Hva jobber en med, hvis en både er vernepleier, spesialidrettspedagog og har praktisk pedagogisk utdanning? Hilde Christoffersen Lindstøl jobber med elever med utviklingshemning og fysisk funksjonsnedsettelse på Thor Heyerdahl videregående skole i Larvik. Noe av det hun jobber med og brenner for, er å lære elevene om kropp, identitet, seksualitet og samliv.
– Hilde Christoffersen Lindstøl, du har utdanning både som vernepleier og spesialidrettspedagog, og med praktisk pedagogisk utdanning, PPU, er du det som kalles Adjunkt med tillegg. Har du med det beveget deg bort fra det vernepleiefaglige, eller er du fortsatt vernepleier “i bunn”?
– Ja, jeg føler at det er mye av vernepleieren i meg. Jeg jobber jo på en tilrettelagt avdeling, Arbeid og Hverdagslivstrening, med elever som både har nedsatt kognitiv og fysisk funksjonsevne. Noen har også autismespekterforstyrrelser. Alle våre elever har individuelle opplæringsplaner (IOP) eller individuelle opplærings- og deltagelsesplaner (IODP), og vi arbeider mye med ADL-ferdigheter og forbereder og gir elevene opplæring til et liv i arbeid, bolig og samfunn.
– Og så underviser du i kropp, identitet, seksualitet og samliv?
– Ja, min kollega Kari Tvetene Haga og jeg holder KISS-kurs. Vi har holdt disse kursene i seks år, og har implementert tilbudet fast som eget fag i timeplanen. Alle elevene på avdelingen får tilbud om dette kurset, som varer fire undervisningstimer i en termin. Vi tilpasser undervisningen til elevenes funksjonsnivå, og Vestfold fylkeskommune har utarbeidet egne IOP-mål som vi bruker til kursene. Før kursstart gjennomfører vi SexKunn testen, som er utarbeidet av Wenche Fjeld og Peter Zachariassen, for å kartlegge hvilke temaer vi bør vektlegge. Etter endt kurs retester vi elevene, og resultatene har så langt vært utrolig positive. Samtlige elever har økt sine kunnskaper i forhold til kropp, hygiene, følelser, sex, holdninger og prevensjon. Det bør også nevnes at det aller viktigste vi ønsker å lære elevene våre er grensesetting: Hvem bestemmer over deg og din kropp? Dette med tanke på hvor utsatt denne målgruppa er i forhold til overgrep.
– Og hvordan går dere frem for å lære dem å sette grenser, helt konkret?
– Vi bruker rollespill, der hver enkelt viser hvor sin intimgrense går. Og praktiske øvelser på hvordan man kan dytte bort en som er pågående, og eventuelt gå bort fra situasjonen, eller kanskje bruke alarmknappen på rullestolen dersom man har det. I tillegg har vi undervisningsopplegg basert på digitale læringsmidler, med oppgaver som bevisstgjør elevene på hvor nær relasjon de har til personer rundt seg, som familie, venner, eventuelt kjæreste, lærere og andre omsorgspersoner. I SexKunn-testen går et av spørsmålene ut på hvem som bestemmer om du skal få lov til å ha sex. Før kurset vårt erfarer vi at mange svarer «mamma», «foreldrene mine» eller «de voksne». Etter endt kurs svarer alle: «Jeg!». Så vi opplever at vi oppnår noe svært viktig gjennom denne undervisningen.
– Dette er bare noe av det du arbeider med. Hva er dine oppgaver ellers?
