Vernepleierportalen har nå hatt seks saker om utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv. Vi har belyst lovgrunnlag, intervjuet fagpersoner og forskere, beskrevet fem eksempler på vellykket inkludering, og ikke minst: intervjuet de inkluderte. Mine konklusjoner? Det er mulig å inkludere langt flere utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv, og vi vet mye om hvordan det kan gjøres.
Vernepleierportalen har nå hatt seks saker om utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv. Vi har belyst lovgrunnlag, intervjuet fagpersoner og forskere, beskrevet fem eksempler på vellykket inkludering, og ikke minst: intervjuet de inkluderte. Mine konklusjoner? Det er mulig å inkludere langt flere utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv, og vi vet mye om hvordan det kan gjøres.
De fleste utviklingshemmede er utviklingshemmet i lett grad, noe ICD-10 beskriver som forenlig med arbeid. Likevel er få inkludert i ordinært arbeidsliv. Mest vanlig er varig tilrettelagt arbeid i skjermete bedrifter: vekstbedrifter. Men slike plasser er et gode som mange konkurrerer om, de er dyre å opprette, og fungerer i liten grad som springbrett til ordinært arbeid. Og som Johs. Tvilde peker på i saken 22. november, å opprette egne bedrifter for grupper som står utenfor arbeidslivet kan vanskelig kalles inkludering. Tvert om, mange med lett utviklingshemning opplever det som stigmatiserende å bli tilbudt arbeid i vekstbedrifter. Det er dermed en rekke grunner til å flytte blikket til det ordinære arbeidslivet. En av de sterkeste grunnene er at det finnes allerede – og det finnes overalt.
Eksemplene våre tydeliggjør at det finnes ulike modeller for inkludering: De tre eierne av Erlandsens Conditori i Halden viser hvordan utviklingshemmede med litt drahjelp kan eie og drive sin egen bedrift, finne en nisje i markedet og lykkes. Klaudia Gundersen, som har utviklingshemning i moderat grad og 50% stilling på Bjerkaker skole i Tromsø, viser hvordan videregående skole, NAV og foreldre kan samarbeide og få til plassering i ordinært arbeidsliv. Nittedal kommune har opprettet en egen tilretteleggertjeneste som plasserer arbeidstakere i ordinære bedrifter og følger opp både dem og bedriften videre.
Å inkludere utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv kan kreve et utvalg av modeller. På den annen side vil selve tilretteleggingen kunne ha gjenkjennbare trekk. Som gruppe preges utviklingshemmede av mangfold. Ett fellestrekk er likevel en målbar svekkelse av kognitiv funksjon. Tilretteleggingen i de eksemplene vi har løftet frem svarer til dette:
De tre eierne på Erlandsen har faste definerte arbeidsoppgaver, fordelt etter evner og interesse. Det er laget lister over oppgavene som hver skal gjøre, og formen på disse er tilpasset den enkelte. Der en har tekstbaserte lister, har de andre lister basert på bilder. Når oppgaver er utført, krysses de ut. Det gir oversikt og kontroll. Egenutviklete skjema sikrer at Mattilsynets krav oppfylles. Det brukes bilder som støtte i enkeltoppgaver, for eksempel for å vise hvordan et påsmurt horn skal se ut når det er ferdig. En av nøklene til at de tre lykkes, er at de har en assistent som kan tre inn når noe uforutsett inntreffer, og som kjenner kafedrift, har kompetanse på oppfølging og kan justere tilretteleggingen i takt med at oppgaver læres og behov endrer seg.
I sitt arbeid på SFO har Gundersen også faste oppgaver: Hun krysser ut ungene når de blir hentet. Hun ser etter dem i utetiden og hjelper dem etter behov. Hun sier fra når de skal gå hjem. Hun tar telefonen. Hun dekker på til måltider. Oppgaver tilpasses fra dag til dag utfra hennes dagsform. Utover den tilretteleggingen som handler om spesifisering av faste oppgaver, har hun daglige samtaler med baseleder. Til sammen gjør dette henne selvstendig i arbeidet. SFO-leder Elin Barkost beskriver henne som en inspirasjonskilde som bestandig er i godt humør og viser en arbeidsglede som smitter til de andre ansatte. Barkost har ingen betenkeligheter med å anbefale andre å ansatte utviklingshemmede, så lenge de tenker nøye gjennom hvilke arbeidsoppgaver vedkommende skal ha.
