May Britt Ramberg skrev våren 2015 bacheloroppgave om utviklingshemmedes deltakelse i valg. Senere kom en kronikk i Trønderavisen. Her snakker hun om sine funn i oppgaven og hva hun mener tjenesteutøvere kan gjøre for å fremme utviklingshemmedes valgdeltakelse. Dette er første sak ut i en serie med søkelys på tilrettelegging for politisk deltakelse.
– May Britt Ramberg, hvordan valgte du tema for bacheloroppgaven?
– Da jeg skulle velge tema for oppgaven var jeg opptatt av å finne noe det ikke var skrevet så mye om fra tidligere. Jeg kom frem til at utviklingshemming og politisk deltakelse var et tema det har vært lite fokus på. Jeg kan selv synes at politikk er vanskelig å forstå på grunn av det byråkratiske språket, og tenkte «hvordan opplever mennesker med utviklingshemming dette da?» Etter å ha gjort ulike søk fant jeg en undersøkelse etter valget i 2005 som viste at bare 20 % av mennesker med utviklingshemming bruker stemmeretten sin, mot 60 % av resten av befolkningen. Største andelen av de med utviklingshemming som stemmer ved valg, bor hjemme sammen med familien sin, og ikke i bofelleskap eller bolig. Dette var noe som vekket min nysgjerrighet. Samtidig er det et høyst aktuelt tema nå som det skal være kommunestyre- og fylkestingsvalg 14. september 2015. Som vernepleier er jeg opptatt av et inkluderende samfunn. I studiet har jeg jobbet med mennesker med utviklingshemming og er opptatt av at deres stemme skal komme frem på lik linje som alle borgere i samfunnet. Ved å avgi sin stemme ved valg, får de mulighet til å være med å påvirke hvilken politikk de mener er det beste for deres hverdag. Problemstillingen min ble «Hvilke forutsetninger har mennesker med utviklingshemming når det gjelder å stemme ved et politisk valg?», der jeg blant annet ønsket å undersøke hva som kan ligge til grunn for at det er lav valgdeltakelse hos mennesker med utviklingshemming og hva som kan gjøres for å øke den.
– Og hvordan gikk du frem for å belyse problemstillingen din?
– Jeg bestemte meg for å benytte en kvalitativ metode i form av forskningsintervju. Jeg fant lite tidligere forskning på området. Derfor var litteraturstudie ikke aktuelt for å finne svar på problemstillingen. Så da sto jeg mellom forskningsintervju eller spørreundersøkelse. Det siste krever godt formulerte spørsmål og gir ikke mulighet for oppfølgingsspørsmål, og jeg så meg som for uerfaren til en slik oppgave. Jeg var redd formuleringen av spørsmålene kunne begrense informantene, og at svarene ikke ville gi svar på min problemstilling. Ved et intervju kunne jeg stille oppfølgingsspørsmål. Alt i alt landet jeg på forskningsintervju. Jeg utarbeidet tre ulike spørsmålsskjemaer ettersom det var variasjon på informantene, og brukte dem som mal. Så formulerte jeg spørsmålene etter hvilke svar jeg fikk, og supplerte også med spontane spørsmål for å oppnå den dybden jeg ønsket. Intervjuet ble avsluttet med et spørsmål om informantene hadde mer å tilføye.
– Hvem intervjuet du?
– Jeg intervjuet tre politikere fra ulike politiske partier, tre ansatte fra to ulike boliger for mennesker med utviklingshemming og tre samfunnsfaglærere ved to ulike ungdomsskoler.
– Hvorfor disse?
– For å kunne stemme ved et politisk valg, trenger man kunnskap om de ulike partienes meninger, man må vite når det er valg og ha forutsetninger for å kunne komme seg til et valglokale. Derfor valgte jeg de overnevnte intervjuobjektene. Det er når de begynner på ungdomsskolen at elever lærer om demokrati og valgdeltakelse, derfor var det interessant å intervjue samfunnsfaglærere for å undersøke om elever med utviklingshemming er deltagende i timene som omhandler dette temaet, og om de benytter ulike hjelpemidler som kan gjøre det lettere å forstå. Et eksempel på dette kan være mer lettleste bøker, eller undervisning i mindre grupper. Ansatte ved bolig for utviklingshemming er kanskje de personene som er mest deltagende i deres liv og derfor var det interessant å undersøke om beboerne blir informert om når det er valg og om alle får tilbud om å bruke stemmeretten sin. Når det gjelder de politiske partiene ville jeg undersøke om de mener valgdeltakelse hos mennesker med utviklingshemming er like viktig som hos befolkningen for øvrig, samt om det legges til rette for et forståelig språk. Hvis jeg skulle arbeidet videre med denne oppgaven ville jeg ha intervjuet mennesker med utviklingshemming, for å høre hvordan de selv opplever dette. Det er jo tross alt de som er kunnskapsbanken over eget liv.
– Og hva fant du ut?
– Slik jeg forsto det etter undersøkelsen kan grunnen til lav valgdeltakelse hos mennesker med utviklingshemming handle om lite kunnskap og at de politiske partiene bruker et byråkratisk språk som gjør det vanskelig for ansatte ved bolig å videreformidle hva de ulike politiske partiene står for. De ansatte innrømmet også at de hadde hatt for lite fokus på dette området. Alle informantene mener at mennesker med utviklingshemming skal ha like rettigheter til å stemme ved politisk valg, som alle borgere i samfunnet. Likevel bidrar de til å skape barrierer.