– Dette skoleåret er jeg kontaktlærer for tre elever, og i forhold til disse er det samarbeid med foreldre/foresatte, avlastningsboliger, deltakelse i ansvarsgruppemøter, samarbeid med skolens PPT og det å ha det helhetlige ansvaret rundt disse elevene. I tillegg underviser jeg i fagene helsefremmende arbeid, kost og ernæring, samfunnskunnskap, kroppsøving og norsk. I forhold til kost og ernæring, har avdelingen vår en treningsleilighet skolen leier av Larvik kommune. Da er fokuset ADL-trening, hvor elevene lager mat og utfører praktiske arbeidsoppgaver som inngår i dagliglivet. Jeg jobber mye med kommunikasjonsferdigheter i norskfaget, og bruker mye visuelle hjelpemidler i arbeidet med elevgruppa, da dette er et pedagogisk verktøy de lærer best av. Alle elevene på avdelingen for hverdagslivstrening har nettbrett, som er et svært godt pedagogisk verktøy. Som lærer har jeg jo ansvaret for det pedagogiske opplegget i alle undervisningstimene, så jeg jobber mye med kortsiktig og langsiktig planleggingsarbeid. Jeg lager halvårsplaner med utgangspunkt i IOP målene elevene har. Målene i IOP er skrevet med utgangspunkt i lærerplanen og de ulike kunnskapsmålene for videregående opplæring. Min jobb blir å tilpasse målene til hver enkelt elev i de ulike fagene jeg underviser dem i, og deretter skrive halvårsvurderinger.
– Hva brenner du for i det daglige arbeidet med elevene?
– Jeg er utrolig opptatt av at elevene skal oppleve mestring og få gode opplevelser i det å møte utfordringer. At de skal være trygge på den de er og tenke: ”Jeg er meg, og jeg er helt spesiell”. Jeg syns det er viktig å vise respekt for elevene og tenker at det å stille krav er å vise at man har tro på dem, at de klarer. Kravene må selvsagt være oppnåelige, men alle mennesker har godt av å strekke seg etter noe og oppleve nettopp det å klare noe man har jobbet litt for. Kjenner jo at her kommer mye av idrettspersonen i meg fram, og jeg er utrolig glad for å ha elevene på avdelingen i kroppsøving. Her er det mange utfordringer, ikke bare det fysiske, men også det sosiale samspillet gjennom lagspill, turtaking, det å gi hverandre ros og oppmerksomhet og læring gjennom aktivitet. Min erfaring er at personer med både nedsatt fysisk og kognitiv funksjon har behov for å bli kjent med kroppen sin ved å bruke den aktivt. Og det er utrolig hva man kan få til ved å tilrettelegge for hver enkelt.
– Elevene med autismespekterforstyrrelser vil kunne ha særlig behov for opplæring om hvordan de kan lykkes bedre i sosiale samspill med andre som ikke er autistiske, men også for en grad av skjerming, for eksempel mot sosiale forventninger og sensorisk overbelastning. Hvordan ivaretar dere disse balansene i den praktiske hverdagen og undervisningen?
– De av elevene med autismespekterforstyrrelse som har stort behov for skjerming, har eget klasserom. Dette rommet kan de gå til dersom det blir mye eksponering. I tillegg har vi tydelig struktur og oversiktlige planer for undervisning. Vi bruker mye tid på begrepsforståelse, det å forklare ord og begreper på forhånd, slik at eleven har en forståelse for hva som skal skje. To av verktøyene vi bruker er sosiale historier og modellæring. En elev jeg jobber med som har autismespekterforstyrrelse lærer svært godt ved bruk av visuelle hjelpemidler. Vi øver inn ord og begreper på forhånd. Eksempelvis dersom vi skal ha fotball i kroppsøvingstimen, pugger han først inn alle de viktigste ord og begreper som omhandler denne idretten: fotball er det samme som å sparke ballen med beina, å sentre er det samme som å sparke ballen til hverandre, keeper er det samme som målmann, lagspill er det samme som å spille på samme lag, motstandere er det andre laget, og så videre. Deretter lager vi en sosial historie om det å spille fotball. Så trener bare vi to på ulike elementer, og tilslutt deltar vi med alle de andre elevene i kroppsøving og spiller fotball. Da har eleven et godt utgangspunkt for å forstå hva fotball er, reglene og samspillet. I tillegg er jeg veldig bevisst på å si «prøve å skåre mål!», og ikke «skåre mål!» – det ville oppstått stor frustrasjon på ikke å klare å få ballen i mål om jeg sa det siste! Vi er opptatt av å ha et konkret og tydelig språk i arbeidet med elever som har autismespekterforstyrrelser.
– Hvilke andre yrkeserfaringer har du?