Nora Barth Gulbrandsen jobber i Nygård barnehage i Nittedal kommune. Hun har også faste oppgaver. Når vi spør, svarer hun at hun dekker av og på bordet til to matpauser, vasker klær, har ansvaret for oppvaskmaskinen, kler av og på barna når de skal inn eller ut, og leker med dem. Til hjelp har hun en arbeidsperm med en detaljert plan for hver dag, med bilder av hver oppgave og hver operasjon i oppgaven. Tilrettelegger Veronica Grubbli beskriver:
– For pådekking av bord ble det for eksempel satt inn bilder av alt som skal dekkes på og antall tallerkener, kopper, tåteflasker og så videre. Ved oppgaver som må utføres til spesifikke klokkeslett ble det satt inn et symbol av mobiltelefon. Dette betyr at Nora må vente med å utføre oppgaven til telefonen varsler. Den har tre alarmer som varsler om når oppgaven skal påbegynnes. For eksempel ringer alarmen for å dekke på 15 minutter før lunsj. Nora har hatt ønske om å være mer med barna i lek og samvær. Når hun kommer til symbolet for mobil kan hun være med barna frem til neste oppgave må påbegynnes. I tillegg har hun blitt trygg på oppgavene sine og utfører disse raskt og effektivt. Det har ført til at hun kan være mer med barna. Nora mestrer arbeidet veldig godt ved hjelp av denne tilretteleggingen.
Jonas Juul Skjetne jobber på Døli pleie- og omsorgssenter i Nittedal, og beskriver sine faste oppgaver:
– Hente tøysekker fra de forskjellige avdelingene og levere disse til vaskeriet, rydde inn i oppvaskmaskin på en avdeling, kaste søplesekker, fylle på bleier i noen avdelinger og brette tøy på vaskeriet. Hver tirsdag har jeg samtale med tilrettelegger.
Tilrettelegger June Olsen utdyper:
– Oppfølgingen varierer etter behov. Når han starter nye arbeidsoppgaver, følger jeg tett til han mestrer dem selvstendig. En dag i uka har vi samtale med fokus på hvordan det går og om det er noe som oppleves som utfordrende i hans arbeid. Han kan også oppsøke meg på kontoret ved behov.
I kapittelet ”Varig tilrettelagt arbeid i ordinær bedrift – en vanlig jobb” beskriver Rommetveit, Helland og Tvilde (2015) en tilsvarende prosess: I fellesskap identifiserer ”Lise”, en vernepleierstudent og arbeidsgiver det å trekke frem varer, påfyll av frukt og grønt, påfyll av andre varer og fjerning av overflødig papp som aktuelle oppgaver for henne. Et viktig moment var at det var oppgaver som ville være konstante, gjenta seg, og dermed gi grunnlag for kontinuitet og forutsigbarhet. Deretter laget de en arbeidsmappe der hver oppgave var brutt ned i handlingskjeder. Det ble også laget handlingskjeder for hva Lise skulle gjøre hvis kunder tok kontakt, eller hun gikk tom for arbeid. Det ga både oversikt og trygghet. Og selv om det viste seg at hun hadde trengte permen mindre enn antatt, var det et viktig ledd i å ta Lises bekymringer på forhånd på alvor.
Tilretteleggingene rundt disse seks gjenspeiler grunnprinsipper i tilrettelegging ved utviklingshemning: få elementer, god tid, struktur, forutsigbarhet, ryddig stimulusmiljø og fortløpende endring og tilpasning i takt med dagsform eller endrete behov (se f eks Wigaard 2014). Det som går igjen er at det handler om å:
Disse tilretteleggingene kan også sees som et speilbilde av det som må forstås som en av de vesentlige funksjonshemmende barrierene for utviklingshemmedes deltakelse i det ordinære arbeidslivet – at arbeidsoppgaver er for komplekse, at de presenteres for utydelig, at planer er for omfattende eller uoversiktlige, at informasjon gis eller opptrer i for store mengder om gangen, at viktig informasjon i for stor grad presenteres muntlig og blir for utydelig eller flyktig for den det gjelder, at det generelt gis for lite oppfølging og særlig ved oppstart av nye oppgaver, at det er utilstrekkelig og for lite tilgjengelig støtte når uforutsette ting skjer. Slike forhold kan i liten grad tilrettelegges universelt, ettersom de speiler flertallets funksjon, behov, praksiser og preferanser. Slik kan utviklingshemmede i stor grad – nå og i fremtiden – bli avhengig av at tilretteleggingen de trenger for å få tilgang til arbeidslivet gjøres individuelt, knyttet til deres kognitive funksjon og behov. Dette viser også betydningen av kartlegging før plassering/ansettelse. Gundersens mor, Marit Gundersen, forteller:
– Klaudia fikk arbeidsutprøving gjennom attføringsbedriften Tromsprodukt, som gjorde en god kartlegging av interesser, sterke sider og praktiske muligheter. Hun fikk prøve seg på SFO på Bjerkaker skole, 7 minutters gangavstand fra hjemmet. Hun liker ikke å ta buss, så det passet fint å kunne gå til jobb. Utprøvinga ble gjort over en lengre periode, og hun fikk muligheter til å vise hva hun kunne mestre og hvor stor stilling som passer for henne.