– Hva slags barrierer?
– Det politiske språket kan bli en barriere for mennesker med utviklingshemming og de som står rundt dem. Helsepersonell opplever det utfordrende å videreformidle budskapet om hva de ulike partiene står for, samt holde seg objektiv. Eget politisk ståsted kan komme til syne. En ansatt ved bolig beskriver det slik «noen ganger kan man bli påvirket hjemmefra av sine foreldre, miljøet man er i og dermed stemmer ut fra dette. Hun forteller at hun stemmer ut fra foreldrenes politiske syn, og det er det som blir grunnlaget for valget. Dette kan derfor føre til at man trekker frem eksempler på det man kjenner til, og dermed fort blir farget av den grunn». Makt er et begrep som også ble nevnt under intervjuene. En ansatt forteller «vi har jo ganske mye makt som utøvere, fordi at … på mange måter så er det vi som sier «har du lyst til å være med å stemme»? Fordi vi har dannet oss noen inntrykk av at … så da hjelper det å ha litt mer fokus på det, og være litt mer bevisst det». Utfra dette kan det virke som det trengs holdningsendringer, og at dette derfor er et viktig tema og belyse.
Samtlige av de politiske partiene som nevnt tidligere mener mennesker med utviklingshemming skal ha lik mulighet til å bruke stemmeretten sin på lik linje som resten av befolkningen, men det kommer frem i intervjuene at det brukes et for vanskelig språk. En politikker forteller «det er ikke noe grunn til at vi som politikere skal gjøre språk til en barriere for mange, for de trenger ikke å ha en funksjonshemming for å ha vanskelig med å forstå en politiker altså. Det opplever vi at mange velgere, uavhengig av bakgrunn eller funksjonsnivå har utfordringer med». Det brukes ord og begreper som for mange ikke gir mening. En annen politiker forteller at hun selv har problemer med å forstå innholdet i tekstene, hun trenger hjelp til å oversette til et mer forståelig og hverdagslig språk. Videre forteller hun at det er lange setninger, byråkratisk, relativt tungt og de bruker andre ord for helt hverdagslige ting. Hun synes det er vanskelig å finne en balanse. Hun prøver det hun kan for å være så tydelig som mulig, men da kan man risikere å ikke bli oppfattet like seriøst
– Ut fra det du nå vet: hva mener du kan og bør endres?
– Jeg mener politikerne bør ha et større fokus på utviklingshemmede, samt tilrettelegge for et enklere språk. Noe de bekreftet selv. Her har de politiske partiene en vei å gå. De er jo opptatt av å sanke stemmer og få frem sin politikk, hvorfor da bruke et vanskelig språk? Det er jo tydelig at de selv er klar over utfordringen velgerne står ovenfor, men likevel blir det ikke gjort noe med det. Derfor håper jeg med dette at tema kommer mer i lyset og det blir rettet en større fokus på særskilt dette med vanskelig språk. Når det gjelder skolene, fikk jeg inntrykk av at de er flinke til å tilrettelegge og inkludere mennesker med utviklingshemming til læring i fagene som omhandlet demokrati, stemmerett og politisk valg ut fra hver enkelts forutsetning. Men hvis skolen tilrettelegger for et enklere språk, men ikke politikerne, vil det fortsatt føre til store utfordringer. Som helsepersonell kan vi være med å bidra til at flere mennesker med utviklingshemming blir politisk deltakende. Jeg håper bacheloroppgaven min kan være med å få et større fokus på området, bidra til at alle mennesker med utviklingshemming får tilbud om å stemme uansett forutsetninger. Kanskje trengs det et samarbeid med pårørende. Det skal også sies at alle er vi forskjellige og ikke like politiske engasjerte, men kanskje hadde flere blitt mer engasjerte om de hadde forstått politikkens innhold og dermed visst hvilke parti som kan være med å skape en bedre hverdag for dem. Alle mennesker er like mye verdt og skal ha rett til å delta i samfunnet på lik linje som alle borgere, jamfør menneskerettsloven. Jeg mener mennesker med utviklingshemming blir undervurdert. Jeg har fått inntrykk av at det snakkes om «oss» og «dem». Det kan virke som samfunnet er redde for «det ukjente», og dermed sitter med fordommer og inngrodde holdninger mot mennesker med utviklingshemming. En mulig forklaring på dette kan blant annet være manglende kunnskap. Gjennom å jobbe med mennesker med utviklingshemming har jeg sett hvor ressurssterke hver enkelt kan være, bare det legges til rette for det. Intensjonen med oppgaven var å skape større bevissthet rundt hvilke hindringer mennesker med utviklingshemming står ovenfor når det gjelder politisk deltakelse, og bidra til å rette større fokus på dette området. Derfor mener jeg alle bør gå inn i seg selv og tenke på hvilke holdninger de har ovenfor mennesker med utviklingshemming. Alle må være med å skape et samfunn som inkluderer alle mennesker. Det er ved et politisk valg mennesker med utviklingshemming får mulighet til å være med å påvirke sin egen hverdag, på lik linje som alle andre borgere i samfunnet. Løft blikket, og vær med på å skape et inkluderende samfunn!
Her finner du May Britt Rambergs kronikk i Trønderavisen
Her finner du Høgskolen i Nord-Trøndelags oppslag om oppgaven
Her finner du selve bacheloroppgaven
