tenker for eksempel at vernepleiere kan være utmerkete koordinatorer i tverrfaglige arbeidsfellesskap, og bidra med sin kompetanse i en slik rolle.

– Okei, men da høres det ut som det er mest myndighetene, arbeidsgiverne og andre profesjoner som skal endre seg? Slik høres det jo ikke ut når prosjektgruppen i Universitets- og høgskolerådets (UHR) sosialfagprosjekt i sin sluttrapport skriver: «utviklingstrekk i tjenestenes organisering og rekruttering gir grunnlag for å vurdere om vernepleierutdanningene bør skilles mer ut fra en slik felles grunndisiplin i sosialt arbeid, og heller gis en tydeligere og mer omfattende helsefaglig og miljøterapeutisk profil». Hva tenker du om det?

– Jeg mener at vernepleierutdanningen av i dag har mye godt i seg, men samtidig tenker jeg om denne utdannelsen som alle andre utdanninger: De må kontinuerlig ta innover seg og utvikle seg i tråd med samfunnsutvikling, utfordringene i velferdsstaten, kunnskapsutvikling og behovet hos brukere og tjenester.  Jeg er også opptatt av pågående diskusjoner i vernepleiermiljøet om de er helse- og sosialarbeidere, miljøterapeuter eller sosialpedagoger, eller om de er alt. Jeg tror det kan være klokt å ta denne diskusjonen, noe også sosialfagprosjektet i sin sluttrapport utfordrer oss til. Dette skal ikke oppfattes som en trussel for vernepleierutdanningen, men mer en interessant utfordring å ta opp til diskusjon i fagmiljøet. Dette synes jeg vi skal gå inn i uten å låse oss i forkant, men være åpent søkende gjennom bred involvering i diskusjonene. Men det må være en misforståelse at en kan skille det miljøterapeutiske arbeidet fra det sosialfaglige. En sentral del av samfunnsmandatet til vernepleierne er for eksempel å drive inkluderingsarbeid med underpriviligerte mennesker, og en kan vanskelig se at dette ikke krever sosialfaglig kompetanse.

– Når jeg spurte helse- og sosialleder Raymond Turøy i Fagforbundet om dette tilbakevendende spørsmålet om eventuelle større elller mindre sammenslåing av utdanninger på BSV-feltet, sa han at Fagforbundet ikke har deltatt aktivt i debatten om sammenslåing. Men slike debatter deltar FO i?

– Vi er tett på utdanningsinstitusjonene og har blant annet observatørstatus i det nasjonale profesjonsrådet for vernepleierutdanningen. Vi har vært med i en rekke prosjekter om utvikling av fremtidens utdanninger og hvordan de skal organiseres. Sosialfagprosjektet som du viste til i stad, altså Sosialfaglig kompetanse og BSV utdanningene, var ett av dem. Ett annet er et stort praksisprosjekt som skal se på praksisdelen av alle helse- og sosialutdanningene, Kvalitet i praksisstudier. Dette kommer i forlengelsen av Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd, som vi arbeidet tett på Kunnskapsdepartementet i forhold til, og hvor vi arbeidet hardt for å beholde vernepleierutdanningen med den unike kombinasjonen av sosial- og helsefag. I tillegg til det rent yrkesfaglige arbeidet, er vi sterke og tydelige innen det helse- og sosialpolitiske området. For eksempel reagerte FO straks da vi fikk stortingsmeldinga Frihet og Likeverd, som til vår skuffelse bare inneholdt beskrivelser av levekårene til mennesker med utviklingshemning, men nesten ingen tiltak for å sikre inkludering og levekår som andre. FO stod i front, sammen med blant annet Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) og Samordningsrådet for arbeid for utviklingshemmede (SOR), og klarte å få på plass et utvalg som skulle komme med konkrete tiltak. Men når regjeringen velger å gå utenom FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne, og utelater både utviklingshemmede og den største og mest representative organisasjonen deres, NFU, så er det en skandale! Derfor valgte vi å trekke oss fra referansegruppa, og vil sammen med NFU ta initiativ til en alternativ rapport. Tjenester for mennesker med utviklingshemming et ett av de store arbeidsområdene for vernepleiere, og vi vil fortsatt jobbe målrettet med dette.

– Fagforbundet er et forbund for profesjoner, men ikke et profesjonsforbund, sier de. Og i følge Turøy organiserer de vel 2000 vernepleiere. Hvor mange organiserer FO?