Kartlegging står også sentralt i arbeidet til de to tilretteleggerne i Nittedal, som starter med å kartlegge personens arbeidskapasitet og hva han eller hun ønsker å arbeide med. Ut fra det finner de aktuelle og egnende arbeidsplasser i kommunen. De kommenterer:
– Det er viktig at arbeidstakere i stor grad har medvirkning til hva de ønsker å arbeide med, men det må være arbeidsplasser og arbeidsoppgaver som vi har i kommunen. De arbeidsoppgavene de får tilbud om er reelle oppgaver som trengs å utføres.
Neste skritt er å gjennomføre møter med arbeidsplass før plassering, for å avklare alles forventninger og forhandle frem konkrete avtaler om oppgaver og oppfølging.
Alt dette er i tråd med Supported Employment (Rommetveit, Helland og Tvilde 2015), en femtrinnsmodell som innebærer å 1) identifisere aktuelle personer, 2) kartlegge deres ferdigheter, ønsker og utfordringer, 3) finne en arbeidsgiver, 4) analysere arbeidsplassen, identifisere egnete oppgaver og utforme stillingsbeskrivelser i samråd med arbeidstaker og arbeidsgiver, og 5) gi tilstrekkelig oppfølging. Der en tradisjonelt har tenkt at personen må kvalifisere seg før plassering, er det god evidens for at det er mer effektivt å plassere først og så gi opplæring og kvalifisering på stedet.
Når det gjelder arbeidsoppgaver kan en også identifisere eksisterende oppgaver som ikke er direkte knyttet til eksisterende stillinger, men likevel må utføres. Ut fra det opprettes en ny stilling som kan ha karakter av enklere og mer rutinepregete oppgaver (Rommetveit, Helland og Tvilde 2015). Det kan være oppgaver som andre opplever som ”tidstyver”, kommenterer Birthe Helland i saken 22. november. Oppgaver som andre oppfatter som rutinepregete og kjedelige, kan for en person med redusert kognitiv funksjonsevne være oppgaver som er oversiktlige, overkommelige og trygge.
At ordninger og praksiser i arbeidslivet i utgangspunktet er tilpasset til personer med ”normal” kognitiv funksjon kan sees som en vesentlig funksjonshemmende barriere. I saken 11. november trekker forsker Johans Tveit Sandvin frem de oppfatningene folk flest har om utviklingshemning som den aller viktigste funksjonshemmende barrieren for utviklingshemmedes deltakelse i arbeidslivet. Han spesifiserer at det ikke primært handler om holdninger eller negativ innstilling, men at mange oppfatter mennesker med utviklingshemming først og fremst som inkompetente og forskjellig fra dem selv. Det handler ikke bare om enkeltpersoners oppfatninger, men om kulturelle forestillinger knyttet til selve kategorien «utviklingshemmet». Dette skaper en avstand som for utviklingshemmede fungerer som en funksjonshemmende barriere. Han knytter også dette til NAV:
– Dette kan utgjøre en barriere i selve arbeidslivet, men er kanskje en vel så stor barriere i NAV som nesten ensidig tenker vernete bedrifter og dagsenter når det er snakk om mennesker med utviklingshemming.
Tilsvarende hevder Rommetveit i saken 22. november:
– De ekskluderende mekanismene er i stor grad på systemnivå, blant annet gjennom manglende tilskudd og virkemidler for denne målgruppen, og ikke gode nok ordninger for å tilrettelegge overgangen fra skole til arbeidsliv.
Dette gjenspeiles også i situasjonen på Erlandsen: Halden kommune har avslått gjentatte søknader om brukerstyrt personlig assistent, og ønsker å tilby de tre plass på dagsenter. Driften bærer seg, men ikke tilstrekkelig til å lønne assistenten også. Et virkemiddel som åpenbart kunne ha sikret fortsatt drift er Funksjonsassistanse i arbeidslivet, men denne ordningen er foreløpig forbeholdt personer med fysiske funksjonsnedsettelser og blinde og svaksynte med behov for ledsager.