Etter endte studier i Oslo var jeg ansatt i fem år på Nordvoll skole og autismesenter. Jeg har tatt med meg mye av den kunnskapen jeg fikk i forhold til å jobbe med elever med autismespekterforstyrrelser i nåværende arbeid. På Nordvoll jobbet vi utrolig bra sammen som team, og var helt avhengige av å følge opp tiltak og være samstemte i arbeidet med elevene. Da jeg flyttet fra Oslo til hjembyen min Stavern, ble jeg ansatt som idrettspedagog på Kysthospitalet, Fysikalsk medisinsk avdeling. Her jobbet jeg med pasienter som hadde rygg-, nakke- og generaliserte smerter. Det var et spennende faglig samarbeid mellom ulike yrkesgrupper som idrettspedagoger, sykepleiere, leger, sosionomer og fysioterapeuter. Her fikk jeg også bruk for min medisinkompetanse som vernepleier. Vi hadde en kognitiv tilnærming til pasientene, slik at de fikk økte kunnskaper om kroppens anatomi og fysiologi. I kombinasjon med veiledningssamtaler og fysisk aktivitet, ga det pasientene trygghet i det å bruke kroppen uten å være engstelige for smertene.
– Kan du gi meg et konkret eksempel på en situasjon i undervisning der du kombinerer din helse- og sosialfaglige kompetanse som vernepleier med din pedagogiske og idrettspedagogiske kompetanse?
– I KISS-kurset har vi om «Kroppen», og underviser i enkel anatomi med elevene. Ett mål i læreplanen er for eksempel at de skal kunne «Forklare korleis kroppen er bygd opp og fungerer i forhold til livsstilssjukdommar, og forklare konsekvensar av svikt i vitale kroppsfunksjonar». Dette målet må selvsagt konkretiseres og tilpasses den enkelte elev og hans/hennes forutsetninger. Men når jeg skal undervise i dette tar jeg i bruk alle de kompetanseformene du nevner: Som vernepleier har jeg det medisinske og sosialfaglige aspektet, som pedagog kunnskap om hvordan man best kan lære bort og velge verktøy i undervisningen, og som idrettspedagog har jeg tilegnet meg mye kunnskap om kroppens anatomi og fysikk. Jeg tar i bruk min vernepleiefaglige kompetanse når jeg tar individuelle hensyn ut fra elevenes kognitive funksjonsnivå og hvilke læringsmetoder de har best utbytte av. Pedagogen kommer frem når jeg legger opp undervisningen: Når det gjelder dette temaet, velger jeg å bruke både visuelle hjelpemidler som anatomiske modeller, prosjektor med bilder fra nettet og fra Nasjonal Digital Læringsarena. I tillegg bruker jeg filmklipp fra NRK Skole og tegner og forklarer ved bruk av whiteboard. Jeg tar også elevene med i praktiske forsøk og forklarer om celler, skjelettet, musklene, nervesystemet, fordøyelsen, lunger og hjertet. Variasjon i det pedagogiske opplegget er svært viktig for å skape motivasjon og holde på interessen til elevene. Og praktiske øvelser gjør innlæringen lettere, de erfarer og opplever konkret hva som skjer med kroppen ved bruk av ulike øvelser. I forhold til det anatomiske og det fysiske bruker jeg også min idrettspedagogiske kompetanse. Vi har alltid en praktisk øvelse når vi har om dette temaet, vi går og løper i trapper, tar pulsen før og etter og tester ut i praksis hvordan kroppen fungerer når vi er i aktivitet.
– Er du nå ferdig utdannet?
– Nei, det blir man vel kanskje aldri. For tiden tar jeg videreutdanning i sexologi og funksjonshemning på Høgskolen i Oslo og Akershus.
– Er det bra?
– Det er veldig aktuelt for meg som underviser i kropp, identitet, seksualitet og samliv. Kollegaen min, Kari Tvetene Haga, gjennomførte studiet for et par år siden, og hun fikk meg engasjert i temaet. Så svaret på spørsmålet ditt er ja, det er bra og ikke minst: utrolig viktig!
Her kan du sende mail til Hilde Christoffersen Lindstøl
Foto: Bente Nilssen Owren