– FO er både profesjonsforbund og fagforening, og har nærmere 9000 medlemmer som er vernepleiere. Av de er ca 1000 vernepleierstudenter. Studentene har bl.a særlig representasjon inn i avdelingsstyrene, seksjonssrådene, i landsstyret og på kongressen vår. Vi arbeider selvfølgelig mye med lønn og arbeidsforhold for medlemmene våre, og er opptatt av å ha tilgjengelige og godt skolerte tillitsvalgte på ulike arbeidsplasser hvor vernepleiere er. Arbeid med enkeltsaker for medlemmene er også viktig for oss. Det er medlemmenes «forsikring» om at dersom det oppstår problemer i arbeidssituasjonen din, bistår fagforeningen. Lønnspolitisk har vi et særskilt fokus på likelønn, uttelling for kompetanse, ansiennitet og ansvar. Vi taler høgskolegruppenes sak inn i LOs forhandlingsutvalg – i kommune, stat og Spekter. Vi må derfor sikre at vi har høyest mulig organisasjonsgrad. I dag organiserer vi over halvparten av alle utdannede vernepleiere i Norge – vi har plass for flere!

– Når du sier at dere organiserer vel halvparten av alle utdannete vernepleiere i Norge, men har plass for flere – hvordan tenker du at FO kan gå frem for åøke denne andelen?

– Den viktigste kilden til rekruttering er studentverving. Vi ser at det er stor variasjon i organisasjonsgrad mellom studiestedene, og jeg mener at det er svært viktig å lære av steder som har høy organisasjonsgrad. Jeg mener at den viktigste medlemsfordelen for alle i enhver fagforening er at vi har tilgjengelige tillitsvalgte, at vi klarer å framforhandle gode avtaler sentralt og lokalt og ikke minst klarer å bistå den enkelte når problemer oppstår og det gjerne før problemer har vokst seg store og nesten uløselig. Det betyr at vi må være tett på gjennom å bygge opp fungerende klubbledd, men at vi ikke er redd for å inngå avtaler med andre LO-forbund på steder hvor vi har et svakt lokalt ledd. Dette må vi alltid gjøre med mål om å etablere egen klubborganisasjon.

– Skjer det også noe i FO på lokalplan, som særlig er rettet mot og involverer vernepleiere?

– Den enkelte fylkesavdeling legger til rette for fagrelaterte og helse- og sosialpolitiske arrangementer som temakafeer, yrkesfaglige konferanser og fagseminarer lokalt som retter seg inn mot vernepleiere og/eller tjenester som er viktige for vernepleiere. Ethvert fylkesstyre har en yrkesfaglig ansvarlig for vernepleiere, som har et særskilt fokus på dette. I tillegg følger lokale tillitsvalgte opp viktigheten av vernepleiefaglig kompetanse i ulike tjenester, og jobber for konkrete vernepleierutlysninger og stillingsbeskrivelser der dette er relevant.

– Og hvis du skulle skryte litt av det som dere har gjort og gjør for vernepleiere?

– FO har egne seksjonsråd for hver profesjon, også for vernepleiere. Seksjonsrådet for vernepleiere bidrar blant annet til ideskaping, nettverksbygging og debatt innenfor aktuelle fagpolitiske områder, samt forskning, utdanning og i praksisfeltet, uttaler seg i sentrale spørsmål som gjelder utdanning, kompetansebehov, etikk og så videre. Seksjonsrådet bidrar til å synliggjøre vernepleierkompetansen, og det gjør de for eksempel gjennom å utvikle brosjyremateriell. I 2013 utga FO for eksempel brosjyrene «Vernepleiere og vernepleierfaglig kompetanse» og «Vernepleieren – Utdanningen og profesjonen», og i 2014 «Om vernepleieren som helsepersonell og rettsanvender». Og så administrerer vi noen formelle godkjenningsordninger for vernepleiere på vegne av Helsedirektoratet. Vi har for eksempel ordninger for veiledergodkjenning, godkjenning som klinisk vernepleier og godkjenning som vernepleier med spesialkompetanse. Til sist er fagformidling viktig! FO deler ut fagstipend til vernepleiere for å bidra til synliggjøring og videreutvikling av vernepleiernes fag- og yrkesutøvelse, samt stimulere dem til å delta i internasjonale fagdiskusjoner. Stipendet er på inntil kr. 20.000 for å skrive fagartikkel eller utarbeide presentasjon til konferanse, og mottakeren får tilbud om skrivekurs. FO initierer og støtter forskningsprosjekt, fagutvikling og fagformidling, og utgir også egne faglige artikkelsamlinger. Og ikke minst utgir FO Fontene månedlig og Fontene Forskning to ganger i året. Her får medlemmene våre faglig påfyll, kunnskap og innsikt i utfordringer som både våre profesjoner, tjenestene og brukerne av disse møter. Vi er også svært opptatt av at utdanningen ikke slutter med bachelorgraden. En profesjonsdannelse er en livslang affære, og det må derfor jobbes for at det tilrettelegges for veiledning og videreutdanninger. Alt i alt, vil jeg si det så sterkt at vi er det forbundet som jobber tettest på for å utvikle faget for vernepleieren – i utdanning og gjennom en livslang profesjonskvalifisering.

Her finner du FO sine nettsider

Her kan du sende mail til Mimmi Kvisvik

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*