Det er mulig å inkludere langt flere utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv. Vi vet mye om hva slags tilrettelegging som kan gjøre den nødvendige forskjellen. Jeg oppfatter det som mangler som todelt:
1) Nye oppfatninger
Folk flest og arbeidsgivere spesielt må forstå at utviklingshemmede både kan og vil inkluderes i det ordinære arbeidslivet. Og det heteste tipset for å bryte ned barrierer knyttet til ordinært arbeidsliv, formidler Johans Tveit Sandvin, er å gi personer med utviklingshemming innpass i det ordinære arbeidslivet. Det som mangler er synlige og inspirerende eksempler. Sandvin formidler videre:
– Det siste elementet kan være å bygge forventningene om utviklingshemmedes deltakelse i ordinært arbeidsliv inn i andre ordinære systemer, som det videregående skolesystemet og NAV. Disse forventningene er ikke der i dag, av de årsaker som allerede er nevnt. Tett og målrettet samarbeid mellom videregående skole, NAV, foreldre og utviklingshemmede selv vil kunne gi langt flere innpass i det ordinære arbeidslivet enn tilfellet er i dag. Og når det først skjer, vil det bryte ned barrierer også for andre.
Tre grep som vil kunne bidra til det kan for eksempel være å:
2) Noen grep på politisk nivå
I sin politiske plattform beskriver regjeringen sin visjon om et samfunn der alle kan delta, også i arbeidslivet. Samfunnet trenger arbeidskraften, borgere trenger å inkluderes i slike fellesskap som arbeid er den fremste garantisten av. Men dette vil kreve noen grep på politisk nivå:
Et første skritt kan for eksempel være å etablere pilotprosjekter knyttet til ordningen Funksjonsassistanse i arbeidslivet, der ordningen utvides til å også omfatte personer med utviklingshemning. Der står Erlandsen Conditori i Halden klar som en utprøvingsarena – og for deres del er dette et skritt som haster.
Et mer omfattende skritt kan være å forvente at arbeidsgivere over en viss størrelse i samarbeid med NAV og andre aktører, slik som kommunale tilretteleggere, også tilbyr et gitt antall stillinger med enklere innhold og tydeligere definerte oppgaver, der det gis et tilstrekkelig nivå av praktisk oppfølging til både arbeidstaker og bedriften og tilstrekkelig økonomisk kompensasjon til bedriften.
Hvordan arbeidsoppgaver kan identifiseres og defineres, hvordan samarbeidet mellom arbeidstaker, tilrettelegger og bedrift kan skje, hvordan arbeidsoppgavene kan tilrettelegges – alt dette finnes det nå gode eksempler på. Det som mangler er klare grep på nasjonalt og fylkeskommunalt nivå. I Norge finnes minst 21 000 personer som kan karakteriseres som utviklingshemmede. Om anslagsvis 85% av disse har utviklingshemning i lett grad, snakker vi om nærmere 18 000 personer – hvorav de aller fleste står utenfor det ordinære arbeidslivet. Mange personer med utviklingshemning i moderat grad kan også bidra i arbeidslivet: det er Klaudia Gundersen i Tromsø et godt eksempel på. Det gir ennå fler potensielle arbeidstakere. Å ha så mange personer utenfor arbeidslivet, eller i egne bedrifter som må opprettes spesielt, har omfattende økonomiske og sosiale konsekvenser. Har vi råd til det?
Noen kilder
Hva er galt med det ordinære arbeidslivet? (11. september 2014)
En vanlig jobb – hvorfor så vanskelig? (22. september 2014)
På sporet av de funksjonshemmende barrierene – en forskers perspektiv (11. november 2014)
Sosialt entreprenørskap på Erlandsens Conditori (18. november 2014)
En tilrettelagt jobb på SFO (4. februar 2015)
To tilretteleggere for utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv (17. mars 2015)
Rommetveit, Margunn, Birthe Helland og Johs. Tvilde (2015). Varig tilrettelagt arbeid i ordinær bedrift – en vanlig jobb. I Hanne Line Wærnes, Ole Martin Hitland, Rolf Magnus Grung og Geir Johannnessen (red.). Litt klokere med profesjonelt blikk – perspektiver på vernepleiefag i utvikling. Oslo: Fellesorganisasjonen.
Wigaard, Elisabeth (2014). Overordnete prinsipper for tilrettelegging. I Frode Kibsgaard Larsen og Elisabeth Wigaard (red.). Utviklingshemning og aldring – en lærebok. Oslo: Aldring og Helse.